Bomull i hodet

Barna mine er nå 3 år og 16 måneder. Jeg må vel nesten si at ammetåken har lagt seg nå. Likevel befinner jeg meg ikke i totalt klarvær, foreløpig. Jeg tar meg selv i å stille de dummeste spørsmål og bruker lang tid på å de enkleste ting på jobb.

Før jeg fikk barn satt jeg skjerpet på pressekonferanser i rådhuset i Oslo og på bydelsutvalgsmøter og noterte, stilte spørsmål, knipset bilder og svarte på meldinger med mobilen min samtidig. Jeg kunne huske sitater fra politikere i dagevis, og kunne ofte skrive artikkelen uten å kikke i notatblokken. Det var helt blå himmel og klar sikt!

Nå er det som om jeg har bomull i hodet.  Jeg er en levende A-plan. Jeg har tusen tanker i hodet på en gang. Jeg må bla opp uendelig mange ganger i A-planen (les:hodet mitt) fra jeg står opp om morgenen til barna er levert i barnehagen.

 

Mandag: 3-åringen skal ha med yoghurt til ettermiddagsmåltidet og begge skal ha med klær til skiftekurvene, nyvaskede parkdresser og regntøy. Støvler, luer, votter, halser, tykke sokker. Har jeg husket alt? Krysser fingrene for det. 

Tirsdag: 1-åringen skal ha med yoghurt til ettermiddagsmåltidet, tursekk med sitteunderlag og varm drikke.

Onsdag: 3-åringen skal ha med yoghurt til ettermiddagsmåltidet, tursekk med sitteuderlag og varm drikke. 

Torsdag: 3-åringen skal ha med tursekk med sitteuderlag, men bare annenhver torsdag. Men hvilken torsdag er det nå? Er det egentlig torsdag i dag? Ja, det var da onsdag i går!? Ja!

 1-åringen skal ha med tursekk med sitteunderlag og varm drikke. 

Fredag: Det er "Ha-med-dag" for 3-åringen som skal ha med seg en egen leke. Puh, husk å ta med alt vått og skittent tøy hjem til vask, drikkeflasker, ha-med-leke og glem for all del ikke barna. Nei, det er ikke jeg som henter i dag... Sender sms til samboer med alt han må huske å ta med hjem. 

I tillegg skal de omtrent hver dag ha med seg en spennende frokost i hver sin matboks. De skal helst ha på seg klær som passer, og som er riktig for været. Ikke nok med det. Jeg må dusje, kle på meg, sminke meg og ordne håret (hvis jeg rekker) mens jeg sleper to barn rundt på badet hengende i et bein hver.  Som om ikke det var nok må jeg minne samboer på alt han skal huske!

Når jeg endelig kommer meg på jobb har jeg hatt gjøremål på morgenkvisten, som jeg tidligere trodde man måtte bruke en hel dag på å rekke. Alt dette før klokken er åtte nullnull. 

Så får jeg et enkelt spørsmål av min kollega, og jeg klarer ikke tenke. Jeg skjønner ikke dette enkle spørsmålet. Jeg kopler ikke hva hun snakker om.

Etter å ha svart noe som ikke matcher spørsmålet over hodet, skjønner jeg plutselig at jeg er helt omgitt av bomull. Det går så tregt at jeg melder overskyet. Husket jeg bleiepakken som skulle leveres i barnehagen? Sluttet hun å gråte etter at jeg kysset henne farvel? Har hun varme nok sokker til å ha i støvlene sine i dag? Håper samboer rekker å hente dem litt tidlig, slik at de ikke blir helt utslitt, stakkars små. Å, nei! Jeg glemte å skrive oss opp på dugnaden i barnehagen og sette meg opp på foreldresamtale. Det MÅ jeg huske etterpå. Nei, det er ikke jeg som henter i dag. Må huske i morgen!

Hæ? Nå håper jeg snart klarværet er tilbake og at skyene trekker seg så smått bort. Jeg trenger mer lagringsplass mellom ørene, og jeg tror jeg får litt bedre plass av å blogge ut litt informasjon her! Er det flere enn meg som har det sånn?

Ingvild

Ps. Hva var det jeg skulle huske til i morgen igjen? 

- Jo, nå husker jeg det. Ta med yoghurt til dugnaden og legge gummistøvlene inn i kjøleskapet! Var det ikke det? Er det mandag eller tirsdag i dag?

En himmel full av stjerner

I forbindelse med rettsaken i disse dager, gjør jeg meg disse tankene... Når man får et barn skjønner man plutselig alt det de snakket om. Man vet at man blir så glad i det barnet at ingen kjærlighet kan måle seg med denne kjærligheten. Man vet det, men man skjønner det ikke helt før man står der med denne lille uskyldige kroppen i armene... Dette uskyldige lille livet som jeg har skapt, som er helt avhengig av meg. Samtidig merker jeg at jeg raskt blir helt avhengig av henne også! Det er godt, men samtidig så inderlig sårbart. Hvis dette lille livet skulle forsvinne for meg, hva skjer da? Det er en uutholdelig tanke. En tanke som gnager langt inn i sjelen. Hva skjer når jeg ikke kan beskytte barna mine lenger? Det er 22. juli 2011. Jeg er alene hjemme sammen med barna mine. Samboeren min er på jobb. Jeg får med meg eksplosjonen i Oslo gjennom nyhetene på tv, og reagerer med forferdelse som jeg prøver å skjule for jentene mine. De var bare 2 år og 7 mnd. Det kommer mer... Det skytes på Utøya og jeg føler dette kommer svært nært innpå meg. Utøya er i min hjemkommune. Her vokste jeg opp og nå skjer dette!? Jeg legger barna mine, men klarer ikke gå fra dem. Jeg blir sittende ved sengene deres og se på dem mens jeg skriver sms med min beste venninne. - Hva har vi gjort? Vi skulle aldri satt barn til denne verden. Nå er ikke Norge det samme lenger... og de er så små og uskyldige og må vokse opp med dette. Vi er helt enige og har de samme tankene med det samme. Det er tankene til en mor. En mor som gjør alt for å beskytte sitt barn... Så våknet vi opp dagen etter til smilende småjenter som ikke visste bedre, men med nyheter så grusomme og makabre at jeg fortsatt sliter med å forstå... Jeg tenker på mødre, fedre, søsken og besteforeldre som måtte våkne opp til noe helt annet. De mistet sine kjæreste sårbare barn. Det finnes ikke ord... Jeg blir fysisk dårlig av å prøve å kjenne på sorgen deres, og jeg er ikke i nærheten av hvordan de har det. Jeg har fulgt rettsaken i fem hele dager. I dag ble jeg kvalm... Jeg ser mødre og fedre som mistet barnet sitt på Utøya blir intervjuet. De ser ut som sterke mennesker, man får ikke noe valg, men hjertet er ikke lenger helt. Stjernen deres lyser ikke mer... En himmel full av stjerner, blått hav så langt du ser. En jord der blomster gror, kan du ønske mer... Sammen skal vi leve, hver søster og hver bror. Små barn av regnbuen og en frodig jord...

Syk, men lykkelig trøtt

Jeg er syk selv og hjemme med sykt barn. Bihulebetennelsen har sittet i over en uke og ørene er tette (Ikke helt da. Jeg hører fortsatt at de roper mamma). Vesla har hatt høy feber og fryktelig vondt i ørene sine siden torsdag kveld (eller siden tidenes morgen?), stakkars liten. Nå svelger vi pencilinen vår begge to og ser med lengsel mot sommer og sol. Rundt oss ligger rot og støv, men det får bare ligge... Vi pleier oss selv, ikke huset i disse dager.

Jeg kan bare glemme å sove, for hun sover bare et kvarter om gangen, så verker ørene og hun hyler hjelpesløst etter mamma. Jeg prøver å kople av med pc`n i fanget. Blogger litt og slapper av mens hun slapper av. Dupper av litt innimellom og merker at hendene detter ned i tastaturet. Den ene fingeren treffer Z og lager deilige sovebokstaver midt i blogginnlegget mitt.zzzzzzzzzzzzzzzzzz. Jeg må le litt og fortsetter å skrive.

Jeg ser noen få år tilbake på hvordan det var å være syk. Man kunne bare ligge rett ut og synes synd på seg selv. Hvile, soooove og slappe av. Se på tv og bare tenke på å bli frisk. I dag er det helt klin umulig. Hadde kanskje gått hvis begge barna var i barnehagen noen timer, men med sykt barn hjemme er det bare å skyve seg selv til side og gjøre det beste ut av situasjonen. I går fikk hun ikke sove i vognen sin, så vi satt begge sovende i safaen og sov et par timer. Stive i nakken smilte vi til hverandre da vi våknet igjen. Sliten, men lykkelig...

Copyright: Ingvild Drange Johnsen
Bildet tilhører denne bloggen og skal ikke kopieres eller på annen måte misbrukes.

- Åh jeg er så sinnsykt trøtt i dag. Ble sittende å se på en film til langt på natt i går, hører jeg noen sier. Jeg får lyst å si at; lille venn, du vet ikke hva du snakker om. Du er nok bare litt søvnig. Trøtt er noe helt annet det skjønner du. Trøtt det er når du sovner mens du sitter på do, eller stående mens du lager middag. Trøtt er du når du begynner å grine bare noen sier noe snillt til deg. Du er trøtt når du blir vekket hver halvtime av en baby som nesten brenner opp av feber, eller som må ammes i ett kjør. Du er trøtt når du rett og slett ikke har mulighet til å sove fordi et lite menneske er totalt avhengig av at du er våken. Du er trøtt når du krangler med amboern din midt på natten mens barnet hyler og du ikke husker et ord av hva som ble sagt dagen etter. Da er du trøtt, lille venn. Den filmen din kan du dra lenger ut på landet med! Wræææl, du skjønner ingen ting om hva det er å være trøtt! Jeg eier ordet trøtt. Det er vi foreldre som er trøtte! Jeg skjønner ikke hva dere snakker om...dere kan jo bare sove når som helst nesten!?

Alt det og mere til får jeg lyst å si. Men så tar jeg meg i det og husker godt at jeg var ganske så trøtt før jeg fikk barn også. Forskjellen er bare den at da kunne jeg jo bare bestemme meg for å sove etter jobben for eksempel. Eller da jeg var syk. Mange sier; bare vent. Om noen år får du de ikke opp av sengen og da kan du sove lenge. Ja, jeg vet det. Jeg går ikke rundt og tror at jeg skal ha det sånn her for alltid, men nå har vi levd med lite søvn i tre år, og det må være lov å si at det er litt trøtt? Man lever (heldigvis egentlig) i nuet. Man kan føle seg like trøtt når man er 20 år og har sett en nattfilm, som når man nattevåker et barn. Man kan ikke sammenlikne eller irritere seg over at man ikke visste bedre og satte mer pris på søvn og to minutter for seg selv da man var 20. Det går ikke an å tenke sånn. Man må bare gjøre det beste ut av situasjonen og kople av når man kan. Om man ikke får sovet, så kan man slappe av på andre måter, som for eksempel å skrive dette blogginnlegget, liggende med laptoppen på fanget, fortsatt i pysj, uten sminke og med håret til alle kanter. Dette er legende og avkopling for meg.

Jeg setter barna mine først og kunne skrevet tonnevis med blogginnlegg om hvor fint det er å være mammaen deres og hvor glad jeg er i dem. Jeg smiler hver gang jeg ser dem, til og med klokken fire på morgenen når vesla er klar for å kalle på dagen. Men her Bak fasaden er det lov å klage litt, eller rettere sagt fortelle sannheten. Det er ikke flaut, man er ikke en dårlig mor hvis man er sliten og trøtt. Det er ikke skam å innrømme at alt ikke er en dans på roser. Alt er ikke lyserosa Bak fasaden. I alle fall ikke bak denne fasaden. Men ville vi byttet det bort mot noe som helst annet? Nei, ikke for noe i verden! Lev i nuet og ta deg en blund på do innimellom, så blir alt så mye bedre skal du se! Si at du skal på do. Legg deg på det varme badegulvet når pappen eller andre voksne er til stede, sett på vekking på telefonen din ti minutter frem, du sovner når hodet treffer håndkleet. Klokken ringer, du vasker hender, trekker opp, går ut fra badet og fortsetter som før, bare litt mer opplagt ;-)

Ingvild

Gi mamma fem minutter a!?

Langt der inne er jeg fortsatt... Tror jeg? Jeg mister nesten litt kontakten med meg selv. Ingvild...Ingvild....Iiiiiiingviiiild! Er du der Ingvild? Jeg husker ikke hvem jeg er. Jo, jeg er Ingvild. Hun som har masse venner, som regel i godt humør, oversosial og glad i en fest. Jeg er livredd for å gå glipp av noe og følger moten. Ingvild er sikker på seg selv og følger med i tiden... Men hvor er hun? Hun er i dvale...- MAMMA! Maaaaammaaaaaaa
- Ja! Hva er det? Til tjeneste! Jeg sitter på do, jeg skal bare sove litt her...eh, nei jeg mener jeg skal bare gjøre meg ferdig her.
Nei! Dere kan ikke sitte på fanget mitt nå. Jeg er på do, alvorlig talt. Gi meg den dorullen! Nei! Ikke spise dopapir lille venn, nei, nei, legg fra deg den barberhøvlen! Neeeeei, neeeei, ikke lov. Den er pappa sin. Pappa sin. Oioi, nei nei. Ikke opp i potten lille venn. Vent litt, mamma skal bare tørke seg i FRED! Breeeeede, kan jeg få fem minutter på do?

Pappa henter to hylende jenter. Maaaammaaaaa, jeg vil til maaaammaaa.  Du våkner så mange ganger om natten at du mister telling, du blir dratt ut av den nydeligste søvn 04.45... NULL FIRE FØRTIFEM, hver bidige dag. Du smiler til de mest dyrebare du har, tørker søvnen ut av øynene og prøver å gå i dusjen. Du rister en liten tøysekopp av foten og lukker dusjdørene uten å klemme fire små hender som strekker seg mot deg. Pappa frister med fang, smokk og tøysete grimaser, men de har bestemt seg; de vil inn i dusjen til MAMMA!

Så bærer han de ut og jeg hører de tøyser og tuller. De klarer seg uten meg og jeg blir lettet. Jeg rekker å ta balsam i håret i dag, tenker jeg. Kanskje rekker jeg å føne håret i dag? Mammaaaaaa, jeg vil at DU skal smøre brødskiven min! Jeg prøver å stenge skrik og skrål utenfor dusjhimmelen, men ubevisst skyller jeg balsamen ut av håret før tiden, tørker meg i en fart og setter håret i en knute.
Ingviiiiiild, du skulle jo føne håret. Jaja, det er jo ikke så nøye. Kan fikse håret etter at de har lagt seg i kveld. Ja, i kveld skal jeg ha spa på badet!

Du smører matpakker, tørker melk som renner ut over hele bordet, trøster, skifter til ny strømpebukse på minsten som sølte, forsikrer meg om at far i huset har husket matpakken sin, pakker barnehagesekkene, kler på jentene og pakker oss inn i bilen. Mammaaaaa, jeg vil høre på barnemusikk. Høyere! Høøøyre mammaaaaa! Jeg kjefter og smeller litt bak rattet, drar barna inn i barnehagen, ser stolt på barna mine og kysser hade. Setter meg i bilen, føler meg ikke fresh, men savner barna litt allerede. Håper de får en fin dag og at de ikke er alt for slitne når jeg henter de. Hvis jeg skynder meg ut fra jobb, når jeg er ferdig, så får de litt kortere dag i barnehagen. De trives godt, men de blir slitne de også.

Jeg kjører mot jobben og oppdager med glede at jeg er litt tidlig ute. Jeg kjører meg en ekstra omvei. Oppdager etter et par minutter at jeg synger til Barnas Beste. Rister oppgitt på hodet og setter over på radioen. Nyyyyyyter de ti minuttene jeg har alene i bilen med radioen på. Herregud, jeg er alene! Fremme på jobb, fem timer etter at jeg stod opp. Jobber i åtte timer. Kjører til barnehagen og henter to slitne søte små kropper. Blir nesten spist opp av to kosemonstre. Lager middag med en liten hjelper på stol ved siden av og en enda mindre hjelper som spiser det vi mister på gulvet, mens hun henger rundt leggen min. Sleper foten med henne hengende på bort til kjøleskapet for å hente ut gulerøtter og sleper meg og henne tilbake til benken, samtidig som jeg lener meg over kokeplatene slik at ikke hjelperen på stol skal falle for fristelsen og kjenne på den rødglødende platen. Middagen er ferdig, far i huset kommer hjem og jeg sniker meg til fem minutter "på do" (på facebook mobil eller ligge rett ut på badegulvet) Trekker opp og går ut fra badet med et smil om munnen. Koser oss sammen ved middagsbordet og lader opp til spa på badet.

Barna legges, jeg skal bare sitte fem minutter i sofaen før jeg skal kose meg på badet. Eller kanskje jeg rekker det i morgen tidlig? Var deilig sofa dette her. Så skjer det... Når du trodde du ikke kunne bli mer sliten, så får vesla ørebetennelse med brennende panne for fjerde, eller femte (?) gang siden hun startet i barnehagen i begynnelsen av januar. Du kan se langt etter spa på badet og stålsetter deg til nok en natt med førti oppvåkninger og legevaktbesøk sammen med andre strømper av foreldre med barn med ørebetennelse.

De gode vennene mine har jeg fortsatt, heldigvis! En dag skal jeg ha tid til å sove ut, føne håret hver dag, sminke meg, trene, shoppe klær til meg selv og ikke minst gå på date med samboern min. Kanskje jeg til og med orker å se ferdig Senkveld på fredagen.
Jeg vet at jeg kommer til å savne denne tøffe tiden, for selv om den er gjennomsyret av søvnløshet, frustrasjon og kamp mot tiden, så er det den beste tiden i mitt liv. Jeg kommer sikkert frem igjen en gang. Jeg er fortsatt meg langt der inne bak mamman. Jeg setter stor pris på alt jeg får gjennom barna mine! I tillegg til å være trøtt ler jeg mye og blir varm om hjertet. Men jeg har snart bursdag og da ønsker jeg meg en god lang natts søvn!! Datoen er 6. april. Er det notert?

Zzzzzzz, natta!
Ingvild