tag:blogger.com,1999:blog-26450103073607601302024-03-13T22:22:53.739+01:00Bak fasadenEn blogg om alt og ingenting, men mest av alt om det man ikke snakker om. Bak den lyserosa småbarnsfamiliefasaden finnes det mye grums som det vanligvis kun hviskes om... Ingvild Drange Tronhushttp://www.blogger.com/profile/00536314648527559456noreply@blogger.comBlogger27125tag:blogger.com,1999:blog-2645010307360760130.post-24896843808719744642016-09-04T07:45:00.001+02:002016-09-04T07:45:32.747+02:00Helgekos...?"Dere har det sikkert travelt", får jeg høre fra fremmede når jeg er ute med tvillingene. Lite vet de om at jeg er ute med under halvparten av barna. Ja, det har vi, svarer jeg og tenker, du skulle bare visst. Litt fakta om denne helgen her f.eks., så langt...<br />
Det begynte egentlig å likne helg allerede på tirsdag, for da hadde 7-åringen feber og måtte være hjemme. Dessuten hadde mannen i huset prøvd å ta opp igjen håndballkarrieren mandag kveld. Han kom haltende hjem. Vi gikk til legen tirsdag og fikk krykker til den halte, vi tre. Et par timer senere, akkurat da mor i huset skulle gjøre et stykke arbeid, ringte barnehagen... Den ene 3-åringen måtte hentes. Nå var vi fire... Jeg låste meg inn på et rom og skrev en artikkel, mens 3-åringen rev i døren og gaulet etter mamma.<br />
Onsdag og torsdag hadde vi enda en febersyk 3-åring...<br />
Fredag kom eldstejenta for helgen og nå var vi syv! Mor og far begynte nå å likne trøtte, slitte strømper. Syke barn sover nemlig ikke på natten. Dessuten er det stor enighet i barneflokken her at de våkner på skift, sånn at ingen våkner samtidig. De overlapper heller hverandre😇😇😇😇😇. <br />
Fredag kveld satt 12-åringen og to slitne strømper av foreldre seg i sofaen. Endelig helg...? Så våknet den ene 3-åringen i 20.30-tiden. Hun ville sitte hos mamma, baaaaare mammaaaa. Så skjedde det som alltid treffer mor i huset. 3-åringen vrengte innsiden ut, over mor. Det fløt oppkast mellom puppene til mor, mellom tærne, nedover halsen, og i halve sofaen... Halvtygget popcorn og polarbrød fløt nå rundt på fredagsbordet. Til og med Espen Lind og Marion Ravn på TV-skjermen så bleke ut nå.<br />
Lørdag morgen... Fem viltre, men glade, jenter holder på å rive ned huset. Mor føler hun har våknet i en barnehage, men kommer raskt på at det er jo bare helg. Vi må dele oss hvis vi ikke vil at mor og far "knepper igjen pennalet" innen kort tid. Søstre kan krangle om den minste ting hvis de er sammen innenfor fire vegger. Vi MÅ ut for at ikke borgerkrigen tar sitt første liv.<br />
Tre gikk til Kongens utsikt, en gikk på reunion i Bhg. og tre tok en bytur. Nå har mor nettopp delt ut fem skåler med akkurat like mange godtebiter oppi. (Det må være likt, de teller, selvfølgelig) Om en time puttes de to minste i seng, så to til og til slutt den siste. Vi har overlevd nok en lørdag. Nå er det bare søndag igjen... Jeg ber en stille bønn om en natt med søvn🙏🏻 Snart mandag!<br />
Hvorfor skrev jeg dette her? Terapi! #skrivdetut<br />
Riktig god helg fra familien Drange Tronhus☀️Ingvild Drange Tronhushttp://www.blogger.com/profile/00536314648527559456noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2645010307360760130.post-19439798477310057372014-11-20T11:30:00.000+01:002014-11-20T11:31:37.006+01:00Kvalitetsavvikling for barnehagene Budsjettet for 2015<div>
<span style="color: #3e454c; font-family: Helvetica, Arial, lucida grande, tahoma, verdana, arial, sans-serif;"><span style="background-color: #f7f7f7; font-size: 12px; line-height: 15.3599996566772px; white-space: pre-wrap;"><b><i>Da det kuttes i barnehagebudsjettene flere steder i landet deler jeg her et innlegg jeg skrev til Ringerikes Blad. </i></b></span></span></div>
<div style="background-color: white; color: #222222; font-family: arial, sans-serif; font-size: 13px;">
<span style="background-color: #f7f7f7; color: #3e454c; font-family: Helvetica, Arial, 'lucida grande', tahoma, verdana, arial, sans-serif; font-size: 12px; line-height: 15.3599996566772px; white-space: pre-wrap;"><i><b><br /></b></i></span></div>
<div style="background-color: white; color: #222222; font-family: arial, sans-serif; font-size: 13px;">
<span style="color: #3e454c; font-family: Helvetica, Arial, lucida grande, tahoma, verdana, arial, sans-serif;"><span style="background-color: #f7f7f7; font-size: 12px; line-height: 15.3599996566772px; white-space: pre-wrap;"><i><b>Hver dag i flere timer overlater jeg ansvaret for mine fire småjenter til barnehagepersonalet i Løken barnehage i Hole. De elsker å være der. Der lærer de mye nytt, får den kosen de trenger, de er tørre, mette og fornøyde. Dessuten hjelper de voksne barna til å fungere i lek med andre barn, ser til at de har det godt med seg selv, og ikke minst er gode mot de andre. Jeg er trygg på at de blir godt tatt vare på av dyktig personale med en god pedagogisk plattform. Jeg er også trygg på at hvis det skulle være noe som skolen bør vite om når den tid kommer, så har personalet i barnehagen allerede plukket det opp, begynt å kartlegge, og gir barna et godt fundament for skolegangen. Jeg er glad for at barnehagen ikke "bare" er barnepass, men også en arena for læring av det viktigste et barn kan putte i ryggsekken sin, nemlig sosial kompetanse! Barnehagelærene har heldigvis ikke gått tre år på høgskole for å få tittelen "tante". Nei, den tid er forbi, vi har heldigvis kommet lenger, eller? </b></i></span></span></div>
<div style="background-color: white; color: #222222; font-family: arial, sans-serif; font-size: 13px;">
<span style="background-color: #f7f7f7; color: #3e454c; font-family: Helvetica, Arial, 'lucida grande', tahoma, verdana, arial, sans-serif; font-size: 12px; line-height: 15.3599996566772px; white-space: pre-wrap;"><i><b><br /></b></i></span></div>
<div style="background-color: white; color: #222222; font-family: arial, sans-serif; font-size: 13px;">
<i><b><span style="background-color: #f7f7f7; color: #3e454c; font-family: Helvetica, Arial, 'lucida grande', tahoma, verdana, arial, sans-serif; font-size: 12px; line-height: 15.3599996566772px; white-space: pre-wrap;">Så viser det seg at politikerne vil at vi skal ta fem skritt tilbake. Det jeg nettopp beskrev blir ikke lenger en selvfølge. Nå har det nemlig kommet meg for øre at Holebarnehagene nå forespeiles så vesentlige kutt i budsjettet (15 millioner kroner for hele kommunen) at dette i praksis vil bety reduksjon i bemanning. Reduksjon i en bemanning som allerede er så sårbar! Reduksjon i en bemanning som allerede i dag ikke tåler at noen blir sykmeldt?</span></b></i></div>
<div style="background-color: white; color: #222222; font-family: arial, sans-serif; font-size: 13px;">
<span style="background-color: #f7f7f7; color: #3e454c; font-family: Helvetica, Arial, 'lucida grande', tahoma, verdana, arial, sans-serif; font-size: 12px; line-height: 15.3599996566772px; white-space: pre-wrap;"><i><b>Jeg reagerer med vanntro! Jeg trodde vi skulle satse på barna? Skulle man ikke øke kvaliteten i barnehagene og gi et barnehageløft? </b></i></span></div>
<div style="background-color: white; color: #222222; font-family: arial, sans-serif; font-size: 13px;">
<span style="background-color: #f7f7f7; color: #3e454c; font-family: Helvetica, Arial, 'lucida grande', tahoma, verdana, arial, sans-serif; font-size: 12px; line-height: 15.3599996566772px; white-space: pre-wrap;"><i><b>Det går da ikke an å være med på noe kvalitetsøkning ved å kutte ned på stillinger! Personalmengden er først og fremst det som avgjør kvaliteten i barnehagene. Ved for lite personale vil pedagogiske opplegg settes til side, og dagen vil handle mer om å få hverdagen til å gå rundt. I ytterste konsekvens blir det uforsvarlig, både for små og store i barnehagen. </b></i></span></div>
<div style="background-color: white; color: #222222; font-family: arial, sans-serif; font-size: 13px;">
<i><b><span style="background-color: #f7f7f7; color: #3e454c; font-family: Helvetica, Arial, 'lucida grande', tahoma, verdana, arial, sans-serif; font-size: 12px; line-height: 15.3599996566772px; white-space: pre-wrap;">Vil jeg være like trygg på å sende barna mine i barnehagen da? Har dere politikere prøvd å jobbe i barnehage? Har dere forsøkt å være på en avdeling med 18 barn alene? Får de ikke gå på tur lenger? Hvor lenge er det greit at lille Lise roper at hun er ferdig på do før det kommer en voksen? Hvor lenge skal Petter på 2 år, som ble bitt i armen av et annet barn gråte før han får trøst? "Vent litt med å ha vondt, lille venn. Jeg må bare skifte en bleie, tørke en på do og stryke et perlebrett først. Still deg i kø eller løp og finn et plaster selv er du grei!"</span></b></i></div>
<div style="background-color: white; color: #222222; font-family: arial, sans-serif; font-size: 13px;">
<i><b><br style="background-color: #f7f7f7; color: #3e454c; font-family: Helvetica, Arial, 'lucida grande', tahoma, verdana, arial, sans-serif; font-size: 12px; line-height: 15.3599996566772px; white-space: pre-wrap;" /><span style="background-color: #f7f7f7; color: #3e454c; font-family: Helvetica, Arial, 'lucida grande', tahoma, verdana, arial, sans-serif; font-size: 12px; line-height: 15.3599996566772px; white-space: pre-wrap;">Det hjelper ikke med flere pedagoger om det blir for lite personale. Da blir utdannelsen til barnehagelærerene nærmest bortkastet, og de får hverken mulighet til å planlegge eller gjennomføre gode pedagogiske opplegg. Det blir også mindre tid til å veilede assistentene og de ufaglærte. Mange av barnehagelærerene mister motivasjonen. Hva er vitsen med å ta en treårig høgskoleutdanning når man ikke får brukt utdannelsen i praksis? </span></b></i></div>
<span style="background-color: #f7f7f7; color: #3e454c; font-family: Helvetica, Arial, 'lucida grande', tahoma, verdana, arial, sans-serif; font-size: 12px; line-height: 15.3599996566772px; white-space: pre-wrap;"><i><b>Det blir liten tid til kvalitetsarbeid med barn med spesielle behov, foreldresamarbeid, samarbeid med andre etater, og andre viktige ting som ikke bare handler om å få barnehagehverdagen til å gå rundt. </b></i></span><br />
<div style="background-color: white; color: #222222; font-family: arial, sans-serif; font-size: 13px;">
<i><b><span style="background-color: #f7f7f7; color: #3e454c; font-family: Helvetica, Arial, 'lucida grande', tahoma, verdana, arial, sans-serif; font-size: 12px; line-height: 15.3599996566772px; white-space: pre-wrap;">Man mister tid til oppfølging og ikke minst tid til refleksjon og evaluering av arbeidet. Jeg overdriver ikke. Jeg har selv jobbet flere år i barnehage og opplevd hvordan det er å stå der alene med 18 barn, fordi vi ikke fikk lov å bruke penger på vikar. Man har kun to armer. Her er det barna som blir taperne! </span></b></i></div>
<div style="background-color: white; color: #222222; font-family: arial, sans-serif; font-size: 13px;">
<i><b><br /></b></i></div>
<div style="background-color: white; color: #222222; font-family: arial, sans-serif; font-size: 13px;">
<span style="color: #3e454c; font-family: Helvetica, Arial, lucida grande, tahoma, verdana, arial, sans-serif;"><span style="background-color: #f7f7f7; font-size: 12px; line-height: 15.3599996566772px; white-space: pre-wrap;"><i><b>Kjære Holeværinger, småbarnsforeldre og andre som syns dette er viktig. Nå må vi sette ned foten! Dette går rett og slett ikke! </b></i></span></span></div>
<div style="background-color: white; color: #222222; font-family: arial, sans-serif; font-size: 13px;">
<span style="color: #3e454c; font-family: Helvetica, Arial, lucida grande, tahoma, verdana, arial, sans-serif;"><span style="background-color: #f7f7f7; font-size: 12px; line-height: 15.3599996566772px; white-space: pre-wrap;"><i><b>Dette går ut over barna våre, vår fremtid, de kjæreste vi har. Det som foregår nå er ingen kvalitetssikring av barnehagene. Jeg kaller det heller kvalitetsavvikling!</b></i></span></span></div>
<div style="background-color: white; color: #222222; font-family: arial, sans-serif; font-size: 13px;">
<span style="color: #3e454c; font-family: Helvetica, Arial, lucida grande, tahoma, verdana, arial, sans-serif;"><span style="background-color: #f7f7f7; font-size: 12px; line-height: 15.3599996566772px; white-space: pre-wrap;"><i><b><br /></b></i></span></span></div>
<div style="background-color: white; color: #222222; font-family: arial, sans-serif; font-size: 13px;">
<span style="color: #3e454c; font-family: Helvetica, Arial, lucida grande, tahoma, verdana, arial, sans-serif;"><span style="background-color: #f7f7f7; font-size: 12px; line-height: 15.3599996566772px; white-space: pre-wrap;"><i><b>Med vennlig hilsen</b></i></span></span></div>
<div style="background-color: white; color: #222222; font-family: arial, sans-serif; font-size: 13px;">
<span style="color: #3e454c; font-family: Helvetica, Arial, lucida grande, tahoma, verdana, arial, sans-serif;"><span style="background-color: #f7f7f7; font-size: 12px; line-height: 15.3599996566772px; white-space: pre-wrap;"><i><b>firebarnsmor, </b></i></span></span></div>
<div style="background-color: white; color: #222222; font-family: arial, sans-serif; font-size: 13px;">
<span style="color: #3e454c; font-family: Helvetica, Arial, lucida grande, tahoma, verdana, arial, sans-serif;"><span style="background-color: #f7f7f7; font-size: 12px; line-height: 15.3599996566772px; white-space: pre-wrap;"><i><b>Ingvild Drange Tronhus</b></i></span></span></div>
Ingvild Drange Tronhushttp://www.blogger.com/profile/00536314648527559456noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2645010307360760130.post-36133406434523316942014-01-30T21:56:00.000+01:002014-01-30T21:56:15.815+01:00Våkn opp og vis deg selv litt respekt, kvinne!I dag er det et blogginnlegg fra bloggeren, Supermamman, som har dukket opp på Facebookfeeden min flere ganger. Tittelen på innlegget lyder: Våkn opp og sug mannen din, kvinne!!! Noen (få) på Facebook applauderer innlegget. Andre liker det ikke.<br />
<br />
Til slutt ble jeg nysgjerrig og åpnet linken. Har du ikke lest det, så kan du lese det her: <br />
<br />
<a href="http://supermamman.blogg.no/1390952396_vkn_opp_og_sug_mannen.html">http://supermamman.blogg.no/1390952396_vkn_opp_og_sug_mannen.html</a><br />
<br />
Ok, så hun mener at hvis mannen min er så flink at han følger gamle kjønnsroller og skifter dekk, dropper å støvsuge, vaske opp, skifte bleier, vaske badet, smøre matpakker, lage middag osv. osv. ja da, da fortjener han at jeg er ekstra grei med han? Nei, vent, han må huske å måke snø (i de månedene det snør da) og skifte dekk (to ganger i året). Resten skal jeg gjøre, og etter endt arbeidsdag i hjemmet setter jeg meg gladelig ned på kne for å belønne mannsarbeidet. Not!<br />
<br />
Jeg forstår at hun setter det på spissen, og jeg ser at hun mener det litt humoristisk. Men jeg ser også at mannlige "venner" av meg klapper i hendene, og det gjør meg bittelitt irritert. Jeg trodde vi var i 2014?<br />
Mannfolk, really? Vil dere virkelig ha en partner som setter seg selv så lite i respekt?<br />
Jeg ser hun mener han skal ta sin del under akten også, men det jeg ikke ser er hvordan i hule heiteste tradisjonelle kjønnsroller, likestilling- og arbeidsoppgaver i hjemmet har noe med sex å gjøre? Hold your horses Supermamman! Nå skal jeg, som hun, sette problemstillingen hennes litt på spissen.<br />
<br />
Jeg våkner klokken 04.30 av to bablende babyer som ikke har planer om å sove mer denne natten. En time etterpå kommer to barn til hoppende ut av sine senger. Mannen min har allerede reist på jobb grytidlig. Vi står opp. Barna leker mens de ser litt barnetv, maser, roter, krangler og ler. Jeg kler på fire barn, lager frokost til 3-åringen og 4-åringen, mater tvillingene med grøt, pakker barnehagesekker, skifter bleier, tørker tårer på etterhvert alle sammen, inkludert meg selv, pakker oss inn i bilen, skraper snø og is, kjører og parkerer utenfor barnehagen. Jeg lemper fire barn ut av bilen. To av dem må jeg bære i bilseter fordi de bare er 7 måneder. Samtidig bærer jeg to poser med tørre rene klær (som jeg vasket og hang opp kvelden før), et par ski (4-åringen skal gå på ski i barnehagen), og i munnen har jeg bilnøklene mens jeg gjeter 3-åring og 4-åring inn porten med bena.<br />
<br />
Hjemme igjen leker jeg med babyer mens jeg rydder opp etter morgenkaoset. Klokken er nå ca. 09.00. Jeg legger babyer i vognen og vugger vognen på verandaen til de sovner. Når de sover tar jeg babycallen inn på badet og dusjer. Hender jeg må ut av dusjen igjen med håndkle rundt meg fordi de våkner og må bysses i søvn igjen. Setter på en vaskemaskin, og rydder alt jeg ser på min vei, både opp og ned trappen. Babyer våkner igjen og jeg mater dem, skifter bleier, tørker gulp, koser og leker. Løper opp og ned og henger opp klær i puljer, mens jeg støvsuger osv. Etter noen timer er det soving igjen. Legger babyer og vugger vognen til de sovner. Klokken er nå ca. 14.00. Jeg spiser litt og begynner med middag. Babyer våkner, og de får mat, bleier, nye klær fordi de gulpet, og vips så kommer mannen og de to andre barna inn døren. Middagen er nesten ferdig. Jeg har håret til alle kanter, sminken rakk jeg ikke ta ordentlig på, og jeg har grøt og middagssøl på genseren.<br />
Klokken er nå ca. 16.15.<br />
<br />
<img alt="Viser 2014-01-30_19.56.59.jpeg" src="https://mail.google.com/mail/u/0/?ui=2&ik=d4387fdac5&view=fimg&th=143e4bfe88432f03&attid=0.0&disp=inline&safe=1&attbid=ANGjdJ_yqyvmgBsTJmuRlEcvjzMyvKJKHFnusclmXEdfPpvej3pHPJZ2FANlVt2T-wVRcp5-d94W03aUm8-bX3pQE3yxfZXRGuQyeCWyKF1uvFeEZ0lo7oO1CZpntUI&ats=1391115184242&rm=143e4bfe88432f03&zw&sz=w1254-h520" /><br />
<br />
Vi spiser middag, snakker sammen, leker og rydder til leggingen begynner. 17.30 begynner vi med grøtmating med babyene, og det går slag i slag med leggerutiner av fire barn frem til klokken 19.30.<br />
21.30 våkner jeg oppå dynen min, med klærne på og nesen trøkkt inn i sprinkelsengen, og en av hendene mine i babyhånd gjennom sprinkelsengen. Jeg reiser meg opp. Rister liv i kroppen. Ser at genseren er full av grøt, og kommer på det. Oh, shit! Jeg må skynte meg opp i stuen å gi mannen min en velfortjent blowjob!! Eeeeh...<br />
<br />
Heldigvis har jeg en mann som ikke ser det på den måten. Heldigvis ser ikke han det som min jobb å tilfredsstille ham bare fordi han er mann som kan skifte dekk. Heldigvis ser vi likt på dette, og gjør som vi har lyst NÅR vi har lyst. Ikke når vi føler vi MÅ. Det føles nemlig bedre for oss begge når vi viser hverandre respekt. Det er mye kjærlighet i et lite stykke likestilt respekt, nemlig.<br />
Klokken er 22.00. I stede putter jeg tannbørsten i munnen, fordi det er det jeg helst vil ha i munnen akkurat nå. Drømmer om en helg med barnevakt og legger oss slitne, men likevel tilfredse.<br />
<br />
Som sagt satt på spissen, men dog! <br />
<br />
<img alt="Viser 2014-01-30_19.56.59.jpeg" src="https://mail.google.com/mail/u/0/?ui=2&ik=d4387fdac5&view=fimg&th=143e4bfe88432f03&attid=0.0&disp=inline&safe=1&attbid=ANGjdJ-LGxZWpWZh0rPUI9xiTt8kDShYQyUQDvKBLNAJMcmLD_m3qEU8g3H0gDD3vq1WsoYntwtXArQ3IdM7W0XJx_4kKGgY9foNb1psqv65YA53FM8K3rGh1KSE8xw&ats=1391112224735&rm=143e4bfe88432f03&zw&sz=w1254-h520" /><br />
<br />
<br />
<br />
Hilsen IngvildIngvild Drange Tronhushttp://www.blogger.com/profile/00536314648527559456noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2645010307360760130.post-78703020842691328592013-09-08T22:52:00.000+02:002013-09-08T22:52:15.535+02:00Farvel melkepumpe!Det er snart tre måneder siden jeg fødte tvillinger. De første ukene fullpumpet jeg de. Altså pumpet morsmelk som de fikk på flaske, fordi ammingen ikke var så enkelt for den ene tvillingen. Ettervhert gikk det over til litt amming, litt morsmelkerstatning og MYE pumping. Jeg hører lyden av den elektriske tvillingpumpen i søvne. Jeg har hatt den med i bilen, på toaletter og på besøk både hit og dit. For det første ville jeg at babyene mine skulle få så mye morsmelk som jeg fikk til å gi de, men for det andre hadde jeg så mye melk at jeg måtte pumpe for at det ikke skulle... gå hull på melonene rett og slett.<br />
<br />
4-åringen min og jeg var på stranden tidligere i sommer. Da vi skulle opp fra vannet rant det vann fra bikinioverdelen min, og hun uttaler med sin høye kraftige barnestemme: Mamma oioioi, nå må du pumpe, for nå renner det melk fra puppene dine! Jeg vet ikke om det var jeg eller fedrene omkring meg som rødmet mest. NEIDA, dette er bare VANN, sa jeg så høyt jeg kunne, og skyntet meg opp fra vannet.<br />
<br />
Tilbakeblikk: Det er sen sommerkveld, nesten natt. Tvillingene har sovnet og jeg burde tømt meg for flere timer siden. Tvilingene er mette og klarer dessuten ikke ammingen særlig, så de kan ikke hjelpe meg med å få "luften ut av ballongene" for å si det på den måten. Nei, nå må jeg pumpe før de sprekker, sa jeg til mannen min. Mhhmmm, svarte han litt uinteressert. Mulig han er litt lei av hele meieriet for tiden. Han reiser seg fra sofaen....<br />
DUNK!! Det blir heeeelt stille i huset. Det er som om hele verden går i svart. Han løfter min dyrebare elektriske tvillingpumpe opp fra gulvet. Jeg er totalt avhengig av den hvis jeg ikke vil ha nok en brystbetennelse, eller hvis jeg rett og slett ikke skal sprekke. Jeg er på tidspunktet mødrenes svar på melkespreng! Mannen min løfter pumpen opp fra gulvet. Han blir blek. Eh, jeg har viss ødelagt den. Yeah right, svarer jeg. Nei, det er ikke tull. Den er knekt her i festet til slangen...<br />
Verden stopper opp en liten stund før jeg blir grepet av panikk. Hva i helvete skal jeg gjøre nå? Vi kan jo kjøpe ny, sier han mens han panisk finner en nettside som selger deler til denne pumpen.<br />
Men i helvete jeg kan da ikke vente på at den skal sendes hit da for svarte. Ehhh, nei, kanskje du kan prøve å håndmelke litt, sånn som de jordmødrene på sykehuset viste deg? HÅNDMELKE!?! Hallo, er du helt fjern eller? Å håndmelke ti desiliter morsmelk, trokke det!<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://4.bp.blogspot.com/-Ax6lt0SjijQ/UizfzPzxSVI/AAAAAAAAAp4/aExnEA6Kvwk/s1600/IMAG0372.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="180" src="http://4.bp.blogspot.com/-Ax6lt0SjijQ/UizfzPzxSVI/AAAAAAAAAp4/aExnEA6Kvwk/s320/IMAG0372.jpg" width="320" /></a></div>
<br />
<br />Du kan jo kanskje prøve å amme litt? AMME? De klarer jo ikke det. Du kan amme selv. Prøv å AMM tvillinger som ikke klarer det. Dessuten er disse puppene her så store nå at de er større enn hodene deres. De får jo ikke tak! Er jo derfor jeg pumper!<br />
Det var ikke meningen, sier han mens han mumler noe om forsendelse fra nettsiden som han bestiller ny del til pumpen fra. Takk og lov klare jeg etter mye om og men å lime og tape pumpen til den ble sånn nogenlunde tett. Etter pumpingen veier jeg kanskje fem og en halv kilo mindre, vrir opp to søkkvåte ammeinnlegg, og ber om unnskydning for at jeg ble så sint. Sannheten var at jeg var panisk og stressa. Jeg så for meg at jeg måtte reise til føden og låne en pumpe midt på natten. <br />
<br />
Etter nesten en uke har delen til pumpen fortsatt ikke kommet. Jeg løper til postkassen hver dag fo å sjekke, for limet og tapen er i ferd med å takke for seg. Herregud, de har sikkert sendt det som brev, mumler jeg ironisk fra kjøkkenet. Idiotnettbutikk! Fra sofaen hører jeg at mannen min setter kaffen i halsen. Jeg valgte brevforsendelse sier han lavt. Jeg tenkte pakke ble dyrere, så valgte brev. Stakkars mann! Hvis blikk kunne drepe! Han ble tilgitt, pumpen fikk sin nye del og har nå pumpet og durt i nesten tre måneder.<br />
<br />
Jeg har nå omsider blitt enig med meg selv om at pumpen og jeg er i ferd med å gå hver vår vei. Vi er lei hverandre rett og slett. Takk for alt kjære (eller jævla møkka) pumpe. Du har vært med meg i tykt og tynt. Du er sliten nå... Jeg er enda mer sliten. At vi nå går hver vår vei er litt tungt å svelge, men det blir best sånn. Det er ikke deg, det er meg. Jeg er sliten nå, og orker ikke høre lyden din mer, den er SÅ irriterende. Jeg orker ikke koke deg flere ganger, og jeg syns du er et ork å montere og demontere til alle døgnets tider. Takk for alt, min kjære kjære (jævla møkka) pumpe. Ikke vær lei deg, for jeg er lei deg for oss begge. Dritt lei deg faktisk! Men du har hjulpet mine dyrebare tvillinger i nesten tre måneder, og er jeg deg evig takknemlig. Farvel!<br />
<br />
Hilsen Ingvild <br />
<br />Ingvild Drange Tronhushttp://www.blogger.com/profile/00536314648527559456noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2645010307360760130.post-71355216827337862952013-08-21T22:47:00.000+02:002013-08-21T22:48:23.901+02:00Min dårlige barselsbesøksamvittighetEgentlig er det ikke så dumt med babyshower. Jeg vet om flere som syns det er en amerikansk dumhet å dusje babyen i gavedryss FØR den har kommet til verden. På en måte er jeg enig, uforutsette ting kan skje osv., men samtidig er det egentlig en ganske fin tradisjon. I mitt tilfelle ble det ingen babyshower denne gangen, men de forrige to svangerskapene mine arrangerte venninner babyshower for meg. En babyshower gir mor og barn fred og ro rett etter fødselen, fordi man allerede har gitt en fødselsgave og feiret babyen. Selvfølgelig gjør man en barselvisitt etter at barnet er født, men det er ikke så bråhast med barselbesøk når man nettopp har hatt et babyselskap/babyshower.<br />
<br />
<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: auto; margin-right: auto; text-align: center;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgAre0BdwTSdyeDESvHfMQ_tmt6bGz1WHiMHp7O2bl39UH_f6GkzThApiwg_XsSsd5VHjXhj_0h9RW57EtI9SUrRMuv5r5pt6wprd295HMLpbtzLL0bOrYb9MfWCm9xn2lRSv-3Jo9XzTH6/s1600/1045247_513534362033638_795545734_n.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgAre0BdwTSdyeDESvHfMQ_tmt6bGz1WHiMHp7O2bl39UH_f6GkzThApiwg_XsSsd5VHjXhj_0h9RW57EtI9SUrRMuv5r5pt6wprd295HMLpbtzLL0bOrYb9MfWCm9xn2lRSv-3Jo9XzTH6/s320/1045247_513534362033638_795545734_n.jpg" width="320" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Do not copy!</td></tr>
</tbody></table>
<br />
<br />
Min største fiende er dårlig samvittighet, og følelsen jeg har av at jeg bør gjøre alle til lags. Etter å ha født tvillinger nå i sommer bestemte jeg meg for at jeg måtte si litt mer nei til tidlige barselbesøk. Etter at tvillingene ble født har vi flyttet, pluss at vi har en toåring og en fireåring. I tillegg hadde vi min bonusdatter på 9 år på sommerferie i to uker. Altså FEM barn og to voksne...<br />
<br />
I en måned etter at tvillingene ble født bodde vi to voksne og fem barn på under 80 kvadratmeter med alle våre eiendeler pakket i bananesker som fylte mesteparten av leiligheten vår. Jeg hadde betennelse i kroppen med høy feber etter fødselen, og da den var over fikk jeg en brystbetennelse fra helvete med over 40 i feber. Jeg kunne knapt komme borti brystet som var illrødt, uten at tårene sprutet. Samtidig krevde babyer amming og pumping av melk, pluss at de tre andre også måtte ha oppmerksomhet og stell.<br />
<br />
Midt oppi dette kaoset (som vi igrunnen taklet ganske bra) tikket det inn melding på melding med spørsmål fra venner og familie som ville komme på besøk. Jeg forstår selvfølgelig at dette bare var godt ment, men denne gangen sa jeg nei. Jeg er egentlig et ja-menneske, men jeg orket ikke besøk. Vi hadde nok med oss selv, rett og slett. En liten leilighet full av flyttelass i esker, to nyfødte tvillinger, tre andre oppmerksomhetssyke barn, en far og en mor med 40 i feber er ikke hyggelig å besøke. <br />
<br />
Men egentlig trengs det hverken flyttelass eller 40 i feber for at man vil ha litt space når man kommer hjem med nyfødt barn. Man er så sårbar og sliten etter en fødsel. Jeg har født tre ganger. Tre fine fødsler (joda det var vondt) uten skader på hverken meg eller barna, men den forferdelige ammetreningen, grusomme etterrier og nattevåkingen som kommer i ettertid er ikke for allmenheten. Jeg vil ha mine melkesprengte bryster som blør for meg selv, i alle fall i et par uker. Jeg orker ikke spørsmål om hun ikke tar brystet mens jeg svetter og har mest lyst til å grine mens ungen gaper som en fuglunge og jeg prøver å klemme brystet inn i munnen på ungen. Det hjelper ikke at noen sitter og følger med og kommer med velmenende råd ogvink. Man er ikke seg selv de første ukene etter en fødsel. Man er sårbar, hormonell og sliten. Derfor tok jeg denne gangen hensyn til meg selv (og familien) og styrte selv når jeg var klar for besøk.Jeg er supersosial og elsker besøk, men alt til sin tid. <br />
<br />
Nå er tvillingene mine to måneder. Jeg er i en slags rutine, og syns det er koselig med besøk nå, og det har det vært en stund. Jeg tror det er mange som føler det på samme måte som meg? Er det ikke litt dumt at vi er så redd for hva andre skal føle hvis vi lukker døren og sier vi må få litt fred i et par uker før vi orker besøk? Man har jo tross alt gått gjennom det heftigste et menneske kan oppleve, nemlig å føde et (i mitt tilfelle to) barn. Man blør både her og der... Man vet ikke forskjell på dag og natt og prøver å bli kjent med den/de nyfødte. Alle spørsmål om besøk er jo bare koselige og velmenende! Men, sorry, midt oppi dette orket jeg ikke skåle med kaffekopper og smatte med kake, som jeg måtte bake innimellom bleieskift og melkepumping.<br />
<br />
Vi har nå bodd i vårt nye hus i snart 1 mnd. Vi har fortsatt et stort antall bananesker som ikke er pakket ut osv. Med fire og til tider fem barn tar det tid å komme i orden. Jeg sa til meg selv at jeg ikke var en dårlig venninne eller slektning selv om jeg sa nei, men den dårlige samvittigheten plaget meg. Så til alle dere som følte dere avvist: Det hadde ingenting med dere å gjøre, og nå er det bare å renne ned døren hos oss. Vi er godt i gang allerede! Det er det vi til vanlig trives med, og nå er vi klare. Velkommen skal dere være alle sammen! Vi vil gjerne vise frem tvilligene våre, de er selvfølgelig verdens søteste babyer ;)<br />
<br />
Klem fra IngvildIngvild Drange Tronhushttp://www.blogger.com/profile/00536314648527559456noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2645010307360760130.post-57876502109235726302013-05-29T13:48:00.001+02:002013-05-29T14:05:36.222+02:00Ammemedaljens baksideJeg har noe på hjertet igjen...<br />
Jeg er jo som tidligere nevnt gravid med eneggede tvillinger i uke 34 nå. Gjennomsnittet for tvillingfødsler er i svangerskapsuke 36, sa de til meg på sykehuset. Hodet på tvilling 1 har festet seg, så nå kan det skje når som helst for min del. Jeg syns det er så spennende! Samtidig er jeg ikke klar for dette i det hele tatt. Grunnen til at jeg gruer meg er ikke så mye at jeg ikke skal sove så mye fremover, eller at jeg skal føde to barn på en gang. Det har jeg funnet meg sånn passe til rette med. Det er noe helt annet som gjør at jeg gruer meg.<br />
<br />
<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: auto; margin-right: auto; text-align: center;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgMdmlAUgF-suB9t5lq6QqpfC4AtkSbVBRZkYOUuMpV29KH5hqJaj8h11TEWfI-5afxcieBHoCcEtP3Zd2HpeN2k7eZIMTgWpO0X8kQhZTAVHOT-owBi5_dvQ_ob2Z_pReCxjOamvjUybfF/s1600/294700_501609603226114_1400601641_n.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgMdmlAUgF-suB9t5lq6QqpfC4AtkSbVBRZkYOUuMpV29KH5hqJaj8h11TEWfI-5afxcieBHoCcEtP3Zd2HpeN2k7eZIMTgWpO0X8kQhZTAVHOT-owBi5_dvQ_ob2Z_pReCxjOamvjUybfF/s320/294700_501609603226114_1400601641_n.jpg" width="213" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;"><span style="background-color: white; color: #37404e; font-family: 'lucida grande', tahoma, verdana, arial, sans-serif; line-height: 18px; text-align: left;">© Ann Sissel Holthe | All rights reserved |</span></td></tr>
</tbody></table>
<br />
<br />
Jeg vil snakke litt om noe som veldig få snakket om til meg for fire år siden da jeg fikk mitt første barn, nemlig amming. Jeg husker jordmoren på kontrolltimen på sykehuset spurte meg; hva tenker du om amming? Jeg skal amme, svarte jeg. Du skal amme ja, svarte hun og lo litt for seg selv. Jeg husker jeg syns det var ubehagelig og litt flaut at hun tok den tonen til meg. Hva mente hun?<br />
<br />
Min lille pike ble født en uke før termin, var 2980 gram og 48 cm. Hun var altså ganske liten. Som jeg nå vet kan det ta noen dager før melken strømmer, men babyen må suge fra første stund likevel. Råmelken er viktig for barnet og jordmødrene hjalp meg masse for å få henne til å hekte seg på. Hun var som sagt liten og sovnet hele tiden ved puppen, glapp taket og fikk ikke til å ta ordentlig tak igjen. Gud vet hvor mange ganger jeg trakk i den røde snoren på sykehuset, og hvor mange jordmødre og barnepleiere som så og dro i mine melkesprengte bryster. Det var en "ut av seg selv opplevelse."<br />
<br />
Vi fikk komme tilbake til sykehuset for ammehjelp etter at vi hadde reist hjem med henne, og de gjorde det de kunne for å hjelpe. Likevel var det så vanskelig. Jeg hadde masse melk og brukte all min tid og mine krefter på å prøve å få henne til å suge riktig og holde seg våken. Unnskyld informasjonen som nå kommer, men jeg blødde fra brystvortene, det ilte og stakk. Det var så vondt at tårene spratt hver gang hun tok nytt tak. Jeg spente hele kroppen, klemte kjæresten min i hånden, skrek til og ble både hvit og rød i ansiktet. Men så sovnet hun midt i måltidet, glapp det gode taket vi endelig hadde, og vi var like langt.<br />
<br />
Vi gir henne morsmelkerstatning, sa kjæresten min. NEI! Jeg skal få det til, sa jeg. Jeg syns ikke man er en dårlig mor om man gjør det, jeg bare ville så inderlig at hun skulle ta det ordentlige sugetaket og forsyne seg av all den flotte melken jeg hadde. Jeg ble så sta! Det flommet jo over... Det var melkeflekker i hele stuen. Kjøleskapet var fullt av morsmelk i små bokser. Vi ga henne morsmelk med skje og med små medisinkopper. Det ble en fulltidsjobb både for meg og min samboer. Jeg pumpet og ammet, mens han matet henne mellom slagene med det jeg fikk ut. Jeg måtte skifte sengetøy hver morgen fordi det var fullt av melk. Jeg gråt, ammet og pumpet meg om en annen. Jeg leste alt jeg kunne om amming og satt for det meste i sofaen uten noe på overkroppen. Alle tanker, tårer og tid gikk de første ukene med til dette. Jeg leste alt jeg fant på nettet om amming. Til slutt sa mamma at nå ringer du helsestasjonen og forteller dette, og det gjorde jeg. En snill erfaren helsesøster ba meg bruke brystskjold (jeg hadde lest at det ikke var lurt) i noen dager, og så klippe litt og litt av de. For en lettelse! Endelig gikk det litt bedre! Jeg fullammet og pumpet til hun var tre måneder, og siden spedde vi på med morsmelkerstatning.<br />
<br />
Da jeg fikk min andre datter gikk det litt trådt frem til melken kom ordentlig. Vondt og sårt, men så gikk det heldigvis fint og hun ble ammet til hun var et år. Det var så stor forskjell, og det hadde ingenting med meg å gjøre. Min andre datter var større og litt mer våken. Tok rett og slett bare for seg mer.<br />
Nå gruer jeg meg igjen. Alle som jeg kjenner med tvillinger anbefaler meg å bare ta frem flasken og erstatningen med en gang for at jeg ikke skal slite meg ut. Jeg vet jo det. Jeg ser det jo helt tydelig for meg, at det blir vanskelig. Men jeg finner meg ikke helt til ro med det. Jeg vil så gjerne amme. Jeg vil så veldig gjerne at de skal får morsmelken min, men jeg ser jo at å amme to babyer som sannsynligvis er små når de kommer til verden vil bli en fulltidsjobb, og med to små barn fra før blir det vanskelig. Jeg vil ikke føle det samme nederlaget på nytt. Jeg prøver derfor å si til meg selv at det er greit hvis det ikke går, men det er et men, som ikke helt vil slippe taket fra hodet mitt. Jeg skal i alle fall blø litt før jeg gir opp!<br />
<br />
Mitt poeng med dette blogginnlegget er et ønske om at man ikke skal være så redd for å snakke med førstegangsmødre om at det slett ikke er en selvfølge for alle at babyen bare gaper, tar et godt tak rundt brystvorten og forsyner seg problemfritt av melken som flommer ned i den lille strupen. Man må forberede stakkars mødre på at amming er/kan være hardt arbeid som både gjør vondt, tar all tid og søvn de første månedene og at melken ikke kommer ordentlig før det har gått opp mot tre dager. Jeg har hørt om flere som har reist hjem fra sykehuset etter en dag, og som sier/tror at de ikke har melk, og heller begynner med erstatning og flaske. Det er så trist at ingen fortalte dem at det kommer kanskje ikke noe de første gangene du pumper, og at det kan ta noen dager før du får melk. Det er jo svært få som ikke har melk. Det er så mange misforståelser som burde vært oppklart FØR barnet blir født, slik at nybakte mødre tror de ikke har melk og gir opp før kranen er skrudd på. Mitt inntrykk er at mange mødre burde vært mer forberedt på hvordan det egentlig fungerer med denne ammingen. Er det så skummelt å fortelle dem det? Jeg fikk faktisk sjokk når det ikke gikk...<br />
<br />
Så vil jeg bare legge til at jeg respekterer de som velger å ikke amme eller som gjør som jeg gjorde etter hvert med min første, sper på med morsmelkerstatning. Jeg snakker om de som egentlig vil, men som ikke opplyses nok om ammingens sanne ansikt, og må rulle inn puppen på grunn av misforståelser og lite opplysning omkring temaet. Ja, amming er bra og fra naturens side er det jo det som er meningen, men ikke til en hver pris kanskje. Jeg føler jeg har litt ammeerfaring på godt og vondt, og sier til meg selv at jeg skal gjøre mitt beste, men jeg lar det ikke gå så langt at jeg blir deprimert. Jeg har lagt amme-bhèr i baggen som skal være med til sykehuset, men jeg har også fylt kjøkkenskapet hjemme med morsmelkerstatning og tåteflasker. Jeg tar det som det kommer denne gangen. Nå er jeg i alle fall forberedt på at det kan bli vanskelig. Man trenger ikke svartmale selv om man forbereder noen på at det kan bli vanskelig. Jeg innrømmer nå at jeg grugleder meg til å være en levende melkepumpe igjen, men føler meg denne gangen mer opplyst og beredt!<br />
<br />Ingvild Drange Tronhushttp://www.blogger.com/profile/00536314648527559456noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-2645010307360760130.post-46597107189609000562013-05-28T09:10:00.003+02:002013-05-28T09:20:55.910+02:00Snart mamma til fire!Tvillingmagen min er 34 uker i dag. Legene har sagt hele tiden at vi håper du går til uke 34, men setter deg i gang i uke 37. Nå kan de altså komme når som helst og godt er det. Man er jo litt redd tvillinger skal komme alt for tidlig. Med to små piker på 2 og 4 år fra før er det ikke bare enkelt å ta det med ro, så nå sier kroppen i fra at jeg må roe helt ned. Jeg har sagt til meg selv hundre ganger at dette, dette er det siste jeg gjør. Nå skal jeg bare slappe av. Så er det dette gulvet med smuler og melkesøl etter frokosten og skittentøyskurven som renner over, og barna som må leveres i barnehagen, og venninnene som vil møtes, og den bursdagen jeg skulle vært i osv. osv. Dessuten er ikke mannen min blekksprut. Han er fullbooket med barna og jobben sin, så noen tak må jeg ta.<br />
<br />
<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: auto; margin-right: auto; text-align: center;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiQlzRFRdCKpBu0yOVhuUvoB6sQqvS6BlUb65WCDalppYo1mY2KvOiW2x7VdHHKmavm-XLGyMOChRWsyumZCdjIRtuVGCprLLjgef91p0cYKghk0Hs_84QcPOr8R1klEZpZHngeZit8f2yD/s1600/935206_501284629925278_1080157833_n.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiQlzRFRdCKpBu0yOVhuUvoB6sQqvS6BlUb65WCDalppYo1mY2KvOiW2x7VdHHKmavm-XLGyMOChRWsyumZCdjIRtuVGCprLLjgef91p0cYKghk0Hs_84QcPOr8R1klEZpZHngeZit8f2yD/s320/935206_501284629925278_1080157833_n.jpg" width="213" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;"><span style="background-color: white; color: #37404e; font-family: 'lucida grande', tahoma, verdana, arial, sans-serif; line-height: 18px; text-align: left;">© Ann Sissel Holthe | All rights reserved </span></td></tr>
</tbody></table>
<br />
<br />
Men NÅ skal jeg faktisk si nei til alle som spør meg om avtaler. Nå skal jeg bare vente og syte og glede meg til de blir født. Jeg føler meg klar... Så klar som jeg kan bli. Jeg ser for meg en tøff periode med fire småbarn, men vi er rolige og har bestemt oss for å ta det som det kommer. Det skal i alle fall bli himmelsk å få kroppen tilbake.<br />
- Du ser så bra ut med magen, sier noen til meg. Åh, det er så koselig å høre, for det er ikke slik det føles. Bekkenløsning, halsbrann, svangerskapskløe med høye leververdier, kvalme, bihulebetennelser og konstante vonde kynnere, har vært hverdagen i ukesvis nå. Jeg er på sykehuset en gang i uken på ultralyd, og veien fra parkeringsplassen blir tyngre og tyngre. Dessuten ble jeg utsultet og dehydrert og måtte legges inn etter tidenes omgangssyke. Og jeg fikk den to ganger med to uker mellom! Man må ha lov å klage bittelitt?<br />
<br />
Heldigvis klarer man å komme seg gjennom alt når man tenker på grunnen til at man utsetter kroppen sin for dette gang på gang. I magen bor det to babyer. Tvillinger! For en gave vi har fått. Jeg trodde jeg skulle ha en baby til, og så ble det to! Noen ganger får jeg nesten dårlig samvittighet overfor de jeg allerede har. Jeg er så inderlig glad i de, og håper jeg fortsatt klarer å gi de all den oppmerksomheten de har behov for. I går lærte 4-åringen å sykle uten støttehjul, og jeg gikk glipp av det. Det var det første hun fortalte meg da vi stod opp i dag, så stolt! Jeg er stolt mamma, men gremmes av at jeg ikke fikk sett det. I dag har jeg lovet at jeg skal se på henne sykle etter barnehagen.<br />
<br />
Jeg bekymrer meg for tvillingamming, for våkenetter, for kolikk og for tvillingfødsel. Jeg er litt bekymret for at ikke begge skal klare fødselen... Jeg gruer meg til å se hvordan strekkmerkene blir på den slappe magen jeg kommer til å få, og håper krøllene mine består. Det er mange tanker som svirrer i hodet, men mest av alt gleder jeg meg til å lukte på to helt like babyjenter! Vi har bestilt hvert sitt gullarmbånd med navn, så vi ikke skal blande dem. For en bukett av jenter vi snart har... Nicoline, Hermine, Henriette og Ulrikke, pluss at jeg er så heldig å ha en stedatter, Martine annenhver helg. (Ja, vi skal ha to bad i det nye huset)<br />
Nei, nå skal jeg slappe av... skal bare rydde litt, skifte sengetøy, vaske badet, støvsuge, og SÅ skal jeg sove litt. Etter at jeg har handlet litt og laget middag. Da skal jeg i alle fall slappe av. Åå, er det det på tv nå... Får se litt på det først da, men SÅ!<br />
<br />
Ingvild<br />
<br />
<br />Ingvild Drange Tronhushttp://www.blogger.com/profile/00536314648527559456noreply@blogger.com6tag:blogger.com,1999:blog-2645010307360760130.post-53902154186468181682013-04-03T21:14:00.000+02:002013-04-03T21:14:39.205+02:00Hormonforstyrret hurpe!I går var jeg saklig og engasjert. I dag er jeg usaklig og sutrete. Jeg er gravid med tvillinger i uke 26. Jeg kan nesten ikke gå lenger. Har bekkenløsning og stor mage. Mannen min har vært på jobbreise, og jeg har hatt barna (2 og 4 år) alene.<br />
<br />
Da han kom hjem nå i kveld var jeg usaklig sur. Jeg har kynnere hele tiden og har fått beskjed om å ta det rolig. Det er ikke rolig med to smårollinger. Da mannen kom hjem så huset ut som et rottereir med pannekakerester på gulvet og melkesøl på hele bordet. Når mor ikke klarer å bøye seg eller komme seg opp når hun først setter seg på gulvet, så er det nemlig da de velter melkekoppen som er full. Da mannen min kom hjem satt mor å gråt sine modige tårer. Jeg hikstet og ristet. Magen var hard og barna ropte fra hvert sitt rom. Lettere sjokkert tok han saken i sine egne hender, ryddet kjøkkenet og roet barna.<br />
<br />
Jeg vil ha kebab! Kebab? Ja, kebab i pita. Kebabtallerken? Nei i pita. Med masse dressing og alt på. ALT på! Og brus. Jeg syns kebab er litt ekkelt, men var altså det som falt meg inn nå. Gravid dame med magen hengende på gulvet og maskara i hele ansiktet får det som hun vil. Mannen hoppet i bilen (sikkert ikke helt motvillig å rømme litt unna uværet) og kom hjem med KEBABTALLERKEN!!<br />
<br />
Jeg sa kebab i PITA!! Jeg ser meg selv utenfra. Usaklig er jeg. Urettferdig usaklig mot han som har tenkt at jeg er sulten og ville gi meg kebabtallerken UTEN pita. Men jeg klarer ikke la være. Jeg hylgriner mens jeg ser på tallerken. Ekkelt kjøtt, ti maiskorn, litt hakket kinakål og masse pommes frites. Wrææææl, jeg ville ikke ha sånn. Det er feil! Unnskyld, men jeg gledet meg til kebab og jeg er GRAVID og har vært alene i to dager. Det er urettferdig! Buuuuhuuuuu... Jeg griner høyt, som et barn.<br />
<br />
Heldigvis ser han antakeligvis det komiske i situasjonen. Voksen dame på nesten 35 år med stor mage hengene mellom bena i pysjbukse og singlet, og med maskara i hele ansiktet vræler fordi maten er feil. Det er jo sikkert komisk. Utenfra ser jeg at det er komisk og urettferdig mot han, men hormonene har tatt over i kveld. Det er hormonene som styrer meg nå. Det er de som gjør meg til en hurpe som vet hun oppfører seg som en hurpe, men som er så sliten og lei at hun ikke klarer å ta seg sammen. Jeg vil ikke ta meg sammen nå. Jeg må gå sånn her og vagge i 9 måneder. Nå vil jeg grine til øya blør!<br />
<br />
Jeg liker ikke kebabtallerken... Tror alle vet det nå? Jeg liker egentlig ikke kebab så godt, men i kveld var det det eneste som kunne gjøre meg glad igjen. Kebab i pita. Æsj, samme det. Jeg åpner en pose Non Stop og styrter en flaske med Gaviscon mot halsbrann. Man får halsbrann av kebabtallerken... og av Non Stop. Å lykkelige gravide dame, gå og legg deg! Greit, jeg legger meg snart, og står opp med det andre benet først i morgen. Sov godt, sier mannen. Ja, sikkert. Tror du jeg sover godt?!? Jeg kan ikke ligge på ryggen, kan ikke ligge mer enn fem minutter på hver side, fordi hoftene er vonde, må opp å tisse to tre ganger og blir vekket av barna klokken seks når du skal på jobb. Jo takk, jeg skal sove så jævlig godt jeg!<br />
<br />
Kremt, ups! Unnskyld... Jeg sier mye unnskyld. Jeg mener det og. Unnskyld for at jeg er proppet full av hormoner og er en hurpe. Hurpa tar kvelden! <br />
<br />
God natt! ;)Ingvild Drange Tronhushttp://www.blogger.com/profile/00536314648527559456noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-2645010307360760130.post-518861164682159992013-04-02T21:45:00.000+02:002013-04-02T21:45:21.112+02:00Mamma? Pappa? Mammpapp?Noen ganger blir jeg grepet av panikk i noen sekunder når jeg oppdager at jeg er alene i bilen, eller mangler en barnevogn å holde i. Wæææ, hvor er barna!? Men så husker jeg det... Jeg er alene på butikken for en gangs skyld. Ikke sjelden har jeg tatt meg selv i å stå og rugge handlevognen som en barnevogn. Melken skummer seg, fløten blir krem og eggene blir til eggerøre før jeg plutselig oppdager at barna ikke er med og at varene i vognen er i ferd med å sovne. <div>
<br /></div>
<div>
Min første datter hadde en spiserørsykdom (Refluks) de første to årene av sitt liv, noe som gjorde at hun ikke ville ligge i sengen, og vognen måtte stort sett være i bevegelse. Jeg vugget og vugget med henne i armene. Hun fyller fire år snart, men fortsatt kan jeg ta meg selv i å stå med knebøy og vugge både klesvask og leker. Det har heldigvis avtatt noe med tiden. Husker spesielt en episode hvor jeg hadde henne med på Barnas Hus. Vi stod i kassen og jeg hadde henne på armen. (Hun ville stort sett ikke være i vognen) Samtidig som jeg hadde henne på armen stod jeg og kjørte en tom vogn hardt frem og tilbake. Jeg merket en mann stirret oppi vognen, og jeg ble flau da jeg innså hva jeg drev med. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Nå er jeg snart i gang igjen med vugging og byssing. Denne gangen med tvillinger. Kommer jeg til å bli gal tro? Som mammaer flest sender jeg alle tanker og handlinger i barnas retning. Jeg må huske... Glemte jeg? Savner barna... Lurer på om tårene blir tørket når jeg ikke er der?</div>
<div>
Man kaller det ofte ammetåke, men det ligger mer bak. Jeg beveger meg nå ut på farlig ulovlig territorium og påstår med dette at fra naturens side har vi mammaer stort sett tankene på barna i flere situasjoner enn pappaene. Jeg holder nå hodet i hendene for at jeg har skrevet den forrige setningen. Er redd jeg blir lynsjet nå, for dette er vel i 2013 ikke lov å påstå, men folkens, våkn opp! Det er jeg som har båret mine fire barn i magen. Det er jeg som blør fra puppene så nesten brystvortene faller av de første ukene med amming. Det var jeg som hadde brystbetennelse og infeksjon i livmoren etter fødselen. Det var jeg som bekymret meg og brukte de to timene jeg hadde med søvn til å drømme om hvilken dårlig mor jeg var som ikke fikk til ammingen perfekt med min første datter. Det er jeg som fra naturens side tvinges til å bruke alle mine krefter og tanker på dette lille barnet. Jeg får ikke kjangs til å koble det ut fordi det ligger i meg hele tiden. Det er slik vi er laget. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Jeg vil hylle dagens fedre, og spesielt han jeg er gift med for at han er så "tilstede" og er en sånn "nær" far som han er. Dette er ikke ment som en kritikk av alle flinke gode pappaer. Det er en advarsel om at vi ikke skal glemme hvordan det egentlig er. Vi må ikke finne på å "blande kortene". Det er bare det at jeg er redd vi har blitt litt feige og fornektende i forhold til hvilke roller vi "får lov" å ha som foreldre. En pappa er ikke en mamma. Vi kan ikke sidestille rollene. Jeg kaller det hverken feminisme eller å ødelegge likestillingen å påstå at mor er viktigst for barnet i alle fall det første året. Jeg kaller det naturlig. Det betyr ikke at man skal klare seg uten far, men det betyr at fra naturens side er vi skapt slik at det er vi mammaer som ikke går en time i 40 uker uten å tenke på den lille i magen. Det er jeg som får melk i brystene mine og som føler like stor separasjonsangst som det lille barnet. Vi kan hverken forvente eller tvinge en mann til å føle alt det en mamma føler. La pappa føle pappafølelser og mamma føle mammafølelser. Når mine barn kommer til verden har jeg kjent dem inni meg i 9 måneder. Jeg har allerede en kontakt med dem. Denne kontakten må vi ikke tukle med. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Jeg har utdannet meg innen samfunnsfag og journalistikk. Jeg har stort studielån og ganske gode karakterer fra høgskolen. Jeg var, og er, veldig interessert i journalistikk. Jeg er samfunnsinteressert, men jeg klarer ikke begge deler. Jeg klarer ikke gå hundre prosent inn i en slik jobb med hele min sjel og samtidig være den mammaen som jeg ønsker å være for mine barn. Jeg har ikke nok timer i døgnet, og heller ikke nok energi. Jeg har ikke fått barna mine for å plassere de i barnehagen fra syv til fem hver bidige dag. Jeg vil se de mer enn som så, og jeg vil ikke slite de helt ut. Samtidig savner jeg å bruke hjernen min i innviklede journalistiske saker, men jeg vil ikke leve med konstant dårlig samvittighet. Jeg blir ikke på jobb i en time ekstra hvis det gjør at det går ut over barna. Jeg vil ikke ha konstant dårlig samvittighet for at jeg er for sliten og kjefter for mye på dem. Jeg vil ikke angre når de plutselig er fjortiser og lure på hva de drev med da de var to år? Jeg vil være sammen med dem mer enn en time før leggetid. Jeg ønsket meg barn for å være sammen med dem. Derfor ga jeg avkall på hele journalistjobben og fikk meg jobb som lå nærmere her hvor vi bor. I forhold til studielånet mitt og all tiden jeg har brukt på å utdanne meg tjener jeg for dårlig nå. Jeg ønsker meg mer penger. høyere lønn, men det er mammaen i meg som vinner over karrierekvinnen. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Karrierekvinnen er ikke borte. Hun er i meg fortsatt, men det som er så synd er at når man tar en pause fra karrieren er den ikke like enkel å hente tilbake. Jeg er ikke lenger "ferskt kjøtt" på markedet fordi jeg ble borte noen år. Men jeg ville aldri valgt annerledes, fordi det strider mot det som gjør meg mest fornøyd. Mulig jeg blir hengt nå, men jeg våger meg til å påstå at dette ligger lenger ut i huden på oss kvinner enn på menn. Det er ikke mulig å likestille menn og kvinner ved å gjøre mammaer til pappaer og pappaer til mammaer. Bare mamma er mamma og pappa er pappa. Vi har begge viktige roller, men jeg nekter å la noen tvinge meg til å være med på at mor og far er like. Ja, pappa skal trille barnevogn og skifte bleier og alt det der, men vi må for all del ikke undergrave den følelsesmessige kontakten mellom mor og barn og tvinge mannen inn i denne naturlige symbiosen! Ja, jeg er i ferd med å hisse meg opp nå. Vi må ta vare på mammarollen, og på papparollen som er minst like viktig. Det er så skummelt å si alt dette, for det er så "inn" i dag at vi kan erstatte hverandre. Ikke glem at vi er ikke like... Og det er jo egentlig en god ting, syns dere ikke?</div>
Ingvild Drange Tronhushttp://www.blogger.com/profile/00536314648527559456noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-2645010307360760130.post-55171089206119160332013-01-07T12:44:00.001+01:002013-01-08T12:06:58.414+01:00- Oi, var det planlagt? - Oi, var det planlagt? <br />
- Eh, det har vel strengt tatt ikke du noe med!?<br />
Det er det jeg har lyst å svare, men jeg får meg jo ikke til det. Når jeg forteller at jeg er gravid, smiler og er glad og fornøyd når jeg forteller det, så burde det da ikke være nødvendig å spørre meg om det var planlagt? Om mannen min og jeg har planlagt å bli gravid eller ikke hører privatlivet til. I alle falle i min verden. Er dere ikke enig?<br />
<br />
Når det er sagt så vil jeg gjerne dele min historie med dere. Vi har to felles jenter fra før. 2 år og 3.5 år. Annenhver helg og i ferier har vi også min stedatter på 9 år boende hos oss. Jeg ga bort masse babyklær og solgte unna en del babyutstyr. Likevel har jeg hele tiden gjemt unna det jeg har likt aller best. Tatt vare på alle babytepper og de fineste babylekene. En liten stemme hvisket innimellom til meg at "du er ikke ferdig enda". Ettersom småjentene ble større, og vi ble feridg med babytiden begynte vi å snakke om vi skulle ha en til. Vi veide for og imot og ble igrunnen aldri helt enig med oss selv. Etter tre relativt søvnløse år er det tøft å begynne på`n igjen. Samtidig er det jo så berikende med mange barn. <br />
Vi overlot det hele til skjebnen og "traff på første bom"!<br />
<br />
Full av begeistring tisset jeg på pinner i flere uker før testen viste positiv. Jeg var kvalm fra unnfangelsen og det var ikke tvil. Likevel har jeg sørget for at Clearblue og apotekene på Skedsmokorset ikke går konkurs med det første. Jeg kjøpte mange tester. Så mange at jeg varierte hvilket apotek jeg gikk til, fordi det var flaut! Endelig, slo det ut på testen. Gravid! Hurra! Jeg prøvde å skjule det på jobb en liten stund, men toalettskålen ble etter hvert bedre kjent med ansiktet mitt enn med bakdelen min, så jeg valgte å fortelle det til mine kollegaer. Når man "roper på elgen" flere ganger i timen er det ok med en forklaring til omgivelsene rundt.<br />
<br />
Redselen for at det skulle være noe med dette tredje barnet meldte seg. Når vi liksom skal ha nummer tre, er det fint å vite at alt er som det skal, tenkte jeg. Jeg booket meg derfor en time på Aleris for tidlig ultralyd.<br />
- Greit å se hvor mange som er der inne, sa mannen min flere ganger. Du er litt anderledes enn de forrige svangerskapene. Jeg tror det er to.<br />
Haha, tenkte jeg. Artig liksom!<br />
Inne hos gynekologen som også er fødselslege sa jeg kjekt da jeg kledde av meg at det er jo greit med en liten opptelling.<br />
Han humret litt og ba meg sette meg til rette i gyn.stolen. Jeg la hodet tilbake, og litt nervøst tittet jeg bort på skjermen.<br />
- Her er det et lite hjerte som slår, sa han.<br />
<br />
Jeg følte meg lettet! Fulgte med på skjermen mens legen undersøkte videre. Nakkefolden og nesebenet så fint ut. Men i alle dager, tenkte jeg. Var det en til der? Sikkert bare bildet som hoppet litt.<br />
- Her er det to, sa han plutselig!<br />
- TO!?<br />
Jeg løftet hodet og tok nesten en "sit up" i stolen. La meg ned igjen, men reiste meg opp i "sit up" igjen.<br />
- Du tuller med meg, sa jeg flere ganger til legen.<br />
- Nei, jeg tuller ikke. Her er det to.<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://2.bp.blogspot.com/-1FYDK9UMIMM/UOq0-RCnQRI/AAAAAAAAAmA/K2Ix93pMlpM/s1600/IMAG0657.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="320" src="http://2.bp.blogspot.com/-1FYDK9UMIMM/UOq0-RCnQRI/AAAAAAAAAmA/K2Ix93pMlpM/s320/IMAG0657.jpg" width="213" /></a></div>
<br />
<br />
For et fantastisk sjokk! Vi lurte på om vi skulle ha en til og fikk to! Nå er jeg fjorten uker på vei med eneggede tvillinger. På sykehuset tror de det er jenter, men det er litt tidlig å si helt sikkert. Vi går en spennede tid i møte med tett oppfølging på sykehuset og en stor familie med fire og til tider fem barn! Det er mest gøy, men selvsagt også skremmende å tenke på at vi skal ha så mange barn. Vi må flytte og vi trenger større bil. Men mest av alt er det fint å tenke på det yrende livet mannen min og jeg kommer til å være omgitt av i mange mange år. Jeg ser for meg (etter alle trassalderne er over) koselige frokoster, deilig søskenkjærlighet og så mange myke barnekinn å stryke på. Kanskje puppene mine faller av under de grusomme første ukene med amming, eller jeg (mot formodning) mister noen kilo. Kanskje jeg ikke får sove på månedsvis og skirker ting til mannen min på natten, som jeg ikke husker dagen etter. Kanskje jeg glemmer hvem jeg er en liten stund, eller blir meget hardt rammet av ammetåke og fryktelig dårlig råd! Jeg ser med skrekk på barnehageregningen. <br />
Kanskje det blir litt kø på badet men... Fire jenter i tenårene blir jo sikkert en egen histrorie, men jeg kommer aldri til å bli ensom. Fire jenter å kose meg med resten av livet.<br />
<br />
- Var det planlagt?<br />
-Nei, man planlegger ikke å legge egg med to plommer... Men for en gave!<br />
<br />
Hilsen Ingvild <br />
<br />Ingvild Drange Tronhushttp://www.blogger.com/profile/00536314648527559456noreply@blogger.com11tag:blogger.com,1999:blog-2645010307360760130.post-756773889120806682012-04-23T21:29:00.001+02:002012-04-23T21:29:21.858+02:00Bomull i hodetBarna mine er nå 3 år og 16 måneder. Jeg må vel nesten si at ammetåken har lagt seg nå. Likevel befinner jeg meg ikke i totalt klarvær, foreløpig. Jeg tar meg selv i å stille de dummeste spørsmål og bruker lang tid på å de enkleste ting på jobb.<div>
<br /></div>
<div>
Før jeg fikk barn satt jeg skjerpet på pressekonferanser i rådhuset i Oslo og på bydelsutvalgsmøter og noterte, stilte spørsmål, knipset bilder og svarte på meldinger med mobilen min samtidig. Jeg kunne huske sitater fra politikere i dagevis, og kunne ofte skrive artikkelen uten å kikke i notatblokken. Det var helt blå himmel og klar sikt!<div>
<br /></div>
<div>
Nå er det som om jeg har bomull i hodet. Jeg er en levende A-plan. Jeg har tusen tanker i hodet på en gang. Jeg må bla opp uendelig mange ganger i A-planen (les:hodet mitt) fra jeg står opp om morgenen til barna er levert i barnehagen.</div>
<div>
</div>
<div>
Mandag: 3-åringen skal ha med yoghurt til ettermiddagsmåltidet og begge skal ha med klær til skiftekurvene, nyvaskede parkdresser og regntøy. Støvler, luer, votter, halser, tykke sokker. Har jeg husket alt? Krysser fingrene for det. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Tirsdag: 1-åringen skal ha med yoghurt til ettermiddagsmåltidet, tursekk med sitteunderlag og varm drikke.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Onsdag: 3-åringen skal ha med yoghurt til ettermiddagsmåltidet, tursekk med sitteuderlag og varm drikke. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Torsdag: 3-åringen skal ha med tursekk med sitteuderlag, men bare annenhver torsdag. Men hvilken torsdag er det nå? Er det egentlig torsdag i dag? Ja, det var da onsdag i går!? Ja!</div>
<div>
1-åringen skal ha med tursekk med sitteunderlag og varm drikke. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Fredag: Det er "Ha-med-dag" for 3-åringen som skal ha med seg en egen leke. Puh, husk å ta med alt vått og skittent tøy hjem til vask, drikkeflasker, ha-med-leke og glem for all del ikke barna. Nei, det er ikke jeg som henter i dag... Sender sms til samboer med alt han må huske å ta med hjem. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
I tillegg skal de omtrent hver dag ha med seg en spennende frokost i hver sin matboks. De skal helst ha på seg klær som passer, og som er riktig for været. Ikke nok med det. Jeg må dusje, kle på meg, sminke meg og ordne håret (hvis jeg rekker) mens jeg sleper to barn rundt på badet hengende i et bein hver. Som om ikke det var nok må jeg minne samboer på alt han skal huske!</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Når jeg endelig kommer meg på jobb har jeg hatt gjøremål på morgenkvisten, som jeg tidligere trodde man måtte bruke en hel dag på å rekke. Alt dette før klokken er åtte nullnull. </div>
<div>
Så får jeg et enkelt spørsmål av min kollega, og jeg klarer ikke tenke. Jeg skjønner ikke dette enkle spørsmålet. Jeg kopler ikke hva hun snakker om.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Etter å ha svart noe som ikke matcher spørsmålet over hodet, skjønner jeg plutselig at jeg er helt omgitt av bomull. Det går så tregt at jeg melder overskyet. Husket jeg bleiepakken som skulle leveres i barnehagen? Sluttet hun å gråte etter at jeg kysset henne farvel? Har hun varme nok sokker til å ha i støvlene sine i dag? Håper samboer rekker å hente dem litt tidlig, slik at de ikke blir helt utslitt, stakkars små. Å, nei! Jeg glemte å skrive oss opp på dugnaden i barnehagen og sette meg opp på foreldresamtale. Det MÅ jeg huske etterpå. Nei, det er ikke jeg som henter i dag. Må huske i morgen!</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Hæ? Nå håper jeg snart klarværet er tilbake og at skyene trekker seg så smått bort. Jeg trenger mer lagringsplass mellom ørene, og jeg tror jeg får litt bedre plass av å blogge ut litt informasjon her! Er det flere enn meg som har det sånn?</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Ingvild</div>
<div>
<br /></div>
Ps. Hva var det jeg skulle huske til i morgen igjen? </div>
<div>
- Jo, nå husker jeg det. Ta med yoghurt til dugnaden og legge gummistøvlene inn i kjøleskapet! Var det ikke det? Er det mandag eller tirsdag i dag?<br class="Apple-interchange-newline" /><div>
<br /></div>
<div>
<br /></div>
</div>Ingvild Drange Tronhushttp://www.blogger.com/profile/00536314648527559456noreply@blogger.com17tag:blogger.com,1999:blog-2645010307360760130.post-22306776671451366182012-04-20T20:50:00.000+02:002012-04-20T21:05:00.175+02:00En himmel full av stjernerI forbindelse med rettsaken i disse dager, gjør jeg meg disse tankene...
Når man får et barn skjønner man plutselig alt det de snakket om. Man vet at man blir så glad i det barnet at ingen kjærlighet kan måle seg med denne kjærligheten. Man vet det, men man skjønner det ikke helt før man står der med denne lille uskyldige kroppen i armene...
Dette uskyldige lille livet som jeg har skapt, som er helt avhengig av meg.
Samtidig merker jeg at jeg raskt blir helt avhengig av henne også!
Det er godt, men samtidig så inderlig sårbart. Hvis dette lille livet skulle forsvinne for meg, hva skjer da? Det er en uutholdelig tanke. En tanke som gnager langt inn i sjelen. Hva skjer når jeg ikke kan beskytte barna mine lenger?
Det er 22. juli 2011. Jeg er alene hjemme sammen med barna mine. Samboeren min er på jobb. Jeg får med meg eksplosjonen i Oslo gjennom nyhetene på tv, og reagerer med forferdelse som jeg prøver å skjule for jentene mine. De var bare 2 år og 7 mnd. Det kommer mer... Det skytes på Utøya og jeg føler dette kommer svært nært innpå meg. Utøya er i min hjemkommune. Her vokste jeg opp og nå skjer dette!? Jeg legger barna mine, men klarer ikke gå fra dem. Jeg blir sittende ved sengene deres og se på dem mens jeg skriver sms med min beste venninne.
- Hva har vi gjort? Vi skulle aldri satt barn til denne verden. Nå er ikke Norge det samme lenger... og de er så små og uskyldige og må vokse opp med dette. Vi er helt enige og har de samme tankene med det samme. Det er tankene til en mor. En mor som gjør alt for å beskytte sitt barn...
Så våknet vi opp dagen etter til smilende småjenter som ikke visste bedre, men med nyheter så grusomme og makabre at jeg fortsatt sliter med å forstå... Jeg tenker på mødre, fedre, søsken og besteforeldre som måtte våkne opp til noe helt annet. De mistet sine kjæreste sårbare barn. Det finnes ikke ord... Jeg blir fysisk dårlig av å prøve å kjenne på sorgen deres, og jeg er ikke i nærheten av hvordan de har det. Jeg har fulgt rettsaken i fem hele dager. I dag ble jeg kvalm... Jeg ser mødre og fedre som mistet barnet sitt på Utøya blir intervjuet. De ser ut som sterke mennesker, man får ikke noe valg, men hjertet er ikke lenger helt. Stjernen deres lyser ikke mer...
En himmel full av stjerner, blått hav så langt du ser. En jord der blomster gror, kan du ønske mer... Sammen skal vi leve, hver søster og hver bror. Små barn av regnbuen og en frodig jord...
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgL2aU0XgNWq6t-41tajyjlV4_QBdWT-Ul8z0QK9iZ2-jPA5hPJAuB8C_KTszh48mHU8Fr6kxBea-A5WESbW_-VC__D1UyFbfIYrgRKh6hCi6ueJANGfMhXdgIU0ULIAXnn7LQa5-1rN-JL/s1600/303380_10151559237765193_771070192_23972847_622815123_n.jpg" imageanchor="1" style="margin-left:1em; margin-right:1em"><img border="0" height="320" width="238" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgL2aU0XgNWq6t-41tajyjlV4_QBdWT-Ul8z0QK9iZ2-jPA5hPJAuB8C_KTszh48mHU8Fr6kxBea-A5WESbW_-VC__D1UyFbfIYrgRKh6hCi6ueJANGfMhXdgIU0ULIAXnn7LQa5-1rN-JL/s320/303380_10151559237765193_771070192_23972847_622815123_n.jpg" /></a></div>Ingvild Drange Tronhushttp://www.blogger.com/profile/00536314648527559456noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-2645010307360760130.post-47830274268400891162012-02-14T11:04:00.000+01:002012-02-14T11:19:24.127+01:00Syk, men lykkelig trøttJeg er syk selv og hjemme med sykt barn. Bihulebetennelsen har sittet i over en uke og ørene er tette (Ikke helt da. Jeg hører fortsatt at de roper mamma). Vesla har hatt høy feber og fryktelig vondt i ørene sine siden torsdag kveld (eller siden tidenes morgen?), stakkars liten. Nå svelger vi pencilinen vår begge to og ser med lengsel mot sommer og sol. Rundt oss ligger rot og støv, men det får bare ligge... Vi pleier oss selv, ikke huset i disse dager.<br />
<br />
Jeg kan bare glemme å sove, for hun sover bare et kvarter om gangen, så verker ørene og hun hyler hjelpesløst etter mamma. Jeg prøver å kople av med pc`n i fanget. Blogger litt og slapper av mens hun slapper av. Dupper av litt innimellom og merker at hendene detter ned i tastaturet. Den ene fingeren treffer Z og lager deilige sovebokstaver midt i blogginnlegget mitt.zzzzzzzzzzzzzzzzzz. Jeg må le litt og fortsetter å skrive. <br />
<br />
Jeg ser noen få år tilbake på hvordan det var å være syk. Man kunne bare ligge rett ut og synes synd på seg selv. Hvile, soooove og slappe av. Se på tv og bare tenke på å bli frisk. I dag er det helt klin umulig. Hadde kanskje gått hvis begge barna var i barnehagen noen timer, men med sykt barn hjemme er det bare å skyve seg selv til side og gjøre det beste ut av situasjonen. I går fikk hun ikke sove i vognen sin, så vi satt begge sovende i safaen og sov et par timer. Stive i nakken smilte vi til hverandre da vi våknet igjen. Sliten, men lykkelig...<br />
<br />
<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: auto; margin-right: auto; text-align: center;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj05rh2wQWMhwmZzsb9BOyz77jg3Adf5nnQW1WGjFDOWtXVrUI3VbO24AsK7GuwVxIT8IfNtDxa67sqsYAlwVVKvI7pqmA3z5VnIwhUkLk_dzT7HOJvljRvDMT_pcjTInv-zVocY5F89It6/s1600/429739_10151293852225193_771070192_23043581_1936312813_n.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" height="213" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj05rh2wQWMhwmZzsb9BOyz77jg3Adf5nnQW1WGjFDOWtXVrUI3VbO24AsK7GuwVxIT8IfNtDxa67sqsYAlwVVKvI7pqmA3z5VnIwhUkLk_dzT7HOJvljRvDMT_pcjTInv-zVocY5F89It6/s320/429739_10151293852225193_771070192_23043581_1936312813_n.jpg" width="320" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Copyright: Ingvild Drange Johnsen <br />
Bildet tilhører denne bloggen og skal ikke kopieres eller på annen måte misbrukes. </td></tr>
</tbody></table>
<br />
<br />
- Åh jeg er så sinnsykt trøtt i dag. Ble sittende å se på en film til langt på natt i går, hører jeg noen sier. Jeg får lyst å si at; lille venn, du vet ikke hva du snakker om. Du er nok bare litt søvnig. Trøtt er noe helt annet det skjønner du. Trøtt det er når du sovner mens du sitter på do, eller stående mens du lager middag. Trøtt er du når du begynner å grine bare noen sier noe snillt til deg. Du er trøtt når du blir vekket hver halvtime av en baby som nesten brenner opp av feber, eller som må ammes i ett kjør. Du er trøtt når du rett og slett ikke har mulighet til å sove fordi et lite menneske er totalt avhengig av at du er våken. Du er trøtt når du krangler med amboern din midt på natten mens barnet hyler og du ikke husker et ord av hva som ble sagt dagen etter. Da er du trøtt, lille venn. Den filmen din kan du dra lenger ut på landet med! Wræææl, du skjønner ingen ting om hva det er å være trøtt! Jeg eier ordet trøtt. Det er vi foreldre som er trøtte! Jeg skjønner ikke hva dere snakker om...dere kan jo bare sove når som helst nesten!?<br />
<br />
Alt det og mere til får jeg lyst å si. Men så tar jeg meg i det og husker godt at jeg var ganske så trøtt før jeg fikk barn også. Forskjellen er bare den at da kunne jeg jo bare bestemme meg for å sove etter jobben for eksempel. Eller da jeg var syk. Mange sier; bare vent. Om noen år får du de ikke opp av sengen og da kan du sove lenge. Ja, jeg vet det. Jeg går ikke rundt og tror at jeg skal ha det sånn her for alltid, men nå har vi levd med lite søvn i tre år, og det må være lov å si at det er litt trøtt? Man lever (heldigvis egentlig) i nuet. Man kan føle seg like trøtt når man er 20 år og har sett en nattfilm, som når man nattevåker et barn. Man kan ikke sammenlikne eller irritere seg over at man ikke visste bedre og satte mer pris på søvn og to minutter for seg selv da man var 20. Det går ikke an å tenke sånn. Man må bare gjøre det beste ut av situasjonen og kople av når man kan. Om man ikke får sovet, så kan man slappe av på andre måter, som for eksempel å skrive dette blogginnlegget, liggende med laptoppen på fanget, fortsatt i pysj, uten sminke og med håret til alle kanter. Dette er legende og avkopling for meg. <br />
<br />
Jeg setter barna mine først og kunne skrevet tonnevis med blogginnlegg om hvor fint det er å være mammaen deres og hvor glad jeg er i dem. Jeg smiler hver gang jeg ser dem, til og med klokken fire på morgenen når vesla er klar for å kalle på dagen. Men her Bak fasaden er det lov å klage litt, eller rettere sagt fortelle sannheten. Det er ikke flaut, man er ikke en dårlig mor hvis man er sliten og trøtt. Det er ikke skam å innrømme at alt ikke er en dans på roser. Alt er ikke lyserosa Bak fasaden. I alle fall ikke bak denne fasaden. Men ville vi byttet det bort mot noe som helst annet? Nei, ikke for noe i verden! Lev i nuet og ta deg en blund på do innimellom, så blir alt så mye bedre skal du se! Si at du skal på do. Legg deg på det varme badegulvet når pappen eller andre voksne er til stede, sett på vekking på telefonen din ti minutter frem, du sovner når hodet treffer håndkleet. Klokken ringer, du vasker hender, trekker opp, går ut fra badet og fortsetter som før, bare litt mer opplagt ;-)<br />
<br />
IngvildIngvild Drange Tronhushttp://www.blogger.com/profile/00536314648527559456noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-2645010307360760130.post-71544107921839170332012-02-10T22:52:00.000+01:002012-02-10T22:52:04.061+01:00Gi mamma fem minutter a!?Langt der inne er jeg fortsatt... Tror jeg? Jeg mister nesten litt kontakten med meg selv. Ingvild...Ingvild....Iiiiiiingviiiild! Er du der Ingvild? Jeg husker ikke hvem jeg er. Jo, jeg er Ingvild. Hun som har masse venner, som regel i godt humør, oversosial og glad i en fest. Jeg er livredd for å gå glipp av noe og følger moten. Ingvild er sikker på seg selv og følger med i tiden... Men hvor er hun? Hun er i dvale...- MAMMA! Maaaaammaaaaaaa<br />
- Ja! Hva er det? Til tjeneste! Jeg sitter på do, jeg skal bare sove litt her...eh, nei jeg mener jeg skal bare gjøre meg ferdig her. <br />
Nei! Dere kan ikke sitte på fanget mitt nå. Jeg er på do, alvorlig talt. Gi meg den dorullen! Nei! Ikke spise dopapir lille venn, nei, nei, legg fra deg den barberhøvlen! Neeeeei, neeeei, ikke lov. Den er pappa sin. Pappa sin. Oioi, nei nei. Ikke opp i potten lille venn. Vent litt, mamma skal bare tørke seg i FRED! Breeeeede, kan jeg få fem minutter på do?<br />
<br />
Pappa henter to hylende jenter. Maaaammaaaaa, jeg vil til maaaammaaa. Du våkner så mange ganger om natten at du mister telling, du blir dratt ut av den nydeligste søvn 04.45... NULL FIRE FØRTIFEM, hver bidige dag. Du smiler til de mest dyrebare du har, tørker søvnen ut av øynene og prøver å gå i dusjen. Du rister en liten tøysekopp av foten og lukker dusjdørene uten å klemme fire små hender som strekker seg mot deg. Pappa frister med fang, smokk og tøysete grimaser, men de har bestemt seg; de vil inn i dusjen til MAMMA!<br />
<br />
Så bærer han de ut og jeg hører de tøyser og tuller. De klarer seg uten meg og jeg blir lettet. Jeg rekker å ta balsam i håret i dag, tenker jeg. Kanskje rekker jeg å føne håret i dag? Mammaaaaaa, jeg vil at DU skal smøre brødskiven min! Jeg prøver å stenge skrik og skrål utenfor dusjhimmelen, men ubevisst skyller jeg balsamen ut av håret før tiden, tørker meg i en fart og setter håret i en knute. <br />
Ingviiiiiild, du skulle jo føne håret. Jaja, det er jo ikke så nøye. Kan fikse håret etter at de har lagt seg i kveld. Ja, i kveld skal jeg ha spa på badet! <br />
<br />
Du smører matpakker, tørker melk som renner ut over hele bordet, trøster, skifter til ny strømpebukse på minsten som sølte, forsikrer meg om at far i huset har husket matpakken sin, pakker barnehagesekkene, kler på jentene og pakker oss inn i bilen. Mammaaaaa, jeg vil høre på barnemusikk. Høyere! Høøøyre mammaaaaa! Jeg kjefter og smeller litt bak rattet, drar barna inn i barnehagen, ser stolt på barna mine og kysser hade. Setter meg i bilen, føler meg ikke fresh, men savner barna litt allerede. Håper de får en fin dag og at de ikke er alt for slitne når jeg henter de. Hvis jeg skynder meg ut fra jobb, når jeg er ferdig, så får de litt kortere dag i barnehagen. De trives godt, men de blir slitne de også. <br />
<br />
Jeg kjører mot jobben og oppdager med glede at jeg er litt tidlig ute. Jeg kjører meg en ekstra omvei. Oppdager etter et par minutter at jeg synger til Barnas Beste. Rister oppgitt på hodet og setter over på radioen. Nyyyyyyter de ti minuttene jeg har alene i bilen med radioen på. Herregud, jeg er alene! Fremme på jobb, fem timer etter at jeg stod opp. Jobber i åtte timer. Kjører til barnehagen og henter to slitne søte små kropper. Blir nesten spist opp av to kosemonstre. Lager middag med en liten hjelper på stol ved siden av og en enda mindre hjelper som spiser det vi mister på gulvet, mens hun henger rundt leggen min. Sleper foten med henne hengende på bort til kjøleskapet for å hente ut gulerøtter og sleper meg og henne tilbake til benken, samtidig som jeg lener meg over kokeplatene slik at ikke hjelperen på stol skal falle for fristelsen og kjenne på den rødglødende platen. Middagen er ferdig, far i huset kommer hjem og jeg sniker meg til fem minutter "på do" (på facebook mobil eller ligge rett ut på badegulvet) Trekker opp og går ut fra badet med et smil om munnen. Koser oss sammen ved middagsbordet og lader opp til spa på badet. <br />
<br />
Barna legges, jeg skal bare sitte fem minutter i sofaen før jeg skal kose meg på badet. Eller kanskje jeg rekker det i morgen tidlig? Var deilig sofa dette her. Så skjer det... Når du trodde du ikke kunne bli mer sliten, så får vesla ørebetennelse med brennende panne for fjerde, eller femte (?) gang siden hun startet i barnehagen i begynnelsen av januar. Du kan se langt etter spa på badet og stålsetter deg til nok en natt med førti oppvåkninger og legevaktbesøk sammen med andre strømper av foreldre med barn med ørebetennelse. <br />
<br />
De gode vennene mine har jeg fortsatt, heldigvis! En dag skal jeg ha tid til å sove ut, føne håret hver dag, sminke meg, trene, shoppe klær til meg selv og ikke minst gå på date med samboern min. Kanskje jeg til og med orker å se ferdig Senkveld på fredagen.<br />
Jeg vet at jeg kommer til å savne denne tøffe tiden, for selv om den er gjennomsyret av søvnløshet, frustrasjon og kamp mot tiden, så er det den beste tiden i mitt liv. Jeg kommer sikkert frem igjen en gang. Jeg er fortsatt meg langt der inne bak mamman. Jeg setter stor pris på alt jeg får gjennom barna mine! I tillegg til å være trøtt ler jeg mye og blir varm om hjertet. Men jeg har snart bursdag og da ønsker jeg meg en god lang natts søvn!! Datoen er 6. april. Er det notert?<br />
<br />
Zzzzzzz, natta! <br />
IngvildIngvild Drange Tronhushttp://www.blogger.com/profile/00536314648527559456noreply@blogger.com16tag:blogger.com,1999:blog-2645010307360760130.post-17377991161625512512011-11-04T10:16:00.001+01:002011-11-04T20:02:10.105+01:00Familieliv VS arbeidsliv og politiker i ammetåke?Det er lenge siden jeg blogget... Det har vært nok å henge fingrene i med to småttiser. Dog ingen unnskyldning... Det er november og det nærmer seg sakte men sikkert jul. I år er det ekstra koselig med jul syns jeg, fordi min lille to og et halvtåring begynner å skjønne mer av sånt. Dessuten har jeg friskt i minne hvordan det var i november og desember i fjor, der jeg vagget avgårde med min lille prinsesse i magen. Tre dager etter julekvelden kom hun til verden. Det er rart hvordan lukter og været får en til å kjenne på de samme følelsene som man hadde for et år siden. Jeg var sliten, spent, oppspilt og utolmodig. Toåringen min var et og et halvt og beynte i barnehage, og mye spennende skulle skje på en gang. Jeg ser tilbake med skrekkblandet fryd på hvordan mine to søte små kom til verden. <br />
<br />
- Nei, beklager Ingvild, det er ikke nok åpning enda. <br />
Men i svarte f…, nå må denne ungen se og komme seg ut! Jeg henger over en slags stol som de kaller prekestol. Jeg er da for søren ingen prest. Jeg gynger frem og tilbake fordi jordmor sier det hjelper. Det gjør ikke det, hun tar helt feil. Ingenting hjelper akkurat nå. <br />
Jeg teller tærne mine. En-to-tre-fire-fem på den ene foten. Vifter litt med de, før jeg teller en-to-tre-fire-fem på den andre foten. En-to-tre-fire-fem på den ene foten, fortsatt. En-to-tre-fire-fem på den andre foten, fortsatt. Fem pluss fem er ti. Jeg har ti tær. Jeg har ti tær på nytt og på nytt og på nytt. De er der like herlig hver gang jeg teller. Hvorfor teller jeg de? Vet ikke, jeg bare har så vondt at jeg prøver å få fokus på noe annet. Denne gangen ble det tærne mine.<br />
- Pust, pust, pust, aaauuuu, nei jeg er ikke sulten! <br />
Skulle tatt på ny neglelakk og klippet den ene neglen litt mer. Har jeg husket å barbere leggene? Har visst litt hår oppå stortåen. Hvorfor har jeg ikke lagt merke til det tidligere? <br />
Ooooh, nå kommer det en ri! En-to-tre-fire-fem tær, fortsatt, på den ene foten.<br />
Kan jeg få sokkene mine? Jeg orker ikke telle tærne mine mer. Jeg tror jeg har blitt gal! Snart er jeg en gal nybakt mor. En gal nybakt mor med ti tær uten neglelakk. Hjelpes, jeg skal bli mamma!<br />
<br />
Og nå sitter jeg her med to jenter og håret i knute. Før var jeg håret mitt. Nå rekker jeg ikke fikse det. Eller det vil si jeg prioriterer det bort. Er det som er så rart. Man begynner å omrioritere ting man aldri trodde man kunne forandre på. Man blir helt tussete når man har barn. Man gleder seg plutselig over så mye man ikke en gang ofret en tanke tidligere. Tenk om jeg blir syk? Var aldri redd for det tidligere. Må holde meg frisk, sånn at barna mine har en mamma så lenge som mulig. Man begynner plutselig å leve for flere enn seg selv.<br />
<br />
Jeg lengter noen ganger tilbake til da min eneste bekymring var hva jeg skulle orke å lage meg til middag, eller hva jeg skulle drikke på neste fest. Skulle jeg ha potetgull med salt og pepper eller kun med salt? Skulle jeg ha vorspiel eller skulle jeg gå til noen andre? Skulle jeg ha på meg sorte eller brune støvletter? Store spørsmål... Den gangen var det sånn og det var utrolig befriende! Jeg bodde alene midt på tjukkeste urbane Frogner i Oslo og var singel og fri som fuglen. <br />
-Åååå, jeg må finne meg en kjæreste, tenkte jeg. Tenk om jeg blir så gammel at jeg ikke rekker å få barn!! Hjelp, jeg kjenner det kribler i eggstokkene, tenkte jeg. <br />
Jeg kan godt forstå at noen velger å leve uten egne barn, for man ofrer mye! For meg var valget enkelt, men jeg syns vi skal slutte med å uglese de som faktisk ikke ønsker seg barn! Valget må være individuelt og ikke noe man skal behøve å forsvare, syns jeg. <br />
<br />
Jeg ble ikke for gammel slik jeg fryktet, og spørsmålene mine er nå kun fem år etter helt andre enn de var den gangen. Nå går det mer i: Hva skal vi ha til middag som alle fem liker? Hva er sundest for barna? Å, nei, de er utsolgt for det brødet som er fullt på brødskalaen, da får jeg nesten bake. Må huske å kjøpe kokosjokolade til kakao til turdag i barnehagen. Åh, må ikke glemme at det er min tur til å ha barseltreff, hva skal jeg servere? Må kjøpe nytt ullundertøy til minsten...eller var det ikke hun som trengte nytt..? Jeg må huske at jeg må huske å skrive opp ting som jeg fort glemmer. Må vaske parkdressen tidlig nok slik at den tørker til barnehagen i morgen, og må bestille time på helsestasjonen, men ikke på fredag for da skal jeg hente ekstradatter som er her annenhver helg, og hun har også vokst og har snart bursdag og trenger omtrent alle klær nye. Kalendergaver, må ikke glemme det! Skal skrive det opp etter at jeg har tømt skittentøyskurven og lagt sammen klær og byttet sengetøy og laget noen glass med babymat og vasket gulvet og imprignert alles vintersko... Og sånn går no dagan... og jeg trives! Det er nesten ikke lov det å si at man trives som husmor. Jeg vil gjerne slå et slag for mødre og fedre som velger familieliv fremfor karrierejag! Ingen av delene skal slås ned på. Man må få bestemme selv. Trude Mostue fikk gjennomgå da hun åpnet munnen om dette. Jeg var kanskje ikke enig i alt hun sa, men jeg syns hun var modig! <br />
<br />
Nå begynner jeg snart å jobbe. Jeg grugleder meg. Det skal bli godt å komme litt igang med fast arbeid igjen og daglig voksenkontakt. Samtidig skal jeg levere fra meg min dyrebare lille prinsesse til barnehagen. Jeg syns hun er så liten og kunne ønske jeg kunne bruke litt mer tid hjemme sammen med henne. Småbarnstiden er dyrebar og den får man aldri tilbake, men sånn samfunnet er lagt opp må vi tjene penger for å få ting til å gå rundt. Audun Lysbakken var kanskje litt i ammetåke og blandet sammen pupper og flasker her for litt siden. Han pyntet litt på utspillet etter hvert, men jaggu begynte jeg å lure på om han innerst inne ønsket seg pupper? Fint at noen slår et slag for de som ikke kan amme av forskjellige grunner, men! Jeg slet med min første. Det var deprimerende og kjipt, og ammepresset kjente jeg på så mye at tårer spratt og nattesøvnen uteble. Likevel må vi ikke begynne å blande dette sammen med arbeidsliv og flaskeforing. Selv levde jeg på morsmelkerstatning fordi min mor ikke kunne amme, og det har gått helt fint. Likevel kan vi ikke skyve under en stol at det er vel en grunn til at vi får melk i puppen?! Kan man amme så bør man amme! Menn og kvinner er skapt forskjellig, men det er akkurat som enkelte mener at vi skal slåss mot dette og prøve å bli helt like. Mor har pupper, far har store trygge hender. Jeg har båret på mine barn i ni måneder. Kjent sparkene, vært kvalm, hatt vondt i ryggen og ikke et minutt gikk uten at jeg tenkte på mitt lille barn. Jeg for min del har hatt behov for å være sammen med dem i mer en seks mnd. etter de har kommet ut. Jeg tror både baby og mor trenger tid før vi kan bruke tid fra hverandre. Vi har vært èn i ni måneder! Syns ikke vi skal slåss mot naturen. Det er mange år igjen av barndommen etter spedbarnstiden. At noen skal sitte å bestemme hvordan vi skal bruke permisjonsukene våre syns jeg er trist. Dette må vi da kunne la hver enkel familie ordne opp i selv!<br />
<br />
<br />
Jeg føler jeg har vært litt gal og sagt opp min faste jobb som journalist for å ta et vikariat i barnehage som ligger i umidelbar nærhet. Jeg trives i barnehage, har hatt min glanstid i barnehage tidligere, så det er ikke det, men karrierveien jeg hadde begynt på med fast jobb tar en annen vending nå ved dette valget. Hodet sier meg at at dette er risikofylt. Ikke bare hodet foresten. Det er mange som himler litt med øynene og ikke skjønner helt hvorfor jeg har valgt å gjøre dette. Svaret er enkelt og jeg angrer ikke. Jeg har latt hjertet bestemme og det dunket for at barna mine skal få en god start i livet med foreldre som er mye til stede, for det tror jeg er viktig for en god start. En slik oppvekst hadde jeg selv, med en mor som tok seg pause fra arbeidslivet for å være sammen med oss. Livet er kort og jeg vil leve for det jeg bryr meg mest om, nemlig barna mine. Hvis noen vil himle med øynene for det, så værsågod, himl i vei! <br />
<br />
IngvildIngvild Drange Tronhushttp://www.blogger.com/profile/00536314648527559456noreply@blogger.com7tag:blogger.com,1999:blog-2645010307360760130.post-23781059805381503622011-03-10T09:56:00.003+01:002011-03-10T11:18:00.827+01:00Det er ikke plass i herbergetJeg har registrert at det diskuteres nedleggelse av fødeavdelinger rundt omkring i vårt langstrakte land. Blant annet ville man legge ned fødeavdelingen på Ringerike sykehus. Siden jeg kommer fra området, ble jeg litt engasjert og fulgte litt med på diskusjonen, som førøvrig førte til at fødeavdelingen i Hønefoss overlever! <br />
<br />
Se for deg dette du som vil ta fødeavdelinger av dage. Se for deg dette du som ikke har vært i den sårbare situasjonen som en fødekvinne er i, i timene før det kjære lille barnet vil ut av mors trygge mage. Hvis du ikke kan se for deg hvordan en kvinne i fødsel har det skal jeg hjelpe deg litt. <br />
<br />
I omkring 40 uker har hun båret på barnet. Hun har vært kvalm og kastet opp, vært trøtt og sliten, hatt vondt i ryggen og slitt med hormoner. Hun har kjent et liv inni seg og ikke et minutt har gått uten at hun har tenkt på barnet eller fødselen som snart skal skje. Hun har sett for seg hvordan fødselen kommer til å bli. Hun lurer på hvor vondt det kommer til å gjøre, hvor lang tid det vil ta, om jordmoren er grei, om hun skal ta bedøvelse, om hun rekker epidural og om hun kommer til å overleve dette som de sier er de verste smertene et menneske kan oppleve. Det eneste denne sårbare kvinnen vet helt sikkert er at hun skal til sykehuset. Men vil hun rekke frem i tide? Skal hun sitte lenge og ha vondt i bilen? Tenk om hun slapp å bekymre seg for det nå som babyen snart kommer til verden. Tenk om hun kunne få føde det elskede barnet på det trygge sykehuset/fødestuen som ligger i umiddelbar nærhet av der hun bor! Tenk om de ikke har tid til henne på det store sykehuset, fordi sentraliseringen fører til dårligere kapasitet? Tenk om hun som fødende blir for dårlig overvåket? Tenk om mannen hennes ikke får bli der, fordi det ikke er plass, også må han kjøre så langt frem og tilbake for å komme på besøk… Sist men ikke minst, tenk om hun trenger akutt beredskap!? <br />
<br />
Skal det spares penger på bekostning av fødekvinnen? Nei, jeg syns ikke det! Jeg har selv født barn og har min opplevelse av å bli sendt hjem igjen på grunn av for dårlig kapasitet. Det er ikke plass, vi har dessverre ikke kapasitet nå. Du må komme tilbake senere når du er nærmere forløsning. Her føder så mange kvinner på en gang i dag, så det er ikke plass i herberget foreløpig, fikk jeg beskjed om da jeg fødte mitt første barn på A-hus. Jordmødre løp inn og ut av rommene og kvinner hylte og skrek i kor da jeg slukøret med smertefulle rier og baggen over skulderen gikk den lange veien tilbake til bilen. De hadde ikke tid til meg… Jeg ble redd og usikker. Heldigvis bodde jeg ikke langt unna! Jeg tenker med skrekk og gru på hva som ville skjedd hvis reiseveien var lenger.<br />
En venninne av meg fødte nettopp sitt første barn, og da hun kom til Ullevål, som hun hadde fått beskjed om å gjøre når fødselen satte i gang, fikk hun beskjed om at de ikke hadde kapasitet til å ta henne i mot, og hun måtte reise videre til Bærum, enda hun ringte først og fikk beskjed om å komme på Ullevål. Alt hun hadde foreberedt seg på og sett for seg falt plutselig i grus. Nå måtte hun finne Bærum sykehus, som ligger lenger unna, midt på natten, mens riene ble sterkere og sterkere. Hun rakk så vidt frem i tide! <br />
<br />
Er det sånn vi vil behandle kvinner og barn i 2011? Man skulle tro at utviklingen vil gå fremover! Hvis fødeavdelinger/fødestuer blir borte frarøver man fødekvinners trygghet. Ærlig talt! Jeg syns dette er smålig… Det må da finnes mer fornuftige løsninger for å spare penger enn å legge ned fødetilbudene våre!? <br />
<br />
IngvildIngvild Drange Tronhushttp://www.blogger.com/profile/00536314648527559456noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-2645010307360760130.post-29832594701238876142011-02-16T13:35:00.009+01:002011-02-16T18:42:03.294+01:00Jeg har forelsket meg igjen...Jeg er forelsket igjen! Denne gangen i en ny baby. 27.desember fikk vi et nytt lite familiemedlem, så nå er vi fire og annenhver helg er vi fem! Lille jentebabyen vår er nå litt over syv uker, så vi begynner å bli godt kjent med henne. Hun smiler, bæsjer, drikker melk og gråter, og jeg er helt forelsket!<br /><br />Likevel, når sant skal sies, er hverdagen her ikke helt den samme som den var. Det er ikke tull det der at to er som ti! Er forsåvidt ikke sant at en er som ingen heller da... Det er hektisk med to, til tider tre små som sloss om oppmerksonmheten. Med en på 22 månder, en på snart 2 måneder og en på syv år skal man være litt av en sjonglør for å gjøre alle tilfreds. Ja, og glem ikke det fjerde barnet, nemlig mannen i huset. Hadde ikke klart meg uten han selvfølgelig, men jeg må le litt av han for tiden. Jeg hører han snakke i telefonen og folk spør hvordan det går med den lille nye prinsessen. <br />- Joda, det går fint, men vi er jo litt slitne av å være oppe på nettene med henne, for hun spiser jo en del på natten. Vi, vi, VI er slitne?? Hmmm, jammen har jeg en medfølende mann som blir sliten på mine vegne...For det er da vel ikke han som er oppe og mater? Riktignok er han fortsatt oppe og putter smokk i munnen på hun som snart er to år, men ammingen kan han vel streng tatt ikke ta "æren" for!? <br /><br />Hva er det med menn som alltid må ut med søppelet? Noen ganger er det akkurat som at han leter etter søppel. <br />- Skal disse kastes? Dette her er vel søppel, spør han med bedende øyne. Han vil rett og slett ut med søppel så ofte han kan. Må være et syndrom de har. Behovet for litt "luft" er vel igrunnen ikke noe bare menn har? Tror jeg skal begynne å kaste litt mer søppel jeg også. Vi jenter er så oppofrende at vi tror at verden stopper opp og faller sammen, hvis vi tar oss litt luft. Hver ettermiddag er jeg alene noen timer med jentene, mens vi venter på at min kjære skal komme hjem fra jobben. Jeg ammer den yngste mens hun på snart to klatrer på bordet, kaster telefonen min i gulvet og drar meg i armen for å få min oppmerksomhet. Det er et lite cirkus her til tider, men det er mitt cirkus, og artistene i cirkuset er min lille familie som jeg ikke ville vært foruten.<br />Ettermiddagen med en baby og en sliten liten barnehagejente er et skue for et hvert øye. Så kommer mannen hjem og jeg vil på butikken for å handle. Hva gjør jeg? Jo, jeg tar med meg babyen sånn at han ikke skal bli sliten av å ha begge to alene. Noen som kjenner seg igjen? Jeg vet jo at jeg gjør meg selv en bjørnetjeneste. Han kunne sikkert ha godt av å være cirkusdirektør i et par timer han også, så kanskje kunne han forstå bedre hvorfor jeg ringer og maser på han når han er fem minutter for sen...! Vi skulle vært blekkspruter begge to. <br /><br />Er det sånn det er å være voksen? Plutselig er jeg mor til to og har en stedatter på lån annenhver helg. Jeg trives med det! Jeg bare skjønner ikke helt hvor det ble av 20-åringen? Jeg tror nemlig at jeg fortsatt er veldig ung...helt til jeg møter eller prater med en 20-åring. Da skjønner jeg det jo. Jeg er jo en gamlis i deres øyne. En venninne av meg som er "stemor" til en på 19, skjønte hvor "gammel" hun hadde blitt da stedatteren snakket om noen kjipe gamle kjerringer. Da min venninne spurte hvor gamle de var, fikk hun som svar at de var sånn 30 eller no!! Kremt! <br /><br />Det gikk opp et lys for meg da jeg skulle besøke moren min og jeg plutselig fant meg selv midt i en planlagt brekksladd rundt svingen inn på mammas parkeringsplass, med to unger i bilen. En eldre mann (han var godt over 30!) snudde seg og så rart på meg. Hva glor du på da, sa jeg høyt, mens en liten stemme i baksetet ropte høyt: woooooiiii, gøøøøøy! Det var da jeg skjønte det. Jeg er for gammel for planlagt brekksladd. Jeg må skjerpe meg. Jeg er en oldis på snart 33 år, et forbilde for mine barn og andres barn som ser meg i trafikken, og det forventes at jeg oppfører meg på en viss måte, som slett ikke inneholder brekksladd... Heller ikke dansing på bordet på afterski. Må holde meg på gulvet nå. Hvis jeg i det hele tatt rekker afterski på en stund. Sånne gamle kjerringer danser ikke på bordet midt blant 20-åringer. Jeg har nemlig vært en sånn 20-åring selv, som baksnakket gamle kjerringer oppå bordet på afterski... Angrer!<br /><br />Men etter nærmere ettertanke er jeg glad jeg ikke lenger er 22 år, student, full to ganger i uken og våkner hver eneste søndag med skallebank og telefoner fra venninner som trenger forkalring på hvorfor de våknet opp på Tåsen og ikke Frogner hvor de egentlig skulle vært. Eller at jeg selv trenger forklaring på hvor jeg er... Jeg er glad jeg kjenner mannen som ligger ved siden av meg og snorker. Jeg er glad jeg blir vekket av søte små og ikke vekkerklokken (de våkner nemlig alltid før vekkerklokken rekker å ringe, uansett hvor tidlig den er innstilt)Det eneste jeg syns er litt lumpent er at ingen kunne si til meg da jeg var i 20-årene at jeg måtte være mer fornøyd med meg selv. Noen kunne sagt til meg at hvis du tror det der er valker, at det der er store lår og at det der er bad hairday, så se her hvordan du kommer til å bli om bare ti år. Dette er valker med strekkmerker, dette er utrente lår, og det er dette her som er bad hairday, skulle noen si og vise meg bilder av meg selv ti år frem i tid etter at jeg hadde født to barn på under to år. Man setter rett og slett ikke pris på det man har før man ikke har det lenger. Heldigvis kan man gjøre noe med det... når man bare får tid til å orke;)<br /><br />Men så har man så mye annet. Som en venninne av meg sa da vi snakket om babysvømming her om dagen: <br />- Jet er så glad det ikke er jeg som står i fokus når jeg skal i det bassenget. Nå er det liksom babyen som er i fokus. Jeg er enig, og jeg nyter det. Du skjønner at du har blitt småbarnsmor når du har fiskeboller til middag oftere enn du har sushi, når du lager hvitsaus fra bunnen av med en arm mens du ammer en baby på den andre armen. Du skjønner at du har blitt småbarnsmor når du sier; ååå som tiden flyr, oftere enn du sier; skal du på polet i dag? Kjøper du med to rødvin og en hvitvin til meg? Du skjønner at du har blitt småbarnsmor når du ikke lenger ønsker deg noe til jul, men til slutt kommer på at det kunne jo være kjekt med nye kjeler til kjøkkenet... Du vet du er småbarnsmor når du har konstant dårlig samvittighet for alt og ingenting...Du vet du er småbarnsmor når du begynner å gjespe før barnetv er ferdig. Du vet du er småbarnsmor når du ikke vet hvilken dag det er. Du vet du er småbarnsmor når du nesten føler deg forelsket i flere enn i mannen din, nemlig i den største kjærligheten av de alle, i barna dine! Du vet du er i ammetåke når du...nei, husker ikke hva jeg skulle si...hva var det vi snakket om igjen? <br /><br />Jeg siterer en annen god venninne: <br />- Strekkmerkene mine på magen er min kvittering på at jeg har født to fantastiske barn!Ingvild Drange Tronhushttp://www.blogger.com/profile/00536314648527559456noreply@blogger.com5tag:blogger.com,1999:blog-2645010307360760130.post-7275118156595506972010-08-16T11:38:00.012+02:002010-08-16T13:24:51.483+02:00Hva skulle vi gjort uten besteforeldre?Siden sist har vi vært på ultralyd og sett at den lill babyen har det bra og at hun er en liten prinsesse med termin 26. desember! For tiden prøver jeg å overleve hverdagen med baby i magen og en 16 måneder gammel liten jente med mye energi. <br /><br />Jeg prøver å beherske meg! Jeg er rolig, puster inn gjennom nesen og ut gjennom munnen. Jeg teller til ti, noen ganger til 99, og konsentrerer meg om ikke å sprekke på 100. Ja, vi elsker mormor, som redder hverdagen fra å slå sprekker på 100!<br /><br />Nylig tok min samboer og jeg med oss 6-åringen, 1-åringen og mormor til vakre Hardanger. Vi skulle i 30-årsdag lørdag kveld og mormor takket gladelig ja til å bli med hele helgen som vår private nanny. Stakkars mormor, som skremmende nok virket ganske fornøyd (?), ble plassert mellom 6-åring og 1-åring som satt i hvert sitt barnesete i baksetet av vår Renault Megane. Samboeren min, magen min og jeg plasserte oss foran. Turen gikk veldig fint, takket være elskede mormor som sang, trøstet, tørket, forklarte, matet og motiverte. <br />- Er det laaaaaangt igjen? <br />- Nå er det 5 minutter kortere enn sist du spurte. Det betyr at det er 4 timer og 55 minutter igjen, svarer mormor rolig. Hun viser 6-åringen tålmodig på liten klokke på liten arm, tilhørende liten jente som viser null tegn til tidsperspektiv på nåværende tidspungt, mens mor i forsete med mage som buler, teller til 99 og avverges å sprekke på 100…<br /><br /><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjEAJJix2N2bdBlgtXrwQtDguoz4Y5mf5YaYMBdTvqP6pDE2zKdOHjcu7njPMEZuhYgBKluCLxEeaJKOM9X4Fvg0Va3w1M6J31p71UKiWYU_GdPLqw1B4U0eNpuek3z8EyT2OqmcvmURkxR/s1600/Sommer+2010+233.jpg"><img style="display:block; margin:0px auto 10px; text-align:center;cursor:pointer; cursor:hand;width: 320px; height: 214px;" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjEAJJix2N2bdBlgtXrwQtDguoz4Y5mf5YaYMBdTvqP6pDE2zKdOHjcu7njPMEZuhYgBKluCLxEeaJKOM9X4Fvg0Va3w1M6J31p71UKiWYU_GdPLqw1B4U0eNpuek3z8EyT2OqmcvmURkxR/s320/Sommer+2010+233.jpg" border="0" alt=""id="BLOGGER_PHOTO_ID_5505951343955888130" /></a><br /><br /><br />Fremme (endelig) i Hardanger blir vi tildelt liten hytte på fin campingplass. Nydelig utsikt, men mindre nydelig hytte. Bildene på campingens nettside hadde blitt tatt med trippel vidvinkel… 6-åringen elsket vår lille bolig for helgen og var helt i ekstase da hun oppdaget at alle fem (!) skulle sove på samme rom! Vi brukte sofaen som klesskapet som ikke eksisterte og redde opp to køyesenger og en babyreiseseng i midten av det lille rommet. Her blir det så koselig altså, ropte 6-åringen, mens 1-åringen hoppet opp og ned. <br />- Ja, det blir det nok, svarte jeg mens jeg dunket hodet i overkøyen, så stretchlakenet spratt av hjørnet sitt og traff meg rett i øyet. Mens jeg festet det igjen, spratt et annet hjørne og traff det andre øyet. <br />- Nå skal mamma bare en liten tur PÅ DO, og da TRENGER JEG LITT FRED, freste jeg mens jeg forgjeves prøvde å trekke inn magen mens den dultet borti døren som selvsagt gikk innover i det lille rommet som nå inneholdt en gravid dame (på vei til do), en mormor som la på laken og snakket blidt med barna, en svett samboer som strevde med dynetrekk, en 6-åring som skulle prøve alle sengene, gjerne på en gang, og en 1-åring som bablet og strakk armene mot mammaen som vraltet seg inn mot badet for å "gå på do". <br /><br />Inne på det "lille rommet" ble en mamma sittende oppå do-lokket med buksene på og telle…<br />- …99! Sånn småtroll, er dere sultne? <br />Ingen kjenner en så godt som sin egen mor. Elskede mormor tok derfor tak i situasjonen, og tok med jentene på selvplukk/kirsebærslang hos hardangerbøndene, mens mor og far fikk handle og trekke pusten. <br /><br />Dagen etter satte vi mormor på lading og tok med barna i Mikkelparken, en aktivitetspark for barn. Da vi kom tilbake, var mormor ferdig ladet og klar til kveldens jobb som nanny. Samboeren min og jeg dro i 30-årsdag, mens elskede mormor nøt det hun kaller livets dessert, nemlig å være sammen med barnebarn.<br /><br />Første natten holdt 6-åringen på å falle ut av overkøyen. Gravid mor måtte derfor karre seg opp i overkøyen etter 30-årsfest. Det gikk ganske greit med far i huset som lot mor i huset bruke ham som stige, i mangel på en i trè. Det var verre de to gangene mor i huset måtte ned i løpet av natten, fordi liten baby i magen sparket blære og mor måtte på do. Samboer snorket høyt og viste ingen tegn til å våkne. Ikke en gang da jeg kastet bh i hodet på ham, viste han overbevisende iver på å leke stige. Mormor våknet derimot i den andre overkøyen og gjorde store øyne da hun så sin datter henge og slenge i luften med stor mage som inneholder kommende barnebarn. <br /><br />Bilturen hjem gikk fint, takket være vår private nanny i baksetet, som nok sov godt på sofaen sin da hun kom hjem til seg selv... <br /><br />Neste helg reiser samboeren min og jeg til Sandefjord for å feire nok en 30-års dag. Denne gangen kommer elskede farmor og farfar og redder oss! <br />- Ja, vi elsker besteforeldre!Ingvild Drange Tronhushttp://www.blogger.com/profile/00536314648527559456noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-2645010307360760130.post-22119170874446508172010-07-15T10:54:00.004+02:002010-07-15T11:26:52.029+02:00Hva gjør man på en regntung dag?Nå er det feriemodus, men snart høljer det ned utenfor her. Da er det greit å ha noe å bedrive tiden med innendørs. Nå er det ikke akkurat sånn at jeg mangler gjøremål med en femten måneders liten krabat i hus da, men man behøver jo ikke vaske huset eller gjøre andre fornuftige ting i ferien bare fordi det ikke er pent vær. Er du som meg, at du går på de samme internettsidene hele tiden og nesten blir gal av deg selv når du ikke finner nye ting å bedrive tiden med på nettet? Jeg går ofte inn på facebook uten at jeg vet det. Det er helt sant! Det er hendene mine som bare trykker på facebook-snarveien... <br /><br />Nei, ingen nye venner og ingen nye beskjeder. Invitasjon til en ny side og et arrangement som jeg har null interesse av å delta på. Nei, det holder kanskje med de 313 "vennene" jeg har der allerede. Da sjekker jeg mailen... Mail fra bokklubben, fra banken og fra ebay. Tja, da sjekker jeg en av de sidene jeg shopper barnetøy fra. Ikke noe nytt der siden sist (som var for ti min. siden). Ups, der befant jeg meg på facebook igjen... og nå var det noen som hadde lagt ut et par bilder. Gudsjelov! <br /><br />Men, nå har jeg bestemt meg for å ha en liste over gode sider som det går an å kose seg med når man ikke har lyst å ta frem godboken. Lille vidunder sover i vognen sin, så nå skal jeg lese noen gode blogger og kjenne den nye lille i magen bevege seg. Her er de i tilfeldig rekkefølge: <br /><br />1) http://fjordaformatet.blogspot.com/<br /><br />2) http://www.flittiglisene.blogspot.com/<br /><br />3) http://www.norskeinteriorblogger.blogspot.com/<br /><br />4) http://carlieskitchen.blogspot.com/<br /><br />Har dere flere gode blogger/internettsider å anbefale? Nei, nå skal jeg saumfare disse sidene. Skal bare innom facebook en bitteliten tur først;)<br /><br />IngvildIngvild Drange Tronhushttp://www.blogger.com/profile/00536314648527559456noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2645010307360760130.post-59710632750221025602010-05-28T20:18:00.013+02:002010-05-28T22:12:07.871+02:00Jeg er en kvalm dame!Hei folkens! Jeg har glimret med mitt fravær i lang tid, men jeg har en god grunn til det... Jeg har vært, og er en kvalm dame! Så kvalm og trøtt at det eneste jeg har orket, har vært å ta meg av lille vidunder (som nå har blitt 13 mnd.). Jeg hadde nesten glemt hvor kvalm man blir, hvor trøtt man blir, og ikke minst hvor sur man bare plutselig blir innimellom!<br /><br /><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg7fRSh9QWtndSibNe9l4vTPn_x2nLMEOyXfmhDqlvnAqj-X2pI2Scf2F7JJISHdWWebamRxJSsIZQoCduvvKVv-_GykviDeA45QCpAeOBG0jZfdVol0ilNGIrYs9CvyquqNBSCH9X0eBRp/s1600/Gravid+023.jpg"><img style="display:block; margin:0px auto 10px; text-align:center;cursor:pointer; cursor:hand;width: 214px; height: 320px;" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg7fRSh9QWtndSibNe9l4vTPn_x2nLMEOyXfmhDqlvnAqj-X2pI2Scf2F7JJISHdWWebamRxJSsIZQoCduvvKVv-_GykviDeA45QCpAeOBG0jZfdVol0ilNGIrYs9CvyquqNBSCH9X0eBRp/s320/Gravid+023.jpg" border="0" alt=""id="BLOGGER_PHOTO_ID_5476410020944428226" /></a><br />(Bildet er fra mitt forrige svangerskap)<br /><br />Til dere som ikke har skjønt det enda: Jeg er i lykkelige omstendigheter. Selv om dette var en svært god nyhet her i familien, så har det vært tre tunge måneder. Til dere som syns jeg har fått rar stemme i telefonen, eller brukte litt lang tid på å svare, så beklager jeg. Jeg brakk meg bare litt i noen sekunder der. Til dere som har sett meg stoppe bilen og stikke hodet ut for å kaste opp; det var derfor! <br />Til naboer som har sett meg trille lille vidunder i vognen ekstremt mange ganger om dagen: Det var fordi jeg trengte frisk luft! Til naboer som har sett meg stå med bakenden opp og hodet ned i hekker, busker og trær: Det bare kom, og nå vet dere hvorfor og det pågår fortsatt! <br /> <br />- Nå gikk hun der forbi igjen... Hun som tydeligvis er glad i flaska(!) <br />Nei, jeg er gravid, ikke fyllesyk! Til dere jeg har vært kort mot og virket fraværende mot: Jeg er ikke uinteressert. Jeg var bare så inni granskauen kvalm at jeg bare måtte puste dypt og svelge i stede for å utdype svarene mine. Til dere venner som har klart å holde på hemmeligheten min: Tusen takk! <br /><br /><br />Nå som "nyheten" er ute av hiet, så merker jeg at folk reagerer veldig forskjellig...<br /> - Ååå er du! Så...koselig da. Det blir jo to tette, så gøy, sier de, mens de rynker pannen og det ser ut som de tenker: Hun vet ikke hva hun går til. Stakkars, allerede!<br />Til dere, vil jeg bare si at jeg vet utmerket godt hva jeg går til, og for oss er dette det beste som kunne skjedd. Jeg bare forlenger søvnløsheten med et par ekstra år og sørger for at lille vidunder får en søster eller bror som hun kan krangle med og fnise med i baksetet når vi er på ferie. <br /><br />Så nå vet dere hvorfor jeg noen dager ikke tar telefonen, svarer med en gang dere spør, står med hodet i naboens hekk, eller stopper på E6 for å kaste opp. Jeg blir rett og slett ikke kvalm av min egen kjøring, jeg er bare gravid ;-D Jeg prøver å tenke at det går over, at alt sammen er verdt følelsen av å være bilsyk og ha omgangssyke på en gang, dag ut og dag inn i ukesvis. Jeg prøver å le når lille vidunder henger i leggen min og later som hun brekker seg mens jeg snakker med porselenet. Jeg prøver å si til meg selv at om tre år kan du sove Ingvild. Du kan sove så lenge du vil en gang i tiden, bare ikke akkurat nå. Jeg gleder meg til en gang i tiden. Men jeg gleder meg mer til desember, for da kommer det enda et lite vidunder til familien vår. Jeg gleder meg til ultralyden hvor vi kan se om det er en lillebror eller en lillesøster som lager kvalme der innenifra. <br /><br />I går fikk vi hilse på han eller hun på ultralyd for første gang. Der inne ligger det en liten skatt og spreller med to armer og to ben. En liten skatt som så helt velskapt og sunn ut. Ja, det er et slit å stå opp halv seks hver morgen og skifte bleier som ikke lukter blomster, og trøste og mate og kose et lite bustetroll på 13 mnd, mens man egentlig hadde trengt minst fire timer til med søvn, og mens man løper inn på toalettet mellom kos og lek. Men det man oppnår etter ni måneder med tårer, hormoner som løper løpsk og søvnløse netter, veier opp og vel så det. <br /><br />Ja, så håper jeg min kjære er enig... gulp! <br />- Æsj, har du drukket kaffe?!?<br />- Har du spist peanøtter?!? <br />- Må du spise hvitløk når jeg er gravid?<br />- Ikke ta på meg!! <br />- Det er ikke noe galt, tårene bare triller ut av seg selv... Skjønner du ingenting eller??<br />- Vær så snill å se på dette fødeprogrammet sammen med meg!? Buuuhuuu, det er så fantastisk når babyens hode kommer til syne. <br />- Hææ?? Syns du det er ekkelt? Hva er galt med deg?! <br />- Jeg trenger koooos. Det var i ste jeg ikke ville ha kos. Nå vil jeg ha!<br />- Unnskyld! Det er hormoner...WRÆÆL!<br />- Du smatter ganske høyt nå altså!<br /><br />I min svangerskapsbok står det at det koster krefter å bære frem et nytt liv, og at de første månedene for noen kan sammenliknes med en fjellklatringsekspedisjon. Jeg er noen og dette er min andre fjellklatringsekspedisjon. Jeg skal si jeg ser frem til kondisen tar seg opp, hvis dere skjønner hvor jeg vil!?<br /><br />-- Ingvild --Ingvild Drange Tronhushttp://www.blogger.com/profile/00536314648527559456noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-2645010307360760130.post-64178693649417681502010-03-18T09:43:00.010+01:002010-03-18T11:32:23.142+01:00Noen lettelsens sukk fra en mamma...Siden sist har jeg vært en uke på Bahia Feliz på Grand Canaria og en helg på Trysil med venninner. Jeg har oppdaget at afterski fortsatt er afterski, og det gjorde at jeg ble litt lettet igrunnen. Har ikke vært ordentlig på afterski siden før jeg ble gravid, og det har gjort litt vondt i afterskihjertet mitt, faktisk. <br /><br />Nå er det egentlig elskede Beitostølen som står mitt hjerte nærmest, men jeg tok sjansen, var utro med et annet fjell og ble med til Trysil. Veldig fint fjell det også, og afterski er afterski. Det er ikke grønnere på den andre siden, men det er kanskje nesten like grønt på Trysil som på Beitostølen. Nesten! *En lettelsens sukk...*<br /><br />Lille vidunder ble syk siste dagen i syden og hadde over 39 i feber på flyet på vei hjem. Det var da jeg lukket øynene og drømte meg til fjells. Stakkars liten! Mamma stikker til fjells når mini er syk, men pappa insisterte på at pappaer er også gode å ha når de små trenger trøst. Dessuten var det kanskje en fin anledning for at lille vidunder skulle legge bort mammadalt-tendensene sine for en liten stund. *Et lettelsens sukk...*<br /><br /><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEivbaZlzNSYWZ9V8L9OTQYDjJEQUrpSrrjg8utq4K1G2wSsq_f_RkEXifN5dBylHB6uiTDlRhYt0xdpDBgE9pdwLO6fYdQaf7UF6jho1ZR5YYVzr0NckG8QIm9rvCRZoZB5SfqP5r5g6zPp/s1600-h/Jul+p%C3%A5+Beitost%C3%B8len+133.JPG"><img style="display:block; margin:0px auto 10px; text-align:center;cursor:pointer; cursor:hand;width: 240px; height: 320px;" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEivbaZlzNSYWZ9V8L9OTQYDjJEQUrpSrrjg8utq4K1G2wSsq_f_RkEXifN5dBylHB6uiTDlRhYt0xdpDBgE9pdwLO6fYdQaf7UF6jho1ZR5YYVzr0NckG8QIm9rvCRZoZB5SfqP5r5g6zPp/s320/Jul+p%C3%A5+Beitost%C3%B8len+133.JPG" border="0" alt=""id="BLOGGER_PHOTO_ID_5449919434604817762" /></a><br /><br /><br />Skal si det var godt med en skillelig jentefest igjen. *Et lettelsens sukk...*<br />Men en ting oppdaget vi jentene på tur: Nå som vi har blitt mer "satt" i livet så var vi kanskje litt mer avslappet til sjekkehysteriet som ofte oppstår på en afterski. Vi holdt oss mer i bakgrunnen og observerte MYE rart på dansegulvet. Vi observerte tilfeldige møter blandt nyskilte 40-åringer på dansegulvet, som antakeligvis endte i fylleangst og anger dagen derpå. Vi observerte desperate kåte blikk og svette skiklær i skjønn forening. Vi skålte for oss selv med oss selv, og lo så vi ble ble støle i kinnene. *Et lettelsens sukk...*<br /><br />Da vi etter et ukjent antall flasker sprudlevann fant ut at det var på tide å finne veien hjem, var vi så glade for at vi kunne legge oss og glede oss til å se våre kjære dagen derpå. Og best av alt var da lille vidunder satt i vinduet og ventet på mammaen sin søndag ettermiddag da jeg kom utenfor huset. Det blide ansiktet som smilte mot meg da jeg kom hjem, sendte fyllesyken dit peppern gror. Nå var det kun bankkontoen som kunne merke konsumet fra kvelden før. *Et lettelsens sukk...*<br /><br />Vi sover fortsatt lite her i familien, men nå har vi endelig funnet årsaken. Lille vidunder har hatt en ph-måling hvor de på sykehuset la en sonde gjennom nesen hennes og ned i spiserøret. Hun hadde den der i et døgn, noe som resulterte i at vi har fått svar på hva som har plager henne. Hun har nemlig noe som heter Reflukssykdom. Gastroøsofageal refluks er tilbakestrømming av saltsyre fra magesekken til spiserøret. Dette kan gi smerter i øvre del av magen eller brystet, halsbrann og sure oppstøt. Dette er det veldig mange babyer som har, men mange vet ikke om det. Sikkert ikke godt, men nå har lille vidunder fått medisinsom vi håper vil gi virkning og bedre søvn for oss alle om et par ukers tid. *Et lettelsens sukk...*<br /><br />Siden sist har jeg altså sukket en del. Men kun med lettelse. Jeg har jo funnet ut at jeg først og fremst er mamma, men at jeg fortsatt også trenger min mamma, at jeg er en liten datter innimellom. Jeg har funnet ut at jeg fortsatt kan gå på fest (viktigheten av dette kan selvfølgelig diskuteres) og jeg har funnet ut at jeg fortsatt har gode venninner på forskjellige kanter. Det ene utelukker ikke det andre, sånn som mange kanskje tror. Det livet man har settes på vent en liten stund når man får barn. MEN det ene utelukker ikke det andre, det andre må bare vente litt. Jeg er fortsatt meg, bare med flere roller. *En lettelsens sukk...*<br /><br />Ingvild (Mamma, venninne, datter, søster, samboer og arbeidskollega)Ingvild Drange Tronhushttp://www.blogger.com/profile/00536314648527559456noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2645010307360760130.post-36555934406583969782010-02-22T12:16:00.010+01:002010-03-02T10:53:00.090+01:00Om rare vanerLille vidunder er snart 11 måneder. I morgen reiser vi til Grand Canaria, og jeg må si jeg ser frem til en sekstimers flytur med skrekk og gru. Hun har nemlig aldri sovnet på fanget mitt. Her er det sånn at skal hun sovne når det ikke er natt, så må vi ha en vogn, og den må være utendørs. Skal hun ligge i vogn inne, må jeg late som hun er ute og ta på henne lue! Rare?! Vi? Tja...<br /><br />Man kan bli temmelig rar av å gå hjemme med en liten. Man legger til seg vaner som man aldri kunne se for seg at man noen gang skulle komme til å gjøre. Mitt lille rampetroll for eksempel, måtte bysses i søvn fra hun var tre til hun ble nærmere syv måneder. Vi gikk og vi gikk med henne i armene. Man kan sikkert finne en sti i parketten vår etter hvor jeg har labbet milevis med henne i armene, mens jeg vugget opp og ned med kroppen. En periode var det eneste som hjalp å snurre henne raskt rudt og rundt. At jeg ble kvalm og utslitt av vandringen var det ingen som brøy seg et døyt om. Det var rett og slett eneste måte å få henne til å sovne på. Skulle hatt på skritteller... Blir noen kilometer i løpet av en uke, når barnet sover annenhver time eller noe i den dur. Var temmelig pinlig å vugge og snurre på offentlige steder, men sånn ble det. Forrige gang vi var ute og fløy, var da hun var knappe 6 måndere og vi skulle til Marbella. Jeg stod i midtgangen og bysset henne, da flyverten kom med en kommentar som han selv syns var hysterisk morsom. <br />- Tror du at hun sovner når du står sånn? Jeg hadde ikke likt å bli ristet på den måten når jeg skal sove, sa han og lo høyt, HA, HA, HA! <br />Jeg svarte inni meg...<br />- Hvordan du liker å sovne bryr meg midt bak (!), og det er ingen fare for at jeg hadde giddet å bære deg rundt i midtgangen her. Riste deg litt skulle jeg gjerne gjort foresten! <br /><br />Ikke nok med det. Man blir opptatt av ting som gjør andre kvalme. Herregud hun har ikke bæsjet på tre dager!! Oi, den bæsjen var bløtere enn den forrige og nå var det jammen mye tiss i bleien! Skal det være så mørk bæsj eller er det mest vanlig med gulere bæsj? Jeg har prøvd å være bevisst på å ikke plage andre med slike problemstillinger, men det hender jo at det går i glemmeboken. Det er kanskje vanskelig å forestile seg at dette faktisk føles som en meningsfull hverdag, men det gjør det, utrolig nok. <br /><br />Da vi var på vei hjem igjen fra Marbella sammen med søsteren min, hennes samboer og deres datter som er like gammel som lille venn, og vi ventet på bagasjen ved rullebåndet, oppdaget en sliten mamma at hennes lille hadde noe i bleien som ikke luktet blomster akkurat. Etter en langtekkelig flytur med sutrete unger og lange køer både før og etter, er faktisk bæsj i bleie det siste man vil tenke på. Min søster så oppgitt på sin bedre halvdel og sa med klingene høy røst: Åååååh, nå har hun bæææsjet! Kan du ta det? <br />En mann like i nærheten som nettopp hadde tilbragt deilige dager på golbanen under stekende sol på dagtid og avslappende kvelder på verandaen med paraplydrink i den ene hånden og avisen i den andre, tok et godt tak rund golfkøllene sine og flyttet seg noen meter lenger bort. Et øyeblikk trodde jeg han skulle brekke seg der han stod. Det var kanskje ikke DET han trengte å høre de siste minuttene av sin ferie. <br /><br />Jeg har en venninne som holdt nyttårsselskap. Hun har ingen barn foreløpig og hadde hatt god tid til å pynte bordet med oppsatser og lys. Det ene venneparet som skulle på besøk hadde med seg sin lille datter som sov på gjesterommet like ved stuen. I redsel for å ikke høre det første skriket hvis hun skulle våkne, hadde de med seg babycall. Min venninne reagerte med innvendig frustrasjon da barnemoren plasserte babycallen sprakende og lysende midt oppi oppsatsen som hun hadde flyttet på hundre ganger for at den skulle stå helt riktig! <br />- Skål da dere, sprak, sprak. <br />- Var det en rakett som blinket allerede? Nei, det var den der babycallen borti oppsatsen der som lyste... <br /><br />Takk og pris for babycallen. Den har reddet mang en kveld ute, og gitt oss roen til å kunne slappe av i godt selskap osv., men jeg skal herretter prøve å ha den litt mer skjult enn min venninnes gjester. Dessuten skal jeg ikke skru den på før jeg er ferdig å synge godnattsangene. <br />Lille vidunder hadde endelig sovnet da vi hørte fuglelyder fra babcallen vår. Alvorlige mistanker om at dattern vår hadde begynt å gjøre dyrelyder snek seg innpå oss. Da babycallen blinket, hørte både jeg og samboeren min at det kvitret i høyttaleren. Det hørtes merkelig likt ut som en papegøye, så jeg gjorde som de fleste mødre ville gjort, spratt ut av sofaen og løp inn på soverommet, hvor jeg i forbauselse så rett ned i sprinkelsengen. Jeg fant heldigvis lille vidunder sovende og slett ikke kvitrende som en papegøye. Da denne papegøyen fortsatt ikke holdt fred ante min relativt kjapptenkte samboer at det var ugler i mosen!<br /><br />- Tror du nabodama og mannen hennes bruker babycall?<br />- Får da inderlig ikke håpe det! Men kanskje de bruker den til sønnen sin, svarte jeg urolig. <br />Jeg sendte en sms til naboen med spm. om papegøyelyden kunne stamme fra andre siden av veggen. Våre hyggelige naboer eier nemlig en papegøye som heter Rex-Kåre (!) Mysteriumet ble oppklart! "To hus tett i tett " hadde nemlig stilt inn babycallene sine på samme kanal og rettet raskt opp i feilen. Men med fare for gjentakelse slutter jeg nå å synge Bæ bæ lille lam femten ganger etter hverandre mens babycallen er slått på, av hensyn til naboer og andre som måtte finne det interessant å lytte til andres babycall.<br /><br />Men det var ikke bare jeg som var noget bekymret etter den noe pinlige opplevelsen med babycallen. Naboparet kunne nemlig meddele at da de kvelden før skulle teste babycallen for første gang, fikk de noe over seg og løp fra rom til rom og sa grin, grin inn babycallen. Det var selvfølgelig fristende å si at dette hadde vi fått med oss, men jeg kunne se at lettelsen la seg over ansiktet hennes da jeg forsikret henne om at vi kun hadde hørt Rex Kåre (!)<br /><br />Lille vidunder her i huset vil ikke spise hvis hun ikke har noe å holde på med samtidig. Er det min skyld kanskje? Mulig det, men det er det eneste som hjelper. Det går sikkert over en gang. Etter å ha plassert henne i tripp, trapp-stolen legger jeg frem et lager av ting jeg kan friste med, som får henne til å gape når skjeen kommer. Leker er nemlig ikke spenndene nok ved bordet. De har vi brukt opp. Jeg legger frem lipgloss, tomme grøtekser, lokk, skjeer, tomme bokser og reklameblader som hun kan rive i. Man finner sine metoder. Man blir kanskje litt rar, men rar er i det minste bedre enn gal, og for å unngå å bli gal, så blir man heller litt rar. <br /><br />IngvildIngvild Drange Tronhushttp://www.blogger.com/profile/00536314648527559456noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2645010307360760130.post-77328148998644312312010-01-09T20:39:00.006+01:002010-05-28T22:16:18.953+02:00Fra 6-åringers barnemunn, kommer det mye grums igrunn!Så er jula vel overstått. Heldigvis får man vel nesten si, for nå er det like før jeg ruller ned bakkene her. En ting er vi gode på her i familien, og det er å kose oss, og å være oppe om natten! Vi har tilbrakt desember på hytten på Beitostølen, med unntak av en helg hvor vi var hjemme for å se Putti Plutti Pott i Oslo Spektrum. <br /><br /><br />Det var jeg som trakk det lengste strået, og fikk æren av å ta med meg 6-åringen og hennes venninne på forestilling. Vi skulle skikkelig kose oss og 6-åringen valgte da Mc Donalds som restaurant før forestillingen. Jeg parkerte bilen på Gunerius, tok et godt tak i 6-åringenes hender, og leide to forventningsfulle småjenter gjennom Guneriussenteret for å komme ut på gaten. Her myldret det av folk, og nå som vi har ”krøpet” til (Skedsmo)korset, så er folkevrimmel kanskje litt uvandt for mitt reisefølge…<br /><br />Jentene gjorde store øyne og mens jeg dro dem gjennom mylderet av julehandlende mennesker i alle aldere, farger og fasonger, kjente jeg en liten hånd som dro i min høyre vott for å få min oppmerksomhet. Jeg tittet ned på to store øyne!<br />- Ooooi, her var det jammen meg mange mørke folk!<br />Da den andre 6-åringen ikke fikk med seg alt, nølte hun ikke med å gjenta setningen enda litt høyere. <br />- Her var det mange mørke folk!<br />- Jaaaaa, hvorfor er det det Ingvild?<br />- Kom nå må vi skynde oss til Mc Donalds jenter, sa jeg og dro nesten vottene av dem. Når leken er best, skal man holde opp, er det et ordtak som sier. Men mine små venner ville leke mer, skulle det vise seg…<br /><br />Jeg klarte å velge Mc Donalds på Jernbanetorget av en eller annen grunn... Veien dit er egentlig ikke så lang, men med mye rart å se ble den virkende litt lenger. Små gryter har nemlig også ører, selv om de henger på slep etter en som bare vil komme seg fortest mulig inn på Mc Donalds. Da vi passerte trafikanten, var det igjen to 6-åringer som fikk nye inntrykk: <br />- Fyyyy faaaaaen Nils, nå skal hu kjerringa bare holde kje, kje, kjeeeeefteeeen på seg lissom, kjeftet en sliten jente med knekk i knærne og boblejakke som liknet den Lena hadde i Døden på Oslo S. <br />- Hva var det med henne, spurte jentene forrykt. Hun snakket ikke særlig pent. <br />- Nei, sånne ungdommer tøffer seg litt innimellom vet dere. Se! Der er Mc. Donalds jenter. <br /><br />Men leken var enda ikke over for nå krevdes det svar på spørsmål om stor tigerstatue på Jernbanetorget. Jeg forklarte så godt jeg kunne at i gamledager ble Oslo kalt for Tigerstaden og at neida, tigere er egentlig ikke så store i virkeligheten. Og, nei, jeg har aldri sett en tiger i virkeligheten, jeg bare vet det og sånn er det bare, og dessuten levde jeg ikke i gamledager, nei!<br /><br />Etter et herremåltid (!) på Mc Donalds, måtte jentene selvsagt tisse akkurat nå, noe som ikke var overraskende etter både is og brusslurping. På vei til toalettene på Oslo S, havnet vi tett bak en fjong dame med stor pelskåpe. Min 6-åring strakk armen frem, klappet på kåpen og spurte meg høyt og tydelig: - Hva slags dyr er dette egentlig?! <br />- Jeg vet ikke, hvisket jeg diskret. <br />- Var mye hår på den. Litt grått hår, forstsatte venninnen og så betenkt ut. Jeg så en dame der borte med nesten helt hvitt hår jeg. Der, ser du henne, pekte hun. <br />- Mhm, oioi, svarte jeg, smilte til jentene og håpet at samtalen nå var over. <br />- Når man har sånt hår, så kan man smøre en krem i det så blir det heller lyst og fint, forklarte venninnen til min 6-åring. <br />- Ja, det burde hun der egentlig ha gjort konkluderte jentene før de krevde avhandling for hvorfor vi måtte betale 10 kroner for å komme inn på toalettet, og hvorfor det var rart lys inne i båsene. Hvorfor må man ha tier og ikke ti kronestykker, og hvorfor må vi ikke ta på toalettsetet? <br /><br />Vel inne i Oslo Spektrum var vi fulle av forventning. Jentene bladde i et program hver, og diskuterte seg i mellom noe jeg ikke hørte særlig mye av før de vendte seg mot meg. <br />- Ingvild, se her! En av disse smånissene på bildet er helt svart i fjeset! Ser veldig rart ut med hvite ører da! Finnes det? Eller hadde de ikke svarte sånne alveører til hun mørke jenta? <br />- Antakeligvis ikke, svarte jeg og registrerte voksne ansikter i umiddelbar nærhet som strevde med å la være å le. <br /><br />Dagen før hadde jeg sett meg nødt til å forklare hvorfor Chand i X factor hadde hvite foreldre, for hvordan kunne han som hadde brunfarge ha lys mamma og pappa? Jeg snakket om adopsjon og 6-åringen så ut til å ha lært noe nytt. I pausen På Putti Plutti Pott bladde jentene igjen i programmet og bladde nok en gang opp på siden av mørk jente med hvite alveører. <br />- Nå vet jeg det! Hun der er sikkert appotert, og siden hun har lyse foreldre, så hadde de kanskje ikke SÅ mørke ører!<br /><br />Say no more!<br /><br />En annen venninne av 6-åringen her i huset, ligger litt lenger fremme når det gjelder forståelse av familierelasjoner og sånne ting. Det gikk opp for meg at jeg fremover må komme til å måtte tåle en del litt mer intime spørsmål…<br />- Er det ikke rart å tenke på at Ingvild egentlig ikke er din ordentlige mamma?<br />- Jo, men jeg er egentlig ganske heldig, siden jeg har to mammaer og to pappaer, så hvis noen dør, så har jeg liksom flere. <br />- Ja, du er jo litt heldig da ja! Og tenk at pappaen din har vært kjæreste med mammaen din før da.<br />- Ja, og da kysset de sikkert, svarte 6-åringen vår. <br />- De kysset nok ikke bare. De gjorde nok mer enn bare kyssing! Hvis ikke hadde ikke du blitt laget, hvis du skjønner hva jeg mener.<br />- Ikke helt, svarte 6-åringen vår.<br />Men jeg skjønte det helt utmerket, og forbereder meg i disse dager på neste steg i spørsmålsrunden innen tema. Kan jeg ringe en venn? Hvor mange hjelpemidler har jeg igjen? Jeg tror jeg bruker fifty fifty, eller kan jeg si pass? I så fall passer jeg her!<br /><br />IngvildIngvild Drange Tronhushttp://www.blogger.com/profile/00536314648527559456noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-2645010307360760130.post-31956857621458959562009-11-20T08:18:00.025+01:002010-02-16T06:53:39.173+01:00Nettshopping til inntekt for samlivetSkrivedvalen er offisielt over! Har vært i dvale... Ikke sånn sove dvale, for det er fortsatt ikke soving vi bruker mest tid på her i huset, for å si det sånn! Du skal ikke sove bort livet vettu, livet er for kort til det (prøver å overbevise meg selv...funker ikke!).Det er mer sånn at det har foregått så mye at skrivingen har kommet i bakerste rekke. Men NÅ er jeg tilbake etter oppfordring fra flere av dere, noe som er hyggelig. Man vet jo liksom ikke helt hvem som leser... Om noen leser eller om man sitter å skriver for seg selv. Spre ordet! <br /><br />Siden sist har det skjedd en rekke meget interessante ting i min småbarnstilværelse (tror det eller ei): <br /><br />Lille vidunder har fått, ikke bare en men to, tenner! Hun ser nå ut som en mix av lite menneske (også kalt baby), en gammel tannlaus mann og et lite troll. To små sjarmerende risengryn. <br /><br />Har arrangert to bursdager for 6-åringen, har hatt febersykt lite troll med lungebetennelse som førte til lange ubehagelige timer på Ahus og vi har kjøpt ny vogn... rosa, faktisk! <br /><br />Og, jeg har sluttet å amme. Likevel vedvarer ammetåken. Etterdønningene går forhåpentligvis over!? Flere ganger denne uken har jeg satt nøkkelen i døren for så å reise bort et par timer... Har prøvd tre ganger men ingen som er interessert i sølvtøyet mitt så nå skal jeg begynne å låse og ta med meg nøkkelen igjen... Hvis jeg husker det da! Jeg leter etter Uggs classic tall, men det er vanskelig å oppdrive. Når dattern har så må jo moren ha også, syns dere ikke?<br /><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEifunu8TmgcW3w9f5uqlhm_QlcuxbWhmj89w_R6a0G-Hx5Ar_Y7NH_g_CCws81F3R6VXmQHu4rIQIvQdbQlWCEo9tNDgGty0bcHoPTclMpBsd3sXNsZi3uOTtIM-sHTPwQ9KBCgJghn-EEX/s1600/bloggen+022.jpg"><img style="display:block; margin:0px auto 10px; text-align:center;cursor:pointer; cursor:hand;width: 320px; height: 214px;" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEifunu8TmgcW3w9f5uqlhm_QlcuxbWhmj89w_R6a0G-Hx5Ar_Y7NH_g_CCws81F3R6VXmQHu4rIQIvQdbQlWCEo9tNDgGty0bcHoPTclMpBsd3sXNsZi3uOTtIM-sHTPwQ9KBCgJghn-EEX/s320/bloggen+022.jpg" border="0" alt=""id="BLOGGER_PHOTO_ID_5406153932069035314" /></a><br />På min jakt etter Uggs kom jeg selvsagt over andre ting jeg bare måtte ha! <br /><br />Har blant annet kjøpt kuskinn til 6-åringens store begeistring.<br />- Vi har ku hjemme, bare se, forteller hun venninnene i nabolaget.Jeg har faktisk også handlet en god del julegaver!! <br /><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiesCqYvoKhqlJi5VZjaJ0OiztBr51PC3LZmG0fvKNiC5hz_0LdFCm0UvWs2Fjbch8C9w1j-l60nhg5DfAKjU925AbLwjfFctQ0jcMbfFUTukfwrQWmFLLL92-BaGNWsYS_Wau4NlNfRfp0/s1600/bloggen+016.jpg"><img style="display:block; margin:0px auto 10px; text-align:center;cursor:pointer; cursor:hand;width: 320px; height: 214px;" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiesCqYvoKhqlJi5VZjaJ0OiztBr51PC3LZmG0fvKNiC5hz_0LdFCm0UvWs2Fjbch8C9w1j-l60nhg5DfAKjU925AbLwjfFctQ0jcMbfFUTukfwrQWmFLLL92-BaGNWsYS_Wau4NlNfRfp0/s320/bloggen+016.jpg" border="0" alt=""id="BLOGGER_PHOTO_ID_5406155265942922114" /></a><br />Etter julegavehandel på nettet tenkte jeg at selv om vi er trøtte her i huset så skader det jo ikke å bytte ut innholdet i undertøysskuffen innimellom, hvis dere skjønner hva jeg mener..!? Derfor bestemte jeg meg for å unne oss litt nettshopping til inntekt for samlivet. <br />Husket plutselig sist gang jeg byttet innholdet i den skuffen. Det var før tollsatsene ble forandret. Det hadde seg nemlig slik: Tollsatsen for dametruser var høyere enn for herretruser. Det førte til en ekjebnesvanger netthandel for meg. Jeg hadde bestemt meg for å handle litt på nettet like før sommerferien i fjor. Vi kunne <br />ha godt av å bytte ut undertøyet med noe litt friskere, tenkte jeg. <br />Putt i handlekurven, putt i hanlekurven (er så enkelt atte). Søte små truser til meg og barske boksere til han datt opp i handlekurver. Jeg er "allergisk" mot herretruser og foretrekker herretter å kalle det boksershortser, i frykt for at noen skal misforstå og tro at jeg har en sånn mann som bader i trange badetruser og sprader gladelig rundt med lite "hemmeligheter". <br /><br />Jeg gledet meg til å hente pakken på posten. Jeg skulle overrakse samboern min med nyinnkjøpte undertøy bestilt på nett fra det store utland. Dette var noe annet enn bommulstruser fra H&M. Dette var kvalitet som jeg var villig til å betale noen kroner for. Jeg var helt ved mine fulle fem da jeg bestilte, men det tror jeg ikke de som setter tollsatsene var da de gjorde den jobben. Tollpapirene viste at mine truser kostet mer å fortolle enn hans. Hva i all verden! <br /><br />Vet de at jeg har større rumpe enn han? Har vi fåttinnstallert webcam uten at jeg vet det og spilt meg et puss? Jeg fortet meg hjem for å sjekke, men vi hadde fortsatt ikke webcam. Hva var det da? Var det lagt inn ekstra toll på mine truser fordi de var mer sexy enn hans? Jeg måtte sjekke en gang til. Det var virkelig sant. Boksershortsene var billigere å fortolle enn dametrusene, og det ser ikke ut til at det er noen spesiell årsak knyttet til det annet enn at det bare var sånn det var. Jeg<br />Jeg vurderte et øyeblikk om jeg skulle gå over til å bruke herretruser, unnskyld, BOKSERE, men bildet som kom opp i hodet mitt satte en stopper for vurderingen. Godt det ble en debatt rundt dette for snakk om et slag under beltestedet! <br /><br />Mens jeg skrev dette innlegget har jeg dratt grønn plante ut av små hender og liten munn, trøstet, matet med grøt, skiftet to bleier, gått to små turer med vogn, lagt ut bilder på facebook, ønsket en venninne gratulerer med dagen (Mari 31 år), spist fem mandariner (eller klementiner?)og danset med lille vidunder til Mamma Mia! for å holde henne i humør, skrevet handleliste, lagt sammen tøy og pakket inn et par julegaver! Nok å henge fingrene i med andre ord :)Ingvild Drange Tronhushttp://www.blogger.com/profile/00536314648527559456noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2645010307360760130.post-53358672990497293552009-10-17T19:43:00.009+02:002009-10-17T21:14:24.790+02:00Appelsinhud og ammetåkeNå har det seg slik at jeg til tider kan være litt distre. Ikke sånn at jeg kommer for sent med jakken halvveis på og sånn. Mer sånn at jeg holder på med så mange ting på en gang at det ofte går ut over minst en av dem. For eksempel hvis jeg lager kakao så har jeg ikke tolmodighet til å vente med å dekke bordet til kakaoen er ferdig. Dette har resultert i kakao over hele kjøkkenet en rekke ganger. Jeg mistet aldri lommeboken eller glemte å ta på meg sokker tidligere. Ikke før jeg fikk barn i alle fall. Nå etter jeg fikk baby skjer dette omtrent daglig. <br /><br />Jeg trodde jeg hadde full kontroll da jeg endelig fikk tid til å sende ut innvitasjoner til dåp. Bare synn 23 av våre nære og kjære fikk innvitasjon til dåp uten at det stod verken hvem som skulle døpes eller hvem som innviterte. <br />Det er bare en av mange merkelige hendelser som har inntruffet det siste halve året. Ammetåke er en faktisk tilstand som jeg gikk inn i i april. Et år tidligere var jeg ikke i ammetåke men likevel i en lignende tilstand. Jeg var like distre men med mye, mye bedre tid til meg selv...På en måte i alle fall...<br /><br />Fuglene kvitret, solen varmet på kroppen, gresset var grønnere og blomstene var på god vei til å springe ut. Jeg var rastløs og våryr og ville ut! Det er mye jeg vil rekke disse dagene i april men det er ikke noe problem. Det er meldt pent vær frem til tirsdag så dette går bra, tenkte jeg. Jeg må handle inn grillmat, solkrem, gass til grillen, den fra i fjor er helt sikkert brukt opp, og dessuten må jeg huske å innvitere hyggelige venner slik at vi kan ønske våren velkommen i felleskap. Skal vi drikke øl eller vin? Jeg må huske å lage hjemmelaget potetsalat og marinere kjøttet. Men først vil jeg slikke litt sol i vår deilige lille hage mens jeg nyter frokosten ute. <br /><br />Dette var tanker som surret da jeg våknet denne lørdagen klokken åtte. Jeg sov visst ikke lenge i helgen lenger. Den indre vekkerklokken er stilt til klokken åtte, det var da jeg stod opp resten av uken for å rekke jobben. Er det ikke typisk, tenkte jeg. Man bestemmer seg for å være litt ekstra lenge oppe på fredagen fordi man kan sove ut på lørdag, så våkner man åtte hver bidige lørdag og hver bidige søndag. Stakkars meg, tenkte jeg sikkert. I dag jubler jeg hvis klokken er halv åtte når lille venn setter i gang morgenen. <br /><br />Men denne vårlige lørdagen for et og et halvt år siden takket jeg takk og pris for lys-våkenhet. Jeg må ha god tid til alle vår-tingene jeg skal rekke. <br />Nybakte rundstykker hadde vært nydelig til frokost, tenkte jeg og begynte å bake. Jeg hadde jo god tid foreløpig. Dessuten kom jeg på den geniale ideen at jeg skulle ta en rask dusj mens rudstykkene stod i ovnen. Jeg er jo utstyrt med berømt kvinnelig simultan kapasitet. Deilig myk deig ble til perfekte store rundstykker som jeg puttet i ovnen. <br /><br />På badet ble jeg plutselig obs på nye områder med apelsinhud og våren og sommeren fikk raskt en ny dimensjon... Jeg må sette i gang med full rehabilitering av appelsinhud, tenkte jeg og tok med bodyscrub og skrubbevått inn i dusjen. Jeg tok meg god til og ga den nyoppdagede appelsinhuden en velkomst den sent vil glemme. <br />Tenk om det er så varmt at jeg må gå uten sokker? Manikyr og pedikyr ble utført og i det jeg var i ferd med å legge en ansiktsmaske som skulle hjelpe solen til å gjøre meg brunere enn brunest, ble jeg dratt ut at spa-himmelen og inn i brannhelvete!<br /><br />Takk og pris for brannalarmen! Det brant riktignok ikke andre steder enn inni ovnen, men skuffelsen var stor da jeg oppdaget at ti perfekte rudnstykker var forvandlet til ti små sorte klumper så små som erter. Men jeg sørget ikke lenge. Det var jo tross alt vår i luften og jeg hadde hud så myk som bommull og ti vårklare tær. Jeg avsluttet spa-session og bestemte meg for å droppe frokost denne morgenen. Jeg sendte avgårde innvitasjons-smser til hyggelige venner. "Grilling og øl hos oss kolkken seksten null null. Ta med deg selv og godt humør". Jeg reiste på butikken og kom ut igjen med fem poser fulle av herligheter til grillings. Jeg laget potetsalat, bakte nye rundstykker og marinerte kjøttet. Dette skulle bli den perfekte vår-fest på vår veranda. Da klokken slo seksten null null sto det fine rundstykker på benken, kjøttet lå klart til grilling og ølen lå kald i kjøleskapet. <br /><br />Da mine hyggelige venner ankom med nye fregner og historier om deilige timer i parken i bare bikini, fant jeg meg selv like blek som jeg var da jeg våknet klokken åtte, utslitt etter handling, baking ganger to og appelsinhuden var erstattet med rød og sår hud etter for hard skrubbing. Jeg lurte på hvor vårdagen jeg skulle feire hadde blitt av? I morgen skal jeg bare slappe av i bikini... etter at jeg har skiftet dekk, oljet verandaen og jogget bort valkene jeg har spist på meg gjennom vinterhalvåret, tenkte jeg. <br /><br />Så, altså med nærmere ettertanke hadde jeg kanskje like dårlig tid og var like distre før ammetåken inntraff? En ting er i alle fall sikkert. Vi må gå sammen om å legge til et par timer til døgnet!Ingvild Drange Tronhushttp://www.blogger.com/profile/00536314648527559456noreply@blogger.com1