Hva skulle vi gjort uten besteforeldre?

Siden sist har vi vært på ultralyd og sett at den lill babyen har det bra og at hun er en liten prinsesse med termin 26. desember! For tiden prøver jeg å overleve hverdagen med baby i magen og en 16 måneder gammel liten jente med mye energi.

Jeg prøver å beherske meg! Jeg er rolig, puster inn gjennom nesen og ut gjennom munnen. Jeg teller til ti, noen ganger til 99, og konsentrerer meg om ikke å sprekke på 100. Ja, vi elsker mormor, som redder hverdagen fra å slå sprekker på 100!

Nylig tok min samboer og jeg med oss 6-åringen, 1-åringen og mormor til vakre Hardanger. Vi skulle i 30-årsdag lørdag kveld og mormor takket gladelig ja til å bli med hele helgen som vår private nanny. Stakkars mormor, som skremmende nok virket ganske fornøyd (?), ble plassert mellom 6-åring og 1-åring som satt i hvert sitt barnesete i baksetet av vår Renault Megane. Samboeren min, magen min og jeg plasserte oss foran. Turen gikk veldig fint, takket være elskede mormor som sang, trøstet, tørket, forklarte, matet og motiverte.
- Er det laaaaaangt igjen?
- Nå er det 5 minutter kortere enn sist du spurte. Det betyr at det er 4 timer og 55 minutter igjen, svarer mormor rolig. Hun viser 6-åringen tålmodig på liten klokke på liten arm, tilhørende liten jente som viser null tegn til tidsperspektiv på nåværende tidspungt, mens mor i forsete med mage som buler, teller til 99 og avverges å sprekke på 100…




Fremme (endelig) i Hardanger blir vi tildelt liten hytte på fin campingplass. Nydelig utsikt, men mindre nydelig hytte. Bildene på campingens nettside hadde blitt tatt med trippel vidvinkel… 6-åringen elsket vår lille bolig for helgen og var helt i ekstase da hun oppdaget at alle fem (!) skulle sove på samme rom! Vi brukte sofaen som klesskapet som ikke eksisterte og redde opp to køyesenger og en babyreiseseng i midten av det lille rommet. Her blir det så koselig altså, ropte 6-åringen, mens 1-åringen hoppet opp og ned.
- Ja, det blir det nok, svarte jeg mens jeg dunket hodet i overkøyen, så stretchlakenet spratt av hjørnet sitt og traff meg rett i øyet. Mens jeg festet det igjen, spratt et annet hjørne og traff det andre øyet.
- Nå skal mamma bare en liten tur PÅ DO, og da TRENGER JEG LITT FRED, freste jeg mens jeg forgjeves prøvde å trekke inn magen mens den dultet borti døren som selvsagt gikk innover i det lille rommet som nå inneholdt en gravid dame (på vei til do), en mormor som la på laken og snakket blidt med barna, en svett samboer som strevde med dynetrekk, en 6-åring som skulle prøve alle sengene, gjerne på en gang, og en 1-åring som bablet og strakk armene mot mammaen som vraltet seg inn mot badet for å "gå på do".

Inne på det "lille rommet" ble en mamma sittende oppå do-lokket med buksene på og telle…
- …99! Sånn småtroll, er dere sultne?
Ingen kjenner en så godt som sin egen mor. Elskede mormor tok derfor tak i situasjonen, og tok med jentene på selvplukk/kirsebærslang hos hardangerbøndene, mens mor og far fikk handle og trekke pusten.

Dagen etter satte vi mormor på lading og tok med barna i Mikkelparken, en aktivitetspark for barn. Da vi kom tilbake, var mormor ferdig ladet og klar til kveldens jobb som nanny. Samboeren min og jeg dro i 30-årsdag, mens elskede mormor nøt det hun kaller livets dessert, nemlig å være sammen med barnebarn.

Første natten holdt 6-åringen på å falle ut av overkøyen. Gravid mor måtte derfor karre seg opp i overkøyen etter 30-årsfest. Det gikk ganske greit med far i huset som lot mor i huset bruke ham som stige, i mangel på en i trè. Det var verre de to gangene mor i huset måtte ned i løpet av natten, fordi liten baby i magen sparket blære og mor måtte på do. Samboer snorket høyt og viste ingen tegn til å våkne. Ikke en gang da jeg kastet bh i hodet på ham, viste han overbevisende iver på å leke stige. Mormor våknet derimot i den andre overkøyen og gjorde store øyne da hun så sin datter henge og slenge i luften med stor mage som inneholder kommende barnebarn.

Bilturen hjem gikk fint, takket være vår private nanny i baksetet, som nok sov godt på sofaen sin da hun kom hjem til seg selv...

Neste helg reiser samboeren min og jeg til Sandefjord for å feire nok en 30-års dag. Denne gangen kommer elskede farmor og farfar og redder oss!
- Ja, vi elsker besteforeldre!

Hva gjør man på en regntung dag?

Nå er det feriemodus, men snart høljer det ned utenfor her. Da er det greit å ha noe å bedrive tiden med innendørs. Nå er det ikke akkurat sånn at jeg mangler gjøremål med en femten måneders liten krabat i hus da, men man behøver jo ikke vaske huset eller gjøre andre fornuftige ting i ferien bare fordi det ikke er pent vær. Er du som meg, at du går på de samme internettsidene hele tiden og nesten blir gal av deg selv når du ikke finner nye ting å bedrive tiden med på nettet? Jeg går ofte inn på facebook uten at jeg vet det. Det er helt sant! Det er hendene mine som bare trykker på facebook-snarveien...

Nei, ingen nye venner og ingen nye beskjeder. Invitasjon til en ny side og et arrangement som jeg har null interesse av å delta på. Nei, det holder kanskje med de 313 "vennene" jeg har der allerede. Da sjekker jeg mailen... Mail fra bokklubben, fra banken og fra ebay. Tja, da sjekker jeg en av de sidene jeg shopper barnetøy fra. Ikke noe nytt der siden sist (som var for ti min. siden). Ups, der befant jeg meg på facebook igjen... og nå var det noen som hadde lagt ut et par bilder. Gudsjelov!

Men, nå har jeg bestemt meg for å ha en liste over gode sider som det går an å kose seg med når man ikke har lyst å ta frem godboken. Lille vidunder sover i vognen sin, så nå skal jeg lese noen gode blogger og kjenne den nye lille i magen bevege seg. Her er de i tilfeldig rekkefølge:

1) http://fjordaformatet.blogspot.com/

2) http://www.flittiglisene.blogspot.com/

3) http://www.norskeinteriorblogger.blogspot.com/

4) http://carlieskitchen.blogspot.com/

Har dere flere gode blogger/internettsider å anbefale? Nei, nå skal jeg saumfare disse sidene. Skal bare innom facebook en bitteliten tur først;)

Ingvild

Jeg er en kvalm dame!

Hei folkens! Jeg har glimret med mitt fravær i lang tid, men jeg har en god grunn til det... Jeg har vært, og er en kvalm dame! Så kvalm og trøtt at det eneste jeg har orket, har vært å ta meg av lille vidunder (som nå har blitt 13 mnd.). Jeg hadde nesten glemt hvor kvalm man blir, hvor trøtt man blir, og ikke minst hvor sur man bare plutselig blir innimellom!


(Bildet er fra mitt forrige svangerskap)

Til dere som ikke har skjønt det enda: Jeg er i lykkelige omstendigheter. Selv om dette var en svært god nyhet her i familien, så har det vært tre tunge måneder. Til dere som syns jeg har fått rar stemme i telefonen, eller brukte litt lang tid på å svare, så beklager jeg. Jeg brakk meg bare litt i noen sekunder der. Til dere som har sett meg stoppe bilen og stikke hodet ut for å kaste opp; det var derfor!
Til naboer som har sett meg trille lille vidunder i vognen ekstremt mange ganger om dagen: Det var fordi jeg trengte frisk luft! Til naboer som har sett meg stå med bakenden opp og hodet ned i hekker, busker og trær: Det bare kom, og nå vet dere hvorfor og det pågår fortsatt!

- Nå gikk hun der forbi igjen... Hun som tydeligvis er glad i flaska(!)
Nei, jeg er gravid, ikke fyllesyk! Til dere jeg har vært kort mot og virket fraværende mot: Jeg er ikke uinteressert. Jeg var bare så inni granskauen kvalm at jeg bare måtte puste dypt og svelge i stede for å utdype svarene mine. Til dere venner som har klart å holde på hemmeligheten min: Tusen takk!


Nå som "nyheten" er ute av hiet, så merker jeg at folk reagerer veldig forskjellig...
- Ååå er du! Så...koselig da. Det blir jo to tette, så gøy, sier de, mens de rynker pannen og det ser ut som de tenker: Hun vet ikke hva hun går til. Stakkars, allerede!
Til dere, vil jeg bare si at jeg vet utmerket godt hva jeg går til, og for oss er dette det beste som kunne skjedd. Jeg bare forlenger søvnløsheten med et par ekstra år og sørger for at lille vidunder får en søster eller bror som hun kan krangle med og fnise med i baksetet når vi er på ferie.

Så nå vet dere hvorfor jeg noen dager ikke tar telefonen, svarer med en gang dere spør, står med hodet i naboens hekk, eller stopper på E6 for å kaste opp. Jeg blir rett og slett ikke kvalm av min egen kjøring, jeg er bare gravid ;-D Jeg prøver å tenke at det går over, at alt sammen er verdt følelsen av å være bilsyk og ha omgangssyke på en gang, dag ut og dag inn i ukesvis. Jeg prøver å le når lille vidunder henger i leggen min og later som hun brekker seg mens jeg snakker med porselenet. Jeg prøver å si til meg selv at om tre år kan du sove Ingvild. Du kan sove så lenge du vil en gang i tiden, bare ikke akkurat nå. Jeg gleder meg til en gang i tiden. Men jeg gleder meg mer til desember, for da kommer det enda et lite vidunder til familien vår. Jeg gleder meg til ultralyden hvor vi kan se om det er en lillebror eller en lillesøster som lager kvalme der innenifra.

I går fikk vi hilse på han eller hun på ultralyd for første gang. Der inne ligger det en liten skatt og spreller med to armer og to ben. En liten skatt som så helt velskapt og sunn ut. Ja, det er et slit å stå opp halv seks hver morgen og skifte bleier som ikke lukter blomster, og trøste og mate og kose et lite bustetroll på 13 mnd, mens man egentlig hadde trengt minst fire timer til med søvn, og mens man løper inn på toalettet mellom kos og lek. Men det man oppnår etter ni måneder med tårer, hormoner som løper løpsk og søvnløse netter, veier opp og vel så det.

Ja, så håper jeg min kjære er enig... gulp!
- Æsj, har du drukket kaffe?!?
- Har du spist peanøtter?!?
- Må du spise hvitløk når jeg er gravid?
- Ikke ta på meg!!
- Det er ikke noe galt, tårene bare triller ut av seg selv... Skjønner du ingenting eller??
- Vær så snill å se på dette fødeprogrammet sammen med meg!? Buuuhuuu, det er så fantastisk når babyens hode kommer til syne.
- Hææ?? Syns du det er ekkelt? Hva er galt med deg?!
- Jeg trenger koooos. Det var i ste jeg ikke ville ha kos. Nå vil jeg ha!
- Unnskyld! Det er hormoner...WRÆÆL!
- Du smatter ganske høyt nå altså!

I min svangerskapsbok står det at det koster krefter å bære frem et nytt liv, og at de første månedene for noen kan sammenliknes med en fjellklatringsekspedisjon. Jeg er noen og dette er min andre fjellklatringsekspedisjon. Jeg skal si jeg ser frem til kondisen tar seg opp, hvis dere skjønner hvor jeg vil!?

-- Ingvild --

Noen lettelsens sukk fra en mamma...

Siden sist har jeg vært en uke på Bahia Feliz på Grand Canaria og en helg på Trysil med venninner. Jeg har oppdaget at afterski fortsatt er afterski, og det gjorde at jeg ble litt lettet igrunnen. Har ikke vært ordentlig på afterski siden før jeg ble gravid, og det har gjort litt vondt i afterskihjertet mitt, faktisk.

Nå er det egentlig elskede Beitostølen som står mitt hjerte nærmest, men jeg tok sjansen, var utro med et annet fjell og ble med til Trysil. Veldig fint fjell det også, og afterski er afterski. Det er ikke grønnere på den andre siden, men det er kanskje nesten like grønt på Trysil som på Beitostølen. Nesten! *En lettelsens sukk...*

Lille vidunder ble syk siste dagen i syden og hadde over 39 i feber på flyet på vei hjem. Det var da jeg lukket øynene og drømte meg til fjells. Stakkars liten! Mamma stikker til fjells når mini er syk, men pappa insisterte på at pappaer er også gode å ha når de små trenger trøst. Dessuten var det kanskje en fin anledning for at lille vidunder skulle legge bort mammadalt-tendensene sine for en liten stund. *Et lettelsens sukk...*




Skal si det var godt med en skillelig jentefest igjen. *Et lettelsens sukk...*
Men en ting oppdaget vi jentene på tur: Nå som vi har blitt mer "satt" i livet så var vi kanskje litt mer avslappet til sjekkehysteriet som ofte oppstår på en afterski. Vi holdt oss mer i bakgrunnen og observerte MYE rart på dansegulvet. Vi observerte tilfeldige møter blandt nyskilte 40-åringer på dansegulvet, som antakeligvis endte i fylleangst og anger dagen derpå. Vi observerte desperate kåte blikk og svette skiklær i skjønn forening. Vi skålte for oss selv med oss selv, og lo så vi ble ble støle i kinnene. *Et lettelsens sukk...*

Da vi etter et ukjent antall flasker sprudlevann fant ut at det var på tide å finne veien hjem, var vi så glade for at vi kunne legge oss og glede oss til å se våre kjære dagen derpå. Og best av alt var da lille vidunder satt i vinduet og ventet på mammaen sin søndag ettermiddag da jeg kom utenfor huset. Det blide ansiktet som smilte mot meg da jeg kom hjem, sendte fyllesyken dit peppern gror. Nå var det kun bankkontoen som kunne merke konsumet fra kvelden før. *Et lettelsens sukk...*

Vi sover fortsatt lite her i familien, men nå har vi endelig funnet årsaken. Lille vidunder har hatt en ph-måling hvor de på sykehuset la en sonde gjennom nesen hennes og ned i spiserøret. Hun hadde den der i et døgn, noe som resulterte i at vi har fått svar på hva som har plager henne. Hun har nemlig noe som heter Reflukssykdom. Gastroøsofageal refluks er tilbakestrømming av saltsyre fra magesekken til spiserøret. Dette kan gi smerter i øvre del av magen eller brystet, halsbrann og sure oppstøt. Dette er det veldig mange babyer som har, men mange vet ikke om det. Sikkert ikke godt, men nå har lille vidunder fått medisinsom vi håper vil gi virkning og bedre søvn for oss alle om et par ukers tid. *Et lettelsens sukk...*

Siden sist har jeg altså sukket en del. Men kun med lettelse. Jeg har jo funnet ut at jeg først og fremst er mamma, men at jeg fortsatt også trenger min mamma, at jeg er en liten datter innimellom. Jeg har funnet ut at jeg fortsatt kan gå på fest (viktigheten av dette kan selvfølgelig diskuteres) og jeg har funnet ut at jeg fortsatt har gode venninner på forskjellige kanter. Det ene utelukker ikke det andre, sånn som mange kanskje tror. Det livet man har settes på vent en liten stund når man får barn. MEN det ene utelukker ikke det andre, det andre må bare vente litt. Jeg er fortsatt meg, bare med flere roller. *En lettelsens sukk...*

Ingvild (Mamma, venninne, datter, søster, samboer og arbeidskollega)

Om rare vaner

Lille vidunder er snart 11 måneder. I morgen reiser vi til Grand Canaria, og jeg må si jeg ser frem til en sekstimers flytur med skrekk og gru. Hun har nemlig aldri sovnet på fanget mitt. Her er det sånn at skal hun sovne når det ikke er natt, så må vi ha en vogn, og den må være utendørs. Skal hun ligge i vogn inne, må jeg late som hun er ute og ta på henne lue! Rare?! Vi? Tja...

Man kan bli temmelig rar av å gå hjemme med en liten. Man legger til seg vaner som man aldri kunne se for seg at man noen gang skulle komme til å gjøre. Mitt lille rampetroll for eksempel, måtte bysses i søvn fra hun var tre til hun ble nærmere syv måneder. Vi gikk og vi gikk med henne i armene. Man kan sikkert finne en sti i parketten vår etter hvor jeg har labbet milevis med henne i armene, mens jeg vugget opp og ned med kroppen. En periode var det eneste som hjalp å snurre henne raskt rudt og rundt. At jeg ble kvalm og utslitt av vandringen var det ingen som brøy seg et døyt om. Det var rett og slett eneste måte å få henne til å sovne på. Skulle hatt på skritteller... Blir noen kilometer i løpet av en uke, når barnet sover annenhver time eller noe i den dur. Var temmelig pinlig å vugge og snurre på offentlige steder, men sånn ble det. Forrige gang vi var ute og fløy, var da hun var knappe 6 måndere og vi skulle til Marbella. Jeg stod i midtgangen og bysset henne, da flyverten kom med en kommentar som han selv syns var hysterisk morsom.
- Tror du at hun sovner når du står sånn? Jeg hadde ikke likt å bli ristet på den måten når jeg skal sove, sa han og lo høyt, HA, HA, HA!
Jeg svarte inni meg...
- Hvordan du liker å sovne bryr meg midt bak (!), og det er ingen fare for at jeg hadde giddet å bære deg rundt i midtgangen her. Riste deg litt skulle jeg gjerne gjort foresten!

Ikke nok med det. Man blir opptatt av ting som gjør andre kvalme. Herregud hun har ikke bæsjet på tre dager!! Oi, den bæsjen var bløtere enn den forrige og nå var det jammen mye tiss i bleien! Skal det være så mørk bæsj eller er det mest vanlig med gulere bæsj? Jeg har prøvd å være bevisst på å ikke plage andre med slike problemstillinger, men det hender jo at det går i glemmeboken. Det er kanskje vanskelig å forestile seg at dette faktisk føles som en meningsfull hverdag, men det gjør det, utrolig nok.

Da vi var på vei hjem igjen fra Marbella sammen med søsteren min, hennes samboer og deres datter som er like gammel som lille venn, og vi ventet på bagasjen ved rullebåndet, oppdaget en sliten mamma at hennes lille hadde noe i bleien som ikke luktet blomster akkurat. Etter en langtekkelig flytur med sutrete unger og lange køer både før og etter, er faktisk bæsj i bleie det siste man vil tenke på. Min søster så oppgitt på sin bedre halvdel og sa med klingene høy røst: Åååååh, nå har hun bæææsjet! Kan du ta det?
En mann like i nærheten som nettopp hadde tilbragt deilige dager på golbanen under stekende sol på dagtid og avslappende kvelder på verandaen med paraplydrink i den ene hånden og avisen i den andre, tok et godt tak rund golfkøllene sine og flyttet seg noen meter lenger bort. Et øyeblikk trodde jeg han skulle brekke seg der han stod. Det var kanskje ikke DET han trengte å høre de siste minuttene av sin ferie.

Jeg har en venninne som holdt nyttårsselskap. Hun har ingen barn foreløpig og hadde hatt god tid til å pynte bordet med oppsatser og lys. Det ene venneparet som skulle på besøk hadde med seg sin lille datter som sov på gjesterommet like ved stuen. I redsel for å ikke høre det første skriket hvis hun skulle våkne, hadde de med seg babycall. Min venninne reagerte med innvendig frustrasjon da barnemoren plasserte babycallen sprakende og lysende midt oppi oppsatsen som hun hadde flyttet på hundre ganger for at den skulle stå helt riktig!
- Skål da dere, sprak, sprak.
- Var det en rakett som blinket allerede? Nei, det var den der babycallen borti oppsatsen der som lyste...

Takk og pris for babycallen. Den har reddet mang en kveld ute, og gitt oss roen til å kunne slappe av i godt selskap osv., men jeg skal herretter prøve å ha den litt mer skjult enn min venninnes gjester. Dessuten skal jeg ikke skru den på før jeg er ferdig å synge godnattsangene.
Lille vidunder hadde endelig sovnet da vi hørte fuglelyder fra babcallen vår. Alvorlige mistanker om at dattern vår hadde begynt å gjøre dyrelyder snek seg innpå oss. Da babycallen blinket, hørte både jeg og samboeren min at det kvitret i høyttaleren. Det hørtes merkelig likt ut som en papegøye, så jeg gjorde som de fleste mødre ville gjort, spratt ut av sofaen og løp inn på soverommet, hvor jeg i forbauselse så rett ned i sprinkelsengen. Jeg fant heldigvis lille vidunder sovende og slett ikke kvitrende som en papegøye. Da denne papegøyen fortsatt ikke holdt fred ante min relativt kjapptenkte samboer at det var ugler i mosen!

- Tror du nabodama og mannen hennes bruker babycall?
- Får da inderlig ikke håpe det! Men kanskje de bruker den til sønnen sin, svarte jeg urolig.
Jeg sendte en sms til naboen med spm. om papegøyelyden kunne stamme fra andre siden av veggen. Våre hyggelige naboer eier nemlig en papegøye som heter Rex-Kåre (!) Mysteriumet ble oppklart! "To hus tett i tett " hadde nemlig stilt inn babycallene sine på samme kanal og rettet raskt opp i feilen. Men med fare for gjentakelse slutter jeg nå å synge Bæ bæ lille lam femten ganger etter hverandre mens babycallen er slått på, av hensyn til naboer og andre som måtte finne det interessant å lytte til andres babycall.

Men det var ikke bare jeg som var noget bekymret etter den noe pinlige opplevelsen med babycallen. Naboparet kunne nemlig meddele at da de kvelden før skulle teste babycallen for første gang, fikk de noe over seg og løp fra rom til rom og sa grin, grin inn babycallen. Det var selvfølgelig fristende å si at dette hadde vi fått med oss, men jeg kunne se at lettelsen la seg over ansiktet hennes da jeg forsikret henne om at vi kun hadde hørt Rex Kåre (!)

Lille vidunder her i huset vil ikke spise hvis hun ikke har noe å holde på med samtidig. Er det min skyld kanskje? Mulig det, men det er det eneste som hjelper. Det går sikkert over en gang. Etter å ha plassert henne i tripp, trapp-stolen legger jeg frem et lager av ting jeg kan friste med, som får henne til å gape når skjeen kommer. Leker er nemlig ikke spenndene nok ved bordet. De har vi brukt opp. Jeg legger frem lipgloss, tomme grøtekser, lokk, skjeer, tomme bokser og reklameblader som hun kan rive i. Man finner sine metoder. Man blir kanskje litt rar, men rar er i det minste bedre enn gal, og for å unngå å bli gal, så blir man heller litt rar.

Ingvild

Fra 6-åringers barnemunn, kommer det mye grums igrunn!

Så er jula vel overstått. Heldigvis får man vel nesten si, for nå er det like før jeg ruller ned bakkene her. En ting er vi gode på her i familien, og det er å kose oss, og å være oppe om natten! Vi har tilbrakt desember på hytten på Beitostølen, med unntak av en helg hvor vi var hjemme for å se Putti Plutti Pott i Oslo Spektrum.


Det var jeg som trakk det lengste strået, og fikk æren av å ta med meg 6-åringen og hennes venninne på forestilling. Vi skulle skikkelig kose oss og 6-åringen valgte da Mc Donalds som restaurant før forestillingen. Jeg parkerte bilen på Gunerius, tok et godt tak i 6-åringenes hender, og leide to forventningsfulle småjenter gjennom Guneriussenteret for å komme ut på gaten. Her myldret det av folk, og nå som vi har ”krøpet” til (Skedsmo)korset, så er folkevrimmel kanskje litt uvandt for mitt reisefølge…

Jentene gjorde store øyne og mens jeg dro dem gjennom mylderet av julehandlende mennesker i alle aldere, farger og fasonger, kjente jeg en liten hånd som dro i min høyre vott for å få min oppmerksomhet. Jeg tittet ned på to store øyne!
- Ooooi, her var det jammen meg mange mørke folk!
Da den andre 6-åringen ikke fikk med seg alt, nølte hun ikke med å gjenta setningen enda litt høyere.
- Her var det mange mørke folk!
- Jaaaaa, hvorfor er det det Ingvild?
- Kom nå må vi skynde oss til Mc Donalds jenter, sa jeg og dro nesten vottene av dem. Når leken er best, skal man holde opp, er det et ordtak som sier. Men mine små venner ville leke mer, skulle det vise seg…

Jeg klarte å velge Mc Donalds på Jernbanetorget av en eller annen grunn... Veien dit er egentlig ikke så lang, men med mye rart å se ble den virkende litt lenger. Små gryter har nemlig også ører, selv om de henger på slep etter en som bare vil komme seg fortest mulig inn på Mc Donalds. Da vi passerte trafikanten, var det igjen to 6-åringer som fikk nye inntrykk:
- Fyyyy faaaaaen Nils, nå skal hu kjerringa bare holde kje, kje, kjeeeeefteeeen på seg lissom, kjeftet en sliten jente med knekk i knærne og boblejakke som liknet den Lena hadde i Døden på Oslo S.
- Hva var det med henne, spurte jentene forrykt. Hun snakket ikke særlig pent.
- Nei, sånne ungdommer tøffer seg litt innimellom vet dere. Se! Der er Mc. Donalds jenter.

Men leken var enda ikke over for nå krevdes det svar på spørsmål om stor tigerstatue på Jernbanetorget. Jeg forklarte så godt jeg kunne at i gamledager ble Oslo kalt for Tigerstaden og at neida, tigere er egentlig ikke så store i virkeligheten. Og, nei, jeg har aldri sett en tiger i virkeligheten, jeg bare vet det og sånn er det bare, og dessuten levde jeg ikke i gamledager, nei!

Etter et herremåltid (!) på Mc Donalds, måtte jentene selvsagt tisse akkurat nå, noe som ikke var overraskende etter både is og brusslurping. På vei til toalettene på Oslo S, havnet vi tett bak en fjong dame med stor pelskåpe. Min 6-åring strakk armen frem, klappet på kåpen og spurte meg høyt og tydelig: - Hva slags dyr er dette egentlig?!
- Jeg vet ikke, hvisket jeg diskret.
- Var mye hår på den. Litt grått hår, forstsatte venninnen og så betenkt ut. Jeg så en dame der borte med nesten helt hvitt hår jeg. Der, ser du henne, pekte hun.
- Mhm, oioi, svarte jeg, smilte til jentene og håpet at samtalen nå var over.
- Når man har sånt hår, så kan man smøre en krem i det så blir det heller lyst og fint, forklarte venninnen til min 6-åring.
- Ja, det burde hun der egentlig ha gjort konkluderte jentene før de krevde avhandling for hvorfor vi måtte betale 10 kroner for å komme inn på toalettet, og hvorfor det var rart lys inne i båsene. Hvorfor må man ha tier og ikke ti kronestykker, og hvorfor må vi ikke ta på toalettsetet?

Vel inne i Oslo Spektrum var vi fulle av forventning. Jentene bladde i et program hver, og diskuterte seg i mellom noe jeg ikke hørte særlig mye av før de vendte seg mot meg.
- Ingvild, se her! En av disse smånissene på bildet er helt svart i fjeset! Ser veldig rart ut med hvite ører da! Finnes det? Eller hadde de ikke svarte sånne alveører til hun mørke jenta?
- Antakeligvis ikke, svarte jeg og registrerte voksne ansikter i umiddelbar nærhet som strevde med å la være å le.

Dagen før hadde jeg sett meg nødt til å forklare hvorfor Chand i X factor hadde hvite foreldre, for hvordan kunne han som hadde brunfarge ha lys mamma og pappa? Jeg snakket om adopsjon og 6-åringen så ut til å ha lært noe nytt. I pausen På Putti Plutti Pott bladde jentene igjen i programmet og bladde nok en gang opp på siden av mørk jente med hvite alveører.
- Nå vet jeg det! Hun der er sikkert appotert, og siden hun har lyse foreldre, så hadde de kanskje ikke SÅ mørke ører!

Say no more!

En annen venninne av 6-åringen her i huset, ligger litt lenger fremme når det gjelder forståelse av familierelasjoner og sånne ting. Det gikk opp for meg at jeg fremover må komme til å måtte tåle en del litt mer intime spørsmål…
- Er det ikke rart å tenke på at Ingvild egentlig ikke er din ordentlige mamma?
- Jo, men jeg er egentlig ganske heldig, siden jeg har to mammaer og to pappaer, så hvis noen dør, så har jeg liksom flere.
- Ja, du er jo litt heldig da ja! Og tenk at pappaen din har vært kjæreste med mammaen din før da.
- Ja, og da kysset de sikkert, svarte 6-åringen vår.
- De kysset nok ikke bare. De gjorde nok mer enn bare kyssing! Hvis ikke hadde ikke du blitt laget, hvis du skjønner hva jeg mener.
- Ikke helt, svarte 6-åringen vår.
Men jeg skjønte det helt utmerket, og forbereder meg i disse dager på neste steg i spørsmålsrunden innen tema. Kan jeg ringe en venn? Hvor mange hjelpemidler har jeg igjen? Jeg tror jeg bruker fifty fifty, eller kan jeg si pass? I så fall passer jeg her!

Ingvild