Lille vidunder er snart 11 måneder. I morgen reiser vi til Grand Canaria, og jeg må si jeg ser frem til en sekstimers flytur med skrekk og gru. Hun har nemlig aldri sovnet på fanget mitt. Her er det sånn at skal hun sovne når det ikke er natt, så må vi ha en vogn, og den må være utendørs. Skal hun ligge i vogn inne, må jeg late som hun er ute og ta på henne lue! Rare?! Vi? Tja...
Man kan bli temmelig rar av å gå hjemme med en liten. Man legger til seg vaner som man aldri kunne se for seg at man noen gang skulle komme til å gjøre. Mitt lille rampetroll for eksempel, måtte bysses i søvn fra hun var tre til hun ble nærmere syv måneder. Vi gikk og vi gikk med henne i armene. Man kan sikkert finne en sti i parketten vår etter hvor jeg har labbet milevis med henne i armene, mens jeg vugget opp og ned med kroppen. En periode var det eneste som hjalp å snurre henne raskt rudt og rundt. At jeg ble kvalm og utslitt av vandringen var det ingen som brøy seg et døyt om. Det var rett og slett eneste måte å få henne til å sovne på. Skulle hatt på skritteller... Blir noen kilometer i løpet av en uke, når barnet sover annenhver time eller noe i den dur. Var temmelig pinlig å vugge og snurre på offentlige steder, men sånn ble det. Forrige gang vi var ute og fløy, var da hun var knappe 6 måndere og vi skulle til Marbella. Jeg stod i midtgangen og bysset henne, da flyverten kom med en kommentar som han selv syns var hysterisk morsom.
- Tror du at hun sovner når du står sånn? Jeg hadde ikke likt å bli ristet på den måten når jeg skal sove, sa han og lo høyt, HA, HA, HA!
Jeg svarte inni meg...
- Hvordan du liker å sovne bryr meg midt bak (!), og det er ingen fare for at jeg hadde giddet å bære deg rundt i midtgangen her. Riste deg litt skulle jeg gjerne gjort foresten!
Ikke nok med det. Man blir opptatt av ting som gjør andre kvalme. Herregud hun har ikke bæsjet på tre dager!! Oi, den bæsjen var bløtere enn den forrige og nå var det jammen mye tiss i bleien! Skal det være så mørk bæsj eller er det mest vanlig med gulere bæsj? Jeg har prøvd å være bevisst på å ikke plage andre med slike problemstillinger, men det hender jo at det går i glemmeboken. Det er kanskje vanskelig å forestile seg at dette faktisk føles som en meningsfull hverdag, men det gjør det, utrolig nok.
Da vi var på vei hjem igjen fra Marbella sammen med søsteren min, hennes samboer og deres datter som er like gammel som lille venn, og vi ventet på bagasjen ved rullebåndet, oppdaget en sliten mamma at hennes lille hadde noe i bleien som ikke luktet blomster akkurat. Etter en langtekkelig flytur med sutrete unger og lange køer både før og etter, er faktisk bæsj i bleie det siste man vil tenke på. Min søster så oppgitt på sin bedre halvdel og sa med klingene høy røst: Åååååh, nå har hun bæææsjet! Kan du ta det?
En mann like i nærheten som nettopp hadde tilbragt deilige dager på golbanen under stekende sol på dagtid og avslappende kvelder på verandaen med paraplydrink i den ene hånden og avisen i den andre, tok et godt tak rund golfkøllene sine og flyttet seg noen meter lenger bort. Et øyeblikk trodde jeg han skulle brekke seg der han stod. Det var kanskje ikke DET han trengte å høre de siste minuttene av sin ferie.
Jeg har en venninne som holdt nyttårsselskap. Hun har ingen barn foreløpig og hadde hatt god tid til å pynte bordet med oppsatser og lys. Det ene venneparet som skulle på besøk hadde med seg sin lille datter som sov på gjesterommet like ved stuen. I redsel for å ikke høre det første skriket hvis hun skulle våkne, hadde de med seg babycall. Min venninne reagerte med innvendig frustrasjon da barnemoren plasserte babycallen sprakende og lysende midt oppi oppsatsen som hun hadde flyttet på hundre ganger for at den skulle stå helt riktig!
- Skål da dere, sprak, sprak.
- Var det en rakett som blinket allerede? Nei, det var den der babycallen borti oppsatsen der som lyste...
Takk og pris for babycallen. Den har reddet mang en kveld ute, og gitt oss roen til å kunne slappe av i godt selskap osv., men jeg skal herretter prøve å ha den litt mer skjult enn min venninnes gjester. Dessuten skal jeg ikke skru den på før jeg er ferdig å synge godnattsangene.
Lille vidunder hadde endelig sovnet da vi hørte fuglelyder fra babcallen vår. Alvorlige mistanker om at dattern vår hadde begynt å gjøre dyrelyder snek seg innpå oss. Da babycallen blinket, hørte både jeg og samboeren min at det kvitret i høyttaleren. Det hørtes merkelig likt ut som en papegøye, så jeg gjorde som de fleste mødre ville gjort, spratt ut av sofaen og løp inn på soverommet, hvor jeg i forbauselse så rett ned i sprinkelsengen. Jeg fant heldigvis lille vidunder sovende og slett ikke kvitrende som en papegøye. Da denne papegøyen fortsatt ikke holdt fred ante min relativt kjapptenkte samboer at det var ugler i mosen!
- Tror du nabodama og mannen hennes bruker babycall?
- Får da inderlig ikke håpe det! Men kanskje de bruker den til sønnen sin, svarte jeg urolig.
Jeg sendte en sms til naboen med spm. om papegøyelyden kunne stamme fra andre siden av veggen. Våre hyggelige naboer eier nemlig en papegøye som heter Rex-Kåre (!) Mysteriumet ble oppklart! "To hus tett i tett " hadde nemlig stilt inn babycallene sine på samme kanal og rettet raskt opp i feilen. Men med fare for gjentakelse slutter jeg nå å synge Bæ bæ lille lam femten ganger etter hverandre mens babycallen er slått på, av hensyn til naboer og andre som måtte finne det interessant å lytte til andres babycall.
Men det var ikke bare jeg som var noget bekymret etter den noe pinlige opplevelsen med babycallen. Naboparet kunne nemlig meddele at da de kvelden før skulle teste babycallen for første gang, fikk de noe over seg og løp fra rom til rom og sa grin, grin inn babycallen. Det var selvfølgelig fristende å si at dette hadde vi fått med oss, men jeg kunne se at lettelsen la seg over ansiktet hennes da jeg forsikret henne om at vi kun hadde hørt Rex Kåre (!)
Lille vidunder her i huset vil ikke spise hvis hun ikke har noe å holde på med samtidig. Er det min skyld kanskje? Mulig det, men det er det eneste som hjelper. Det går sikkert over en gang. Etter å ha plassert henne i tripp, trapp-stolen legger jeg frem et lager av ting jeg kan friste med, som får henne til å gape når skjeen kommer. Leker er nemlig ikke spenndene nok ved bordet. De har vi brukt opp. Jeg legger frem lipgloss, tomme grøtekser, lokk, skjeer, tomme bokser og reklameblader som hun kan rive i. Man finner sine metoder. Man blir kanskje litt rar, men rar er i det minste bedre enn gal, og for å unngå å bli gal, så blir man heller litt rar.
Ingvild
