Familieliv VS arbeidsliv og politiker i ammetåke?

Det er lenge siden jeg blogget... Det har vært nok å henge fingrene i med to småttiser. Dog ingen unnskyldning... Det er november og det nærmer seg sakte men sikkert jul. I år er det ekstra koselig med jul syns jeg, fordi min lille to og et halvtåring begynner å skjønne mer av sånt. Dessuten har jeg friskt i minne hvordan det var i november og desember i fjor, der jeg vagget avgårde med min lille prinsesse i magen. Tre dager etter julekvelden kom hun til verden. Det er rart hvordan lukter og været får en til å kjenne på de samme følelsene som man hadde for et år siden. Jeg var sliten, spent, oppspilt og utolmodig. Toåringen min var et og et halvt og beynte i barnehage, og mye spennende skulle skje på en gang. Jeg ser tilbake med skrekkblandet fryd på hvordan mine to søte små kom til verden.

- Nei, beklager Ingvild, det er ikke nok åpning enda.
Men i svarte f…, nå må denne ungen se og komme seg ut! Jeg henger over en slags stol som de kaller prekestol. Jeg er da for søren ingen prest. Jeg gynger frem og tilbake fordi jordmor sier det hjelper. Det gjør ikke det, hun tar helt feil. Ingenting hjelper akkurat nå.
Jeg teller tærne mine. En-to-tre-fire-fem på den ene foten. Vifter litt med de, før jeg teller en-to-tre-fire-fem på den andre foten. En-to-tre-fire-fem på den ene foten, fortsatt. En-to-tre-fire-fem på den andre foten, fortsatt. Fem pluss fem er ti. Jeg har ti tær. Jeg har ti tær på nytt og på nytt og på nytt. De er der like herlig hver gang jeg teller. Hvorfor teller jeg de? Vet ikke, jeg bare har så vondt at jeg prøver å få fokus på noe annet. Denne gangen ble det tærne mine.
- Pust, pust, pust, aaauuuu, nei jeg er ikke sulten!
Skulle tatt på ny neglelakk og klippet den ene neglen litt mer. Har jeg husket å barbere leggene? Har visst litt hår oppå stortåen. Hvorfor har jeg ikke lagt merke til det tidligere?
Ooooh, nå kommer det en ri! En-to-tre-fire-fem tær, fortsatt, på den ene foten.
Kan jeg få sokkene mine? Jeg orker ikke telle tærne mine mer. Jeg tror jeg har blitt gal! Snart er jeg en gal nybakt mor. En gal nybakt mor med ti tær uten neglelakk. Hjelpes, jeg skal bli mamma!

Og nå sitter jeg her med to jenter og håret i knute. Før var jeg håret mitt. Nå rekker jeg ikke fikse det. Eller det vil si jeg prioriterer det bort. Er det som er så rart. Man begynner å omrioritere ting man aldri trodde man kunne forandre på. Man blir helt tussete når man har barn. Man gleder seg plutselig over så mye man ikke en gang ofret en tanke tidligere. Tenk om jeg blir syk? Var aldri redd for det tidligere. Må holde meg frisk, sånn at barna mine har en mamma så lenge som mulig. Man begynner plutselig å leve for flere enn seg selv.

Jeg lengter noen ganger tilbake til da min eneste bekymring var hva jeg skulle orke å lage meg til middag, eller hva jeg skulle drikke på neste fest. Skulle jeg ha potetgull med salt og pepper eller kun med salt? Skulle jeg ha vorspiel eller skulle jeg gå til noen andre? Skulle jeg ha på meg sorte eller brune støvletter? Store spørsmål... Den gangen var det sånn og det var utrolig befriende! Jeg bodde alene midt på tjukkeste urbane Frogner i Oslo og var singel og fri som fuglen.
-Åååå, jeg må finne meg en kjæreste, tenkte jeg. Tenk om jeg blir så gammel at jeg ikke rekker å få barn!! Hjelp, jeg kjenner det kribler i eggstokkene, tenkte jeg.
Jeg kan godt forstå at noen velger å leve uten egne barn, for man ofrer mye! For meg var valget enkelt, men jeg syns vi skal slutte med å uglese de som faktisk ikke ønsker seg barn! Valget må være individuelt og ikke noe man skal behøve å forsvare, syns jeg.

Jeg ble ikke for gammel slik jeg fryktet, og spørsmålene mine er nå kun fem år etter helt andre enn de var den gangen. Nå går det mer i: Hva skal vi ha til middag som alle fem liker? Hva er sundest for barna? Å, nei, de er utsolgt for det brødet som er fullt på brødskalaen, da får jeg nesten bake. Må huske å kjøpe kokosjokolade til kakao til turdag i barnehagen. Åh, må ikke glemme at det er min tur til å ha barseltreff, hva skal jeg servere? Må kjøpe nytt ullundertøy til minsten...eller var det ikke hun som trengte nytt..? Jeg må huske at jeg må huske å skrive opp ting som jeg fort glemmer. Må vaske parkdressen tidlig nok slik at den tørker til barnehagen i morgen, og må bestille time på helsestasjonen, men ikke på fredag for da skal jeg hente ekstradatter som er her annenhver helg, og hun har også vokst og har snart bursdag og trenger omtrent alle klær nye. Kalendergaver, må ikke glemme det! Skal skrive det opp etter at jeg har tømt skittentøyskurven og lagt sammen klær og byttet sengetøy og laget noen glass med babymat og vasket gulvet og imprignert alles vintersko... Og sånn går no dagan... og jeg trives! Det er nesten ikke lov det å si at man trives som husmor. Jeg vil gjerne slå et slag for mødre og fedre som velger familieliv fremfor karrierejag! Ingen av delene skal slås ned på. Man må få bestemme selv. Trude Mostue fikk gjennomgå da hun åpnet munnen om dette. Jeg var kanskje ikke enig i alt hun sa, men jeg syns hun var modig!

Nå begynner jeg snart å jobbe. Jeg grugleder meg. Det skal bli godt å komme litt igang med fast arbeid igjen og daglig voksenkontakt. Samtidig skal jeg levere fra meg min dyrebare lille prinsesse til barnehagen. Jeg syns hun er så liten og kunne ønske jeg kunne bruke litt mer tid hjemme sammen med henne. Småbarnstiden er dyrebar og den får man aldri tilbake, men sånn samfunnet er lagt opp må vi tjene penger for å få ting til å gå rundt. Audun Lysbakken var kanskje litt i ammetåke og blandet sammen pupper og flasker her for litt siden. Han pyntet litt på utspillet etter hvert, men jaggu begynte jeg å lure på om han innerst inne ønsket seg pupper? Fint at noen slår et slag for de som ikke kan amme av forskjellige grunner, men! Jeg slet med min første. Det var deprimerende og kjipt, og ammepresset kjente jeg på så mye at tårer spratt og nattesøvnen uteble. Likevel må vi ikke begynne å blande dette sammen med arbeidsliv og flaskeforing. Selv levde jeg på morsmelkerstatning fordi min mor ikke kunne amme, og det har gått helt fint. Likevel kan vi ikke skyve under en stol at det er vel en grunn til at vi får melk i puppen?! Kan man amme så bør man amme! Menn og kvinner er skapt forskjellig, men det er akkurat som enkelte mener at vi skal slåss mot dette og prøve å bli helt like. Mor har pupper, far har store trygge hender. Jeg har båret på mine barn i ni måneder. Kjent sparkene, vært kvalm, hatt vondt i ryggen og ikke et minutt gikk uten at jeg tenkte på mitt lille barn. Jeg for min del har hatt behov for å være sammen med dem i mer en seks mnd. etter de har kommet ut. Jeg tror både baby og mor trenger tid før vi kan bruke tid fra hverandre. Vi har vært èn i ni måneder! Syns ikke vi skal slåss mot naturen. Det er mange år igjen av barndommen etter spedbarnstiden. At noen skal sitte å bestemme hvordan vi skal bruke permisjonsukene våre syns jeg er trist. Dette må vi da kunne la hver enkel familie ordne opp i selv!


Jeg føler jeg har vært litt gal og sagt opp min faste jobb som journalist for å ta et vikariat i barnehage som ligger i umidelbar nærhet. Jeg trives i barnehage, har hatt min glanstid i barnehage tidligere, så det er ikke det, men karrierveien jeg hadde begynt på med fast jobb tar en annen vending nå ved dette valget. Hodet sier meg at at dette er risikofylt. Ikke bare hodet foresten. Det er mange som himler litt med øynene og ikke skjønner helt hvorfor jeg har valgt å gjøre dette. Svaret er enkelt og jeg angrer ikke. Jeg har latt hjertet bestemme og det dunket for at barna mine skal få en god start i livet med foreldre som er mye til stede, for det tror jeg er viktig for en god start. En slik oppvekst hadde jeg selv, med en mor som tok seg pause fra arbeidslivet for å være sammen med oss. Livet er kort og jeg vil leve for det jeg bryr meg mest om, nemlig barna mine. Hvis noen vil himle med øynene for det, så værsågod, himl i vei!

Ingvild