- Eh, det har vel strengt tatt ikke du noe med!?
Det er det jeg har lyst å svare, men jeg får meg jo ikke til det. Når jeg forteller at jeg er gravid, smiler og er glad og fornøyd når jeg forteller det, så burde det da ikke være nødvendig å spørre meg om det var planlagt? Om mannen min og jeg har planlagt å bli gravid eller ikke hører privatlivet til. I alle falle i min verden. Er dere ikke enig?
Når det er sagt så vil jeg gjerne dele min historie med dere. Vi har to felles jenter fra før. 2 år og 3.5 år. Annenhver helg og i ferier har vi også min stedatter på 9 år boende hos oss. Jeg ga bort masse babyklær og solgte unna en del babyutstyr. Likevel har jeg hele tiden gjemt unna det jeg har likt aller best. Tatt vare på alle babytepper og de fineste babylekene. En liten stemme hvisket innimellom til meg at "du er ikke ferdig enda". Ettersom småjentene ble større, og vi ble feridg med babytiden begynte vi å snakke om vi skulle ha en til. Vi veide for og imot og ble igrunnen aldri helt enig med oss selv. Etter tre relativt søvnløse år er det tøft å begynne på`n igjen. Samtidig er det jo så berikende med mange barn.
Vi overlot det hele til skjebnen og "traff på første bom"!
Full av begeistring tisset jeg på pinner i flere uker før testen viste positiv. Jeg var kvalm fra unnfangelsen og det var ikke tvil. Likevel har jeg sørget for at Clearblue og apotekene på Skedsmokorset ikke går konkurs med det første. Jeg kjøpte mange tester. Så mange at jeg varierte hvilket apotek jeg gikk til, fordi det var flaut! Endelig, slo det ut på testen. Gravid! Hurra! Jeg prøvde å skjule det på jobb en liten stund, men toalettskålen ble etter hvert bedre kjent med ansiktet mitt enn med bakdelen min, så jeg valgte å fortelle det til mine kollegaer. Når man "roper på elgen" flere ganger i timen er det ok med en forklaring til omgivelsene rundt.
Redselen for at det skulle være noe med dette tredje barnet meldte seg. Når vi liksom skal ha nummer tre, er det fint å vite at alt er som det skal, tenkte jeg. Jeg booket meg derfor en time på Aleris for tidlig ultralyd.
- Greit å se hvor mange som er der inne, sa mannen min flere ganger. Du er litt anderledes enn de forrige svangerskapene. Jeg tror det er to.
Haha, tenkte jeg. Artig liksom!
Inne hos gynekologen som også er fødselslege sa jeg kjekt da jeg kledde av meg at det er jo greit med en liten opptelling.
Han humret litt og ba meg sette meg til rette i gyn.stolen. Jeg la hodet tilbake, og litt nervøst tittet jeg bort på skjermen.
- Her er det et lite hjerte som slår, sa han.
Jeg følte meg lettet! Fulgte med på skjermen mens legen undersøkte videre. Nakkefolden og nesebenet så fint ut. Men i alle dager, tenkte jeg. Var det en til der? Sikkert bare bildet som hoppet litt.
- Her er det to, sa han plutselig!
- TO!?
Jeg løftet hodet og tok nesten en "sit up" i stolen. La meg ned igjen, men reiste meg opp i "sit up" igjen.
- Du tuller med meg, sa jeg flere ganger til legen.
- Nei, jeg tuller ikke. Her er det to.
For et fantastisk sjokk! Vi lurte på om vi skulle ha en til og fikk to! Nå er jeg fjorten uker på vei med eneggede tvillinger. På sykehuset tror de det er jenter, men det er litt tidlig å si helt sikkert. Vi går en spennede tid i møte med tett oppfølging på sykehuset og en stor familie med fire og til tider fem barn! Det er mest gøy, men selvsagt også skremmende å tenke på at vi skal ha så mange barn. Vi må flytte og vi trenger større bil. Men mest av alt er det fint å tenke på det yrende livet mannen min og jeg kommer til å være omgitt av i mange mange år. Jeg ser for meg (etter alle trassalderne er over) koselige frokoster, deilig søskenkjærlighet og så mange myke barnekinn å stryke på. Kanskje puppene mine faller av under de grusomme første ukene med amming, eller jeg (mot formodning) mister noen kilo. Kanskje jeg ikke får sove på månedsvis og skirker ting til mannen min på natten, som jeg ikke husker dagen etter. Kanskje jeg glemmer hvem jeg er en liten stund, eller blir meget hardt rammet av ammetåke og fryktelig dårlig råd! Jeg ser med skrekk på barnehageregningen.
Kanskje det blir litt kø på badet men... Fire jenter i tenårene blir jo sikkert en egen histrorie, men jeg kommer aldri til å bli ensom. Fire jenter å kose meg med resten av livet.
- Var det planlagt?
-Nei, man planlegger ikke å legge egg med to plommer... Men for en gave!
Hilsen Ingvild
