Det er lenge siden jeg blogget... Det har vært nok å henge fingrene i med to småttiser. Dog ingen unnskyldning... Det er november og det nærmer seg sakte men sikkert jul. I år er det ekstra koselig med jul syns jeg, fordi min lille to og et halvtåring begynner å skjønne mer av sånt. Dessuten har jeg friskt i minne hvordan det var i november og desember i fjor, der jeg vagget avgårde med min lille prinsesse i magen. Tre dager etter julekvelden kom hun til verden. Det er rart hvordan lukter og været får en til å kjenne på de samme følelsene som man hadde for et år siden. Jeg var sliten, spent, oppspilt og utolmodig. Toåringen min var et og et halvt og beynte i barnehage, og mye spennende skulle skje på en gang. Jeg ser tilbake med skrekkblandet fryd på hvordan mine to søte små kom til verden.
- Nei, beklager Ingvild, det er ikke nok åpning enda.
Men i svarte f…, nå må denne ungen se og komme seg ut! Jeg henger over en slags stol som de kaller prekestol. Jeg er da for søren ingen prest. Jeg gynger frem og tilbake fordi jordmor sier det hjelper. Det gjør ikke det, hun tar helt feil. Ingenting hjelper akkurat nå.
Jeg teller tærne mine. En-to-tre-fire-fem på den ene foten. Vifter litt med de, før jeg teller en-to-tre-fire-fem på den andre foten. En-to-tre-fire-fem på den ene foten, fortsatt. En-to-tre-fire-fem på den andre foten, fortsatt. Fem pluss fem er ti. Jeg har ti tær. Jeg har ti tær på nytt og på nytt og på nytt. De er der like herlig hver gang jeg teller. Hvorfor teller jeg de? Vet ikke, jeg bare har så vondt at jeg prøver å få fokus på noe annet. Denne gangen ble det tærne mine.
- Pust, pust, pust, aaauuuu, nei jeg er ikke sulten!
Skulle tatt på ny neglelakk og klippet den ene neglen litt mer. Har jeg husket å barbere leggene? Har visst litt hår oppå stortåen. Hvorfor har jeg ikke lagt merke til det tidligere?
Ooooh, nå kommer det en ri! En-to-tre-fire-fem tær, fortsatt, på den ene foten.
Kan jeg få sokkene mine? Jeg orker ikke telle tærne mine mer. Jeg tror jeg har blitt gal! Snart er jeg en gal nybakt mor. En gal nybakt mor med ti tær uten neglelakk. Hjelpes, jeg skal bli mamma!
Og nå sitter jeg her med to jenter og håret i knute. Før var jeg håret mitt. Nå rekker jeg ikke fikse det. Eller det vil si jeg prioriterer det bort. Er det som er så rart. Man begynner å omrioritere ting man aldri trodde man kunne forandre på. Man blir helt tussete når man har barn. Man gleder seg plutselig over så mye man ikke en gang ofret en tanke tidligere. Tenk om jeg blir syk? Var aldri redd for det tidligere. Må holde meg frisk, sånn at barna mine har en mamma så lenge som mulig. Man begynner plutselig å leve for flere enn seg selv.
Jeg lengter noen ganger tilbake til da min eneste bekymring var hva jeg skulle orke å lage meg til middag, eller hva jeg skulle drikke på neste fest. Skulle jeg ha potetgull med salt og pepper eller kun med salt? Skulle jeg ha vorspiel eller skulle jeg gå til noen andre? Skulle jeg ha på meg sorte eller brune støvletter? Store spørsmål... Den gangen var det sånn og det var utrolig befriende! Jeg bodde alene midt på tjukkeste urbane Frogner i Oslo og var singel og fri som fuglen.
-Åååå, jeg må finne meg en kjæreste, tenkte jeg. Tenk om jeg blir så gammel at jeg ikke rekker å få barn!! Hjelp, jeg kjenner det kribler i eggstokkene, tenkte jeg.
Jeg kan godt forstå at noen velger å leve uten egne barn, for man ofrer mye! For meg var valget enkelt, men jeg syns vi skal slutte med å uglese de som faktisk ikke ønsker seg barn! Valget må være individuelt og ikke noe man skal behøve å forsvare, syns jeg.
Jeg ble ikke for gammel slik jeg fryktet, og spørsmålene mine er nå kun fem år etter helt andre enn de var den gangen. Nå går det mer i: Hva skal vi ha til middag som alle fem liker? Hva er sundest for barna? Å, nei, de er utsolgt for det brødet som er fullt på brødskalaen, da får jeg nesten bake. Må huske å kjøpe kokosjokolade til kakao til turdag i barnehagen. Åh, må ikke glemme at det er min tur til å ha barseltreff, hva skal jeg servere? Må kjøpe nytt ullundertøy til minsten...eller var det ikke hun som trengte nytt..? Jeg må huske at jeg må huske å skrive opp ting som jeg fort glemmer. Må vaske parkdressen tidlig nok slik at den tørker til barnehagen i morgen, og må bestille time på helsestasjonen, men ikke på fredag for da skal jeg hente ekstradatter som er her annenhver helg, og hun har også vokst og har snart bursdag og trenger omtrent alle klær nye. Kalendergaver, må ikke glemme det! Skal skrive det opp etter at jeg har tømt skittentøyskurven og lagt sammen klær og byttet sengetøy og laget noen glass med babymat og vasket gulvet og imprignert alles vintersko... Og sånn går no dagan... og jeg trives! Det er nesten ikke lov det å si at man trives som husmor. Jeg vil gjerne slå et slag for mødre og fedre som velger familieliv fremfor karrierejag! Ingen av delene skal slås ned på. Man må få bestemme selv. Trude Mostue fikk gjennomgå da hun åpnet munnen om dette. Jeg var kanskje ikke enig i alt hun sa, men jeg syns hun var modig!
Nå begynner jeg snart å jobbe. Jeg grugleder meg. Det skal bli godt å komme litt igang med fast arbeid igjen og daglig voksenkontakt. Samtidig skal jeg levere fra meg min dyrebare lille prinsesse til barnehagen. Jeg syns hun er så liten og kunne ønske jeg kunne bruke litt mer tid hjemme sammen med henne. Småbarnstiden er dyrebar og den får man aldri tilbake, men sånn samfunnet er lagt opp må vi tjene penger for å få ting til å gå rundt. Audun Lysbakken var kanskje litt i ammetåke og blandet sammen pupper og flasker her for litt siden. Han pyntet litt på utspillet etter hvert, men jaggu begynte jeg å lure på om han innerst inne ønsket seg pupper? Fint at noen slår et slag for de som ikke kan amme av forskjellige grunner, men! Jeg slet med min første. Det var deprimerende og kjipt, og ammepresset kjente jeg på så mye at tårer spratt og nattesøvnen uteble. Likevel må vi ikke begynne å blande dette sammen med arbeidsliv og flaskeforing. Selv levde jeg på morsmelkerstatning fordi min mor ikke kunne amme, og det har gått helt fint. Likevel kan vi ikke skyve under en stol at det er vel en grunn til at vi får melk i puppen?! Kan man amme så bør man amme! Menn og kvinner er skapt forskjellig, men det er akkurat som enkelte mener at vi skal slåss mot dette og prøve å bli helt like. Mor har pupper, far har store trygge hender. Jeg har båret på mine barn i ni måneder. Kjent sparkene, vært kvalm, hatt vondt i ryggen og ikke et minutt gikk uten at jeg tenkte på mitt lille barn. Jeg for min del har hatt behov for å være sammen med dem i mer en seks mnd. etter de har kommet ut. Jeg tror både baby og mor trenger tid før vi kan bruke tid fra hverandre. Vi har vært èn i ni måneder! Syns ikke vi skal slåss mot naturen. Det er mange år igjen av barndommen etter spedbarnstiden. At noen skal sitte å bestemme hvordan vi skal bruke permisjonsukene våre syns jeg er trist. Dette må vi da kunne la hver enkel familie ordne opp i selv!
Jeg føler jeg har vært litt gal og sagt opp min faste jobb som journalist for å ta et vikariat i barnehage som ligger i umidelbar nærhet. Jeg trives i barnehage, har hatt min glanstid i barnehage tidligere, så det er ikke det, men karrierveien jeg hadde begynt på med fast jobb tar en annen vending nå ved dette valget. Hodet sier meg at at dette er risikofylt. Ikke bare hodet foresten. Det er mange som himler litt med øynene og ikke skjønner helt hvorfor jeg har valgt å gjøre dette. Svaret er enkelt og jeg angrer ikke. Jeg har latt hjertet bestemme og det dunket for at barna mine skal få en god start i livet med foreldre som er mye til stede, for det tror jeg er viktig for en god start. En slik oppvekst hadde jeg selv, med en mor som tok seg pause fra arbeidslivet for å være sammen med oss. Livet er kort og jeg vil leve for det jeg bryr meg mest om, nemlig barna mine. Hvis noen vil himle med øynene for det, så værsågod, himl i vei!
Ingvild
fredag 4. november 2011
torsdag 10. mars 2011
Det er ikke plass i herberget
Jeg har registrert at det diskuteres nedleggelse av fødeavdelinger rundt omkring i vårt langstrakte land. Blant annet ville man legge ned fødeavdelingen på Ringerike sykehus. Siden jeg kommer fra området, ble jeg litt engasjert og fulgte litt med på diskusjonen, som førøvrig førte til at fødeavdelingen i Hønefoss overlever!
Se for deg dette du som vil ta fødeavdelinger av dage. Se for deg dette du som ikke har vært i den sårbare situasjonen som en fødekvinne er i, i timene før det kjære lille barnet vil ut av mors trygge mage. Hvis du ikke kan se for deg hvordan en kvinne i fødsel har det skal jeg hjelpe deg litt.
I omkring 40 uker har hun båret på barnet. Hun har vært kvalm og kastet opp, vært trøtt og sliten, hatt vondt i ryggen og slitt med hormoner. Hun har kjent et liv inni seg og ikke et minutt har gått uten at hun har tenkt på barnet eller fødselen som snart skal skje. Hun har sett for seg hvordan fødselen kommer til å bli. Hun lurer på hvor vondt det kommer til å gjøre, hvor lang tid det vil ta, om jordmoren er grei, om hun skal ta bedøvelse, om hun rekker epidural og om hun kommer til å overleve dette som de sier er de verste smertene et menneske kan oppleve. Det eneste denne sårbare kvinnen vet helt sikkert er at hun skal til sykehuset. Men vil hun rekke frem i tide? Skal hun sitte lenge og ha vondt i bilen? Tenk om hun slapp å bekymre seg for det nå som babyen snart kommer til verden. Tenk om hun kunne få føde det elskede barnet på det trygge sykehuset/fødestuen som ligger i umiddelbar nærhet av der hun bor! Tenk om de ikke har tid til henne på det store sykehuset, fordi sentraliseringen fører til dårligere kapasitet? Tenk om hun som fødende blir for dårlig overvåket? Tenk om mannen hennes ikke får bli der, fordi det ikke er plass, også må han kjøre så langt frem og tilbake for å komme på besøk… Sist men ikke minst, tenk om hun trenger akutt beredskap!?
Skal det spares penger på bekostning av fødekvinnen? Nei, jeg syns ikke det! Jeg har selv født barn og har min opplevelse av å bli sendt hjem igjen på grunn av for dårlig kapasitet. Det er ikke plass, vi har dessverre ikke kapasitet nå. Du må komme tilbake senere når du er nærmere forløsning. Her føder så mange kvinner på en gang i dag, så det er ikke plass i herberget foreløpig, fikk jeg beskjed om da jeg fødte mitt første barn på A-hus. Jordmødre løp inn og ut av rommene og kvinner hylte og skrek i kor da jeg slukøret med smertefulle rier og baggen over skulderen gikk den lange veien tilbake til bilen. De hadde ikke tid til meg… Jeg ble redd og usikker. Heldigvis bodde jeg ikke langt unna! Jeg tenker med skrekk og gru på hva som ville skjedd hvis reiseveien var lenger.
En venninne av meg fødte nettopp sitt første barn, og da hun kom til Ullevål, som hun hadde fått beskjed om å gjøre når fødselen satte i gang, fikk hun beskjed om at de ikke hadde kapasitet til å ta henne i mot, og hun måtte reise videre til Bærum, enda hun ringte først og fikk beskjed om å komme på Ullevål. Alt hun hadde foreberedt seg på og sett for seg falt plutselig i grus. Nå måtte hun finne Bærum sykehus, som ligger lenger unna, midt på natten, mens riene ble sterkere og sterkere. Hun rakk så vidt frem i tide!
Er det sånn vi vil behandle kvinner og barn i 2011? Man skulle tro at utviklingen vil gå fremover! Hvis fødeavdelinger/fødestuer blir borte frarøver man fødekvinners trygghet. Ærlig talt! Jeg syns dette er smålig… Det må da finnes mer fornuftige løsninger for å spare penger enn å legge ned fødetilbudene våre!?
Ingvild
Se for deg dette du som vil ta fødeavdelinger av dage. Se for deg dette du som ikke har vært i den sårbare situasjonen som en fødekvinne er i, i timene før det kjære lille barnet vil ut av mors trygge mage. Hvis du ikke kan se for deg hvordan en kvinne i fødsel har det skal jeg hjelpe deg litt.
I omkring 40 uker har hun båret på barnet. Hun har vært kvalm og kastet opp, vært trøtt og sliten, hatt vondt i ryggen og slitt med hormoner. Hun har kjent et liv inni seg og ikke et minutt har gått uten at hun har tenkt på barnet eller fødselen som snart skal skje. Hun har sett for seg hvordan fødselen kommer til å bli. Hun lurer på hvor vondt det kommer til å gjøre, hvor lang tid det vil ta, om jordmoren er grei, om hun skal ta bedøvelse, om hun rekker epidural og om hun kommer til å overleve dette som de sier er de verste smertene et menneske kan oppleve. Det eneste denne sårbare kvinnen vet helt sikkert er at hun skal til sykehuset. Men vil hun rekke frem i tide? Skal hun sitte lenge og ha vondt i bilen? Tenk om hun slapp å bekymre seg for det nå som babyen snart kommer til verden. Tenk om hun kunne få føde det elskede barnet på det trygge sykehuset/fødestuen som ligger i umiddelbar nærhet av der hun bor! Tenk om de ikke har tid til henne på det store sykehuset, fordi sentraliseringen fører til dårligere kapasitet? Tenk om hun som fødende blir for dårlig overvåket? Tenk om mannen hennes ikke får bli der, fordi det ikke er plass, også må han kjøre så langt frem og tilbake for å komme på besøk… Sist men ikke minst, tenk om hun trenger akutt beredskap!?
Skal det spares penger på bekostning av fødekvinnen? Nei, jeg syns ikke det! Jeg har selv født barn og har min opplevelse av å bli sendt hjem igjen på grunn av for dårlig kapasitet. Det er ikke plass, vi har dessverre ikke kapasitet nå. Du må komme tilbake senere når du er nærmere forløsning. Her føder så mange kvinner på en gang i dag, så det er ikke plass i herberget foreløpig, fikk jeg beskjed om da jeg fødte mitt første barn på A-hus. Jordmødre løp inn og ut av rommene og kvinner hylte og skrek i kor da jeg slukøret med smertefulle rier og baggen over skulderen gikk den lange veien tilbake til bilen. De hadde ikke tid til meg… Jeg ble redd og usikker. Heldigvis bodde jeg ikke langt unna! Jeg tenker med skrekk og gru på hva som ville skjedd hvis reiseveien var lenger.
En venninne av meg fødte nettopp sitt første barn, og da hun kom til Ullevål, som hun hadde fått beskjed om å gjøre når fødselen satte i gang, fikk hun beskjed om at de ikke hadde kapasitet til å ta henne i mot, og hun måtte reise videre til Bærum, enda hun ringte først og fikk beskjed om å komme på Ullevål. Alt hun hadde foreberedt seg på og sett for seg falt plutselig i grus. Nå måtte hun finne Bærum sykehus, som ligger lenger unna, midt på natten, mens riene ble sterkere og sterkere. Hun rakk så vidt frem i tide!
Er det sånn vi vil behandle kvinner og barn i 2011? Man skulle tro at utviklingen vil gå fremover! Hvis fødeavdelinger/fødestuer blir borte frarøver man fødekvinners trygghet. Ærlig talt! Jeg syns dette er smålig… Det må da finnes mer fornuftige løsninger for å spare penger enn å legge ned fødetilbudene våre!?
Ingvild
onsdag 16. februar 2011
Jeg har forelsket meg igjen...
Jeg er forelsket igjen! Denne gangen i en ny baby. 27.desember fikk vi et nytt lite familiemedlem, så nå er vi fire og annenhver helg er vi fem! Lille jentebabyen vår er nå litt over syv uker, så vi begynner å bli godt kjent med henne. Hun smiler, bæsjer, drikker melk og gråter, og jeg er helt forelsket!
Likevel, når sant skal sies, er hverdagen her ikke helt den samme som den var. Det er ikke tull det der at to er som ti! Er forsåvidt ikke sant at en er som ingen heller da... Det er hektisk med to, til tider tre små som sloss om oppmerksonmheten. Med en på 22 månder, en på snart 2 måneder og en på syv år skal man være litt av en sjonglør for å gjøre alle tilfreds. Ja, og glem ikke det fjerde barnet, nemlig mannen i huset. Hadde ikke klart meg uten han selvfølgelig, men jeg må le litt av han for tiden. Jeg hører han snakke i telefonen og folk spør hvordan det går med den lille nye prinsessen.
- Joda, det går fint, men vi er jo litt slitne av å være oppe på nettene med henne, for hun spiser jo en del på natten. Vi, vi, VI er slitne?? Hmmm, jammen har jeg en medfølende mann som blir sliten på mine vegne...For det er da vel ikke han som er oppe og mater? Riktignok er han fortsatt oppe og putter smokk i munnen på hun som snart er to år, men ammingen kan han vel streng tatt ikke ta "æren" for!?
Hva er det med menn som alltid må ut med søppelet? Noen ganger er det akkurat som at han leter etter søppel.
- Skal disse kastes? Dette her er vel søppel, spør han med bedende øyne. Han vil rett og slett ut med søppel så ofte han kan. Må være et syndrom de har. Behovet for litt "luft" er vel igrunnen ikke noe bare menn har? Tror jeg skal begynne å kaste litt mer søppel jeg også. Vi jenter er så oppofrende at vi tror at verden stopper opp og faller sammen, hvis vi tar oss litt luft. Hver ettermiddag er jeg alene noen timer med jentene, mens vi venter på at min kjære skal komme hjem fra jobben. Jeg ammer den yngste mens hun på snart to klatrer på bordet, kaster telefonen min i gulvet og drar meg i armen for å få min oppmerksomhet. Det er et lite cirkus her til tider, men det er mitt cirkus, og artistene i cirkuset er min lille familie som jeg ikke ville vært foruten.
Ettermiddagen med en baby og en sliten liten barnehagejente er et skue for et hvert øye. Så kommer mannen hjem og jeg vil på butikken for å handle. Hva gjør jeg? Jo, jeg tar med meg babyen sånn at han ikke skal bli sliten av å ha begge to alene. Noen som kjenner seg igjen? Jeg vet jo at jeg gjør meg selv en bjørnetjeneste. Han kunne sikkert ha godt av å være cirkusdirektør i et par timer han også, så kanskje kunne han forstå bedre hvorfor jeg ringer og maser på han når han er fem minutter for sen...! Vi skulle vært blekkspruter begge to.
Er det sånn det er å være voksen? Plutselig er jeg mor til to og har en stedatter på lån annenhver helg. Jeg trives med det! Jeg bare skjønner ikke helt hvor det ble av 20-åringen? Jeg tror nemlig at jeg fortsatt er veldig ung...helt til jeg møter eller prater med en 20-åring. Da skjønner jeg det jo. Jeg er jo en gamlis i deres øyne. En venninne av meg som er "stemor" til en på 19, skjønte hvor "gammel" hun hadde blitt da stedatteren snakket om noen kjipe gamle kjerringer. Da min venninne spurte hvor gamle de var, fikk hun som svar at de var sånn 30 eller no!! Kremt!
Det gikk opp et lys for meg da jeg skulle besøke moren min og jeg plutselig fant meg selv midt i en planlagt brekksladd rundt svingen inn på mammas parkeringsplass, med to unger i bilen. En eldre mann (han var godt over 30!) snudde seg og så rart på meg. Hva glor du på da, sa jeg høyt, mens en liten stemme i baksetet ropte høyt: woooooiiii, gøøøøøy! Det var da jeg skjønte det. Jeg er for gammel for planlagt brekksladd. Jeg må skjerpe meg. Jeg er en oldis på snart 33 år, et forbilde for mine barn og andres barn som ser meg i trafikken, og det forventes at jeg oppfører meg på en viss måte, som slett ikke inneholder brekksladd... Heller ikke dansing på bordet på afterski. Må holde meg på gulvet nå. Hvis jeg i det hele tatt rekker afterski på en stund. Sånne gamle kjerringer danser ikke på bordet midt blant 20-åringer. Jeg har nemlig vært en sånn 20-åring selv, som baksnakket gamle kjerringer oppå bordet på afterski... Angrer!
Men etter nærmere ettertanke er jeg glad jeg ikke lenger er 22 år, student, full to ganger i uken og våkner hver eneste søndag med skallebank og telefoner fra venninner som trenger forkalring på hvorfor de våknet opp på Tåsen og ikke Frogner hvor de egentlig skulle vært. Eller at jeg selv trenger forklaring på hvor jeg er... Jeg er glad jeg kjenner mannen som ligger ved siden av meg og snorker. Jeg er glad jeg blir vekket av søte små og ikke vekkerklokken (de våkner nemlig alltid før vekkerklokken rekker å ringe, uansett hvor tidlig den er innstilt)Det eneste jeg syns er litt lumpent er at ingen kunne si til meg da jeg var i 20-årene at jeg måtte være mer fornøyd med meg selv. Noen kunne sagt til meg at hvis du tror det der er valker, at det der er store lår og at det der er bad hairday, så se her hvordan du kommer til å bli om bare ti år. Dette er valker med strekkmerker, dette er utrente lår, og det er dette her som er bad hairday, skulle noen si og vise meg bilder av meg selv ti år frem i tid etter at jeg hadde født to barn på under to år. Man setter rett og slett ikke pris på det man har før man ikke har det lenger. Heldigvis kan man gjøre noe med det... når man bare får tid til å orke;)
Men så har man så mye annet. Som en venninne av meg sa da vi snakket om babysvømming her om dagen:
- Jet er så glad det ikke er jeg som står i fokus når jeg skal i det bassenget. Nå er det liksom babyen som er i fokus. Jeg er enig, og jeg nyter det. Du skjønner at du har blitt småbarnsmor når du har fiskeboller til middag oftere enn du har sushi, når du lager hvitsaus fra bunnen av med en arm mens du ammer en baby på den andre armen. Du skjønner at du har blitt småbarnsmor når du sier; ååå som tiden flyr, oftere enn du sier; skal du på polet i dag? Kjøper du med to rødvin og en hvitvin til meg? Du skjønner at du har blitt småbarnsmor når du ikke lenger ønsker deg noe til jul, men til slutt kommer på at det kunne jo være kjekt med nye kjeler til kjøkkenet... Du vet du er småbarnsmor når du har konstant dårlig samvittighet for alt og ingenting...Du vet du er småbarnsmor når du begynner å gjespe før barnetv er ferdig. Du vet du er småbarnsmor når du ikke vet hvilken dag det er. Du vet du er småbarnsmor når du nesten føler deg forelsket i flere enn i mannen din, nemlig i den største kjærligheten av de alle, i barna dine! Du vet du er i ammetåke når du...nei, husker ikke hva jeg skulle si...hva var det vi snakket om igjen?
Jeg siterer en annen god venninne:
- Strekkmerkene mine på magen er min kvittering på at jeg har født to fantastiske barn!
Likevel, når sant skal sies, er hverdagen her ikke helt den samme som den var. Det er ikke tull det der at to er som ti! Er forsåvidt ikke sant at en er som ingen heller da... Det er hektisk med to, til tider tre små som sloss om oppmerksonmheten. Med en på 22 månder, en på snart 2 måneder og en på syv år skal man være litt av en sjonglør for å gjøre alle tilfreds. Ja, og glem ikke det fjerde barnet, nemlig mannen i huset. Hadde ikke klart meg uten han selvfølgelig, men jeg må le litt av han for tiden. Jeg hører han snakke i telefonen og folk spør hvordan det går med den lille nye prinsessen.
- Joda, det går fint, men vi er jo litt slitne av å være oppe på nettene med henne, for hun spiser jo en del på natten. Vi, vi, VI er slitne?? Hmmm, jammen har jeg en medfølende mann som blir sliten på mine vegne...For det er da vel ikke han som er oppe og mater? Riktignok er han fortsatt oppe og putter smokk i munnen på hun som snart er to år, men ammingen kan han vel streng tatt ikke ta "æren" for!?
Hva er det med menn som alltid må ut med søppelet? Noen ganger er det akkurat som at han leter etter søppel.
- Skal disse kastes? Dette her er vel søppel, spør han med bedende øyne. Han vil rett og slett ut med søppel så ofte han kan. Må være et syndrom de har. Behovet for litt "luft" er vel igrunnen ikke noe bare menn har? Tror jeg skal begynne å kaste litt mer søppel jeg også. Vi jenter er så oppofrende at vi tror at verden stopper opp og faller sammen, hvis vi tar oss litt luft. Hver ettermiddag er jeg alene noen timer med jentene, mens vi venter på at min kjære skal komme hjem fra jobben. Jeg ammer den yngste mens hun på snart to klatrer på bordet, kaster telefonen min i gulvet og drar meg i armen for å få min oppmerksomhet. Det er et lite cirkus her til tider, men det er mitt cirkus, og artistene i cirkuset er min lille familie som jeg ikke ville vært foruten.
Ettermiddagen med en baby og en sliten liten barnehagejente er et skue for et hvert øye. Så kommer mannen hjem og jeg vil på butikken for å handle. Hva gjør jeg? Jo, jeg tar med meg babyen sånn at han ikke skal bli sliten av å ha begge to alene. Noen som kjenner seg igjen? Jeg vet jo at jeg gjør meg selv en bjørnetjeneste. Han kunne sikkert ha godt av å være cirkusdirektør i et par timer han også, så kanskje kunne han forstå bedre hvorfor jeg ringer og maser på han når han er fem minutter for sen...! Vi skulle vært blekkspruter begge to.
Er det sånn det er å være voksen? Plutselig er jeg mor til to og har en stedatter på lån annenhver helg. Jeg trives med det! Jeg bare skjønner ikke helt hvor det ble av 20-åringen? Jeg tror nemlig at jeg fortsatt er veldig ung...helt til jeg møter eller prater med en 20-åring. Da skjønner jeg det jo. Jeg er jo en gamlis i deres øyne. En venninne av meg som er "stemor" til en på 19, skjønte hvor "gammel" hun hadde blitt da stedatteren snakket om noen kjipe gamle kjerringer. Da min venninne spurte hvor gamle de var, fikk hun som svar at de var sånn 30 eller no!! Kremt!
Det gikk opp et lys for meg da jeg skulle besøke moren min og jeg plutselig fant meg selv midt i en planlagt brekksladd rundt svingen inn på mammas parkeringsplass, med to unger i bilen. En eldre mann (han var godt over 30!) snudde seg og så rart på meg. Hva glor du på da, sa jeg høyt, mens en liten stemme i baksetet ropte høyt: woooooiiii, gøøøøøy! Det var da jeg skjønte det. Jeg er for gammel for planlagt brekksladd. Jeg må skjerpe meg. Jeg er en oldis på snart 33 år, et forbilde for mine barn og andres barn som ser meg i trafikken, og det forventes at jeg oppfører meg på en viss måte, som slett ikke inneholder brekksladd... Heller ikke dansing på bordet på afterski. Må holde meg på gulvet nå. Hvis jeg i det hele tatt rekker afterski på en stund. Sånne gamle kjerringer danser ikke på bordet midt blant 20-åringer. Jeg har nemlig vært en sånn 20-åring selv, som baksnakket gamle kjerringer oppå bordet på afterski... Angrer!
Men etter nærmere ettertanke er jeg glad jeg ikke lenger er 22 år, student, full to ganger i uken og våkner hver eneste søndag med skallebank og telefoner fra venninner som trenger forkalring på hvorfor de våknet opp på Tåsen og ikke Frogner hvor de egentlig skulle vært. Eller at jeg selv trenger forklaring på hvor jeg er... Jeg er glad jeg kjenner mannen som ligger ved siden av meg og snorker. Jeg er glad jeg blir vekket av søte små og ikke vekkerklokken (de våkner nemlig alltid før vekkerklokken rekker å ringe, uansett hvor tidlig den er innstilt)Det eneste jeg syns er litt lumpent er at ingen kunne si til meg da jeg var i 20-årene at jeg måtte være mer fornøyd med meg selv. Noen kunne sagt til meg at hvis du tror det der er valker, at det der er store lår og at det der er bad hairday, så se her hvordan du kommer til å bli om bare ti år. Dette er valker med strekkmerker, dette er utrente lår, og det er dette her som er bad hairday, skulle noen si og vise meg bilder av meg selv ti år frem i tid etter at jeg hadde født to barn på under to år. Man setter rett og slett ikke pris på det man har før man ikke har det lenger. Heldigvis kan man gjøre noe med det... når man bare får tid til å orke;)
Men så har man så mye annet. Som en venninne av meg sa da vi snakket om babysvømming her om dagen:
- Jet er så glad det ikke er jeg som står i fokus når jeg skal i det bassenget. Nå er det liksom babyen som er i fokus. Jeg er enig, og jeg nyter det. Du skjønner at du har blitt småbarnsmor når du har fiskeboller til middag oftere enn du har sushi, når du lager hvitsaus fra bunnen av med en arm mens du ammer en baby på den andre armen. Du skjønner at du har blitt småbarnsmor når du sier; ååå som tiden flyr, oftere enn du sier; skal du på polet i dag? Kjøper du med to rødvin og en hvitvin til meg? Du skjønner at du har blitt småbarnsmor når du ikke lenger ønsker deg noe til jul, men til slutt kommer på at det kunne jo være kjekt med nye kjeler til kjøkkenet... Du vet du er småbarnsmor når du har konstant dårlig samvittighet for alt og ingenting...Du vet du er småbarnsmor når du begynner å gjespe før barnetv er ferdig. Du vet du er småbarnsmor når du ikke vet hvilken dag det er. Du vet du er småbarnsmor når du nesten føler deg forelsket i flere enn i mannen din, nemlig i den største kjærligheten av de alle, i barna dine! Du vet du er i ammetåke når du...nei, husker ikke hva jeg skulle si...hva var det vi snakket om igjen?
Jeg siterer en annen god venninne:
- Strekkmerkene mine på magen er min kvittering på at jeg har født to fantastiske barn!
Abonner på:
Innlegg (Atom)