Bomull i hodet

Barna mine er nå 3 år og 16 måneder. Jeg må vel nesten si at ammetåken har lagt seg nå. Likevel befinner jeg meg ikke i totalt klarvær, foreløpig. Jeg tar meg selv i å stille de dummeste spørsmål og bruker lang tid på å de enkleste ting på jobb.

Før jeg fikk barn satt jeg skjerpet på pressekonferanser i rådhuset i Oslo og på bydelsutvalgsmøter og noterte, stilte spørsmål, knipset bilder og svarte på meldinger med mobilen min samtidig. Jeg kunne huske sitater fra politikere i dagevis, og kunne ofte skrive artikkelen uten å kikke i notatblokken. Det var helt blå himmel og klar sikt!

Nå er det som om jeg har bomull i hodet.  Jeg er en levende A-plan. Jeg har tusen tanker i hodet på en gang. Jeg må bla opp uendelig mange ganger i A-planen (les:hodet mitt) fra jeg står opp om morgenen til barna er levert i barnehagen.

 

Mandag: 3-åringen skal ha med yoghurt til ettermiddagsmåltidet og begge skal ha med klær til skiftekurvene, nyvaskede parkdresser og regntøy. Støvler, luer, votter, halser, tykke sokker. Har jeg husket alt? Krysser fingrene for det. 

Tirsdag: 1-åringen skal ha med yoghurt til ettermiddagsmåltidet, tursekk med sitteunderlag og varm drikke.

Onsdag: 3-åringen skal ha med yoghurt til ettermiddagsmåltidet, tursekk med sitteuderlag og varm drikke. 

Torsdag: 3-åringen skal ha med tursekk med sitteuderlag, men bare annenhver torsdag. Men hvilken torsdag er det nå? Er det egentlig torsdag i dag? Ja, det var da onsdag i går!? Ja!

 1-åringen skal ha med tursekk med sitteunderlag og varm drikke. 

Fredag: Det er "Ha-med-dag" for 3-åringen som skal ha med seg en egen leke. Puh, husk å ta med alt vått og skittent tøy hjem til vask, drikkeflasker, ha-med-leke og glem for all del ikke barna. Nei, det er ikke jeg som henter i dag... Sender sms til samboer med alt han må huske å ta med hjem. 

I tillegg skal de omtrent hver dag ha med seg en spennende frokost i hver sin matboks. De skal helst ha på seg klær som passer, og som er riktig for været. Ikke nok med det. Jeg må dusje, kle på meg, sminke meg og ordne håret (hvis jeg rekker) mens jeg sleper to barn rundt på badet hengende i et bein hver.  Som om ikke det var nok må jeg minne samboer på alt han skal huske!

Når jeg endelig kommer meg på jobb har jeg hatt gjøremål på morgenkvisten, som jeg tidligere trodde man måtte bruke en hel dag på å rekke. Alt dette før klokken er åtte nullnull. 

Så får jeg et enkelt spørsmål av min kollega, og jeg klarer ikke tenke. Jeg skjønner ikke dette enkle spørsmålet. Jeg kopler ikke hva hun snakker om.

Etter å ha svart noe som ikke matcher spørsmålet over hodet, skjønner jeg plutselig at jeg er helt omgitt av bomull. Det går så tregt at jeg melder overskyet. Husket jeg bleiepakken som skulle leveres i barnehagen? Sluttet hun å gråte etter at jeg kysset henne farvel? Har hun varme nok sokker til å ha i støvlene sine i dag? Håper samboer rekker å hente dem litt tidlig, slik at de ikke blir helt utslitt, stakkars små. Å, nei! Jeg glemte å skrive oss opp på dugnaden i barnehagen og sette meg opp på foreldresamtale. Det MÅ jeg huske etterpå. Nei, det er ikke jeg som henter i dag. Må huske i morgen!

Hæ? Nå håper jeg snart klarværet er tilbake og at skyene trekker seg så smått bort. Jeg trenger mer lagringsplass mellom ørene, og jeg tror jeg får litt bedre plass av å blogge ut litt informasjon her! Er det flere enn meg som har det sånn?

Ingvild

Ps. Hva var det jeg skulle huske til i morgen igjen? 

- Jo, nå husker jeg det. Ta med yoghurt til dugnaden og legge gummistøvlene inn i kjøleskapet! Var det ikke det? Er det mandag eller tirsdag i dag?

En himmel full av stjerner

I forbindelse med rettsaken i disse dager, gjør jeg meg disse tankene... Når man får et barn skjønner man plutselig alt det de snakket om. Man vet at man blir så glad i det barnet at ingen kjærlighet kan måle seg med denne kjærligheten. Man vet det, men man skjønner det ikke helt før man står der med denne lille uskyldige kroppen i armene... Dette uskyldige lille livet som jeg har skapt, som er helt avhengig av meg. Samtidig merker jeg at jeg raskt blir helt avhengig av henne også! Det er godt, men samtidig så inderlig sårbart. Hvis dette lille livet skulle forsvinne for meg, hva skjer da? Det er en uutholdelig tanke. En tanke som gnager langt inn i sjelen. Hva skjer når jeg ikke kan beskytte barna mine lenger? Det er 22. juli 2011. Jeg er alene hjemme sammen med barna mine. Samboeren min er på jobb. Jeg får med meg eksplosjonen i Oslo gjennom nyhetene på tv, og reagerer med forferdelse som jeg prøver å skjule for jentene mine. De var bare 2 år og 7 mnd. Det kommer mer... Det skytes på Utøya og jeg føler dette kommer svært nært innpå meg. Utøya er i min hjemkommune. Her vokste jeg opp og nå skjer dette!? Jeg legger barna mine, men klarer ikke gå fra dem. Jeg blir sittende ved sengene deres og se på dem mens jeg skriver sms med min beste venninne. - Hva har vi gjort? Vi skulle aldri satt barn til denne verden. Nå er ikke Norge det samme lenger... og de er så små og uskyldige og må vokse opp med dette. Vi er helt enige og har de samme tankene med det samme. Det er tankene til en mor. En mor som gjør alt for å beskytte sitt barn... Så våknet vi opp dagen etter til smilende småjenter som ikke visste bedre, men med nyheter så grusomme og makabre at jeg fortsatt sliter med å forstå... Jeg tenker på mødre, fedre, søsken og besteforeldre som måtte våkne opp til noe helt annet. De mistet sine kjæreste sårbare barn. Det finnes ikke ord... Jeg blir fysisk dårlig av å prøve å kjenne på sorgen deres, og jeg er ikke i nærheten av hvordan de har det. Jeg har fulgt rettsaken i fem hele dager. I dag ble jeg kvalm... Jeg ser mødre og fedre som mistet barnet sitt på Utøya blir intervjuet. De ser ut som sterke mennesker, man får ikke noe valg, men hjertet er ikke lenger helt. Stjernen deres lyser ikke mer... En himmel full av stjerner, blått hav så langt du ser. En jord der blomster gror, kan du ønske mer... Sammen skal vi leve, hver søster og hver bror. Små barn av regnbuen og en frodig jord...