 |
| Do not copy! |
Min største fiende er dårlig samvittighet, og følelsen jeg har av at jeg bør gjøre alle til lags. Etter å ha født tvillinger nå i sommer bestemte jeg meg for at jeg måtte si litt mer nei til tidlige barselbesøk. Etter at tvillingene ble født har vi flyttet, pluss at vi har en toåring og en fireåring. I tillegg hadde vi min bonusdatter på 9 år på sommerferie i to uker. Altså FEM barn og to voksne...
I en måned etter at tvillingene ble født bodde vi to voksne og fem barn på under 80 kvadratmeter med alle våre eiendeler pakket i bananesker som fylte mesteparten av leiligheten vår. Jeg hadde betennelse i kroppen med høy feber etter fødselen, og da den var over fikk jeg en brystbetennelse fra helvete med over 40 i feber. Jeg kunne knapt komme borti brystet som var illrødt, uten at tårene sprutet. Samtidig krevde babyer amming og pumping av melk, pluss at de tre andre også måtte ha oppmerksomhet og stell.
Midt oppi dette kaoset (som vi igrunnen taklet ganske bra) tikket det inn melding på melding med spørsmål fra venner og familie som ville komme på besøk. Jeg forstår selvfølgelig at dette bare var godt ment, men denne gangen sa jeg nei. Jeg er egentlig et ja-menneske, men jeg orket ikke besøk. Vi hadde nok med oss selv, rett og slett. En liten leilighet full av flyttelass i esker, to nyfødte tvillinger, tre andre oppmerksomhetssyke barn, en far og en mor med 40 i feber er ikke hyggelig å besøke.
Men egentlig trengs det hverken flyttelass eller 40 i feber for at man vil ha litt space når man kommer hjem med nyfødt barn. Man er så sårbar og sliten etter en fødsel. Jeg har født tre ganger. Tre fine fødsler (joda det var vondt) uten skader på hverken meg eller barna, men den forferdelige ammetreningen, grusomme etterrier og nattevåkingen som kommer i ettertid er ikke for allmenheten. Jeg vil ha mine melkesprengte bryster som blør for meg selv, i alle fall i et par uker. Jeg orker ikke spørsmål om hun ikke tar brystet mens jeg svetter og har mest lyst til å grine mens ungen gaper som en fuglunge og jeg prøver å klemme brystet inn i munnen på ungen. Det hjelper ikke at noen sitter og følger med og kommer med velmenende råd ogvink. Man er ikke seg selv de første ukene etter en fødsel. Man er sårbar, hormonell og sliten. Derfor tok jeg denne gangen hensyn til meg selv (og familien) og styrte selv når jeg var klar for besøk.Jeg er supersosial og elsker besøk, men alt til sin tid.
Nå er tvillingene mine to måneder. Jeg er i en slags rutine, og syns det er koselig med besøk nå, og det har det vært en stund. Jeg tror det er mange som føler det på samme måte som meg? Er det ikke litt dumt at vi er så redd for hva andre skal føle hvis vi lukker døren og sier vi må få litt fred i et par uker før vi orker besøk? Man har jo tross alt gått gjennom det heftigste et menneske kan oppleve, nemlig å føde et (i mitt tilfelle to) barn. Man blør både her og der... Man vet ikke forskjell på dag og natt og prøver å bli kjent med den/de nyfødte. Alle spørsmål om besøk er jo bare koselige og velmenende! Men, sorry, midt oppi dette orket jeg ikke skåle med kaffekopper og smatte med kake, som jeg måtte bake innimellom bleieskift og melkepumping.
Vi har nå bodd i vårt nye hus i snart 1 mnd. Vi har fortsatt et stort antall bananesker som ikke er pakket ut osv. Med fire og til tider fem barn tar det tid å komme i orden. Jeg sa til meg selv at jeg ikke var en dårlig venninne eller slektning selv om jeg sa nei, men den dårlige samvittigheten plaget meg. Så til alle dere som følte dere avvist: Det hadde ingenting med dere å gjøre, og nå er det bare å renne ned døren hos oss. Vi er godt i gang allerede! Det er det vi til vanlig trives med, og nå er vi klare. Velkommen skal dere være alle sammen! Vi vil gjerne vise frem tvilligene våre, de er selvfølgelig verdens søteste babyer ;)
Klem fra Ingvild
