fredag 20. april 2012

En himmel full av stjerner

I forbindelse med rettsaken i disse dager, gjør jeg meg disse tankene... Når man får et barn skjønner man plutselig alt det de snakket om. Man vet at man blir så glad i det barnet at ingen kjærlighet kan måle seg med denne kjærligheten. Man vet det, men man skjønner det ikke helt før man står der med denne lille uskyldige kroppen i armene... Dette uskyldige lille livet som jeg har skapt, som er helt avhengig av meg. Samtidig merker jeg at jeg raskt blir helt avhengig av henne også! Det er godt, men samtidig så inderlig sårbart. Hvis dette lille livet skulle forsvinne for meg, hva skjer da? Det er en uutholdelig tanke. En tanke som gnager langt inn i sjelen. Hva skjer når jeg ikke kan beskytte barna mine lenger? Det er 22. juli 2011. Jeg er alene hjemme sammen med barna mine. Samboeren min er på jobb. Jeg får med meg eksplosjonen i Oslo gjennom nyhetene på tv, og reagerer med forferdelse som jeg prøver å skjule for jentene mine. De var bare 2 år og 7 mnd. Det kommer mer... Det skytes på Utøya og jeg føler dette kommer svært nært innpå meg. Utøya er i min hjemkommune. Her vokste jeg opp og nå skjer dette!? Jeg legger barna mine, men klarer ikke gå fra dem. Jeg blir sittende ved sengene deres og se på dem mens jeg skriver sms med min beste venninne. - Hva har vi gjort? Vi skulle aldri satt barn til denne verden. Nå er ikke Norge det samme lenger... og de er så små og uskyldige og må vokse opp med dette. Vi er helt enige og har de samme tankene med det samme. Det er tankene til en mor. En mor som gjør alt for å beskytte sitt barn... Så våknet vi opp dagen etter til smilende småjenter som ikke visste bedre, men med nyheter så grusomme og makabre at jeg fortsatt sliter med å forstå... Jeg tenker på mødre, fedre, søsken og besteforeldre som måtte våkne opp til noe helt annet. De mistet sine kjæreste sårbare barn. Det finnes ikke ord... Jeg blir fysisk dårlig av å prøve å kjenne på sorgen deres, og jeg er ikke i nærheten av hvordan de har det. Jeg har fulgt rettsaken i fem hele dager. I dag ble jeg kvalm... Jeg ser mødre og fedre som mistet barnet sitt på Utøya blir intervjuet. De ser ut som sterke mennesker, man får ikke noe valg, men hjertet er ikke lenger helt. Stjernen deres lyser ikke mer... En himmel full av stjerner, blått hav så langt du ser. En jord der blomster gror, kan du ønske mer... Sammen skal vi leve, hver søster og hver bror. Små barn av regnbuen og en frodig jord...

2 kommentarer:

  1. Takk for et reflektert og meget velskrevet blogginnlegg, Ingvild!

    Husker absolutt alt hva jeg foretok meg etter at den første nyhetsbulletinen fra P4 kom.

    Akkurat i det vi kjører ut av Helltunnelen ved Stjørdalen på vei til det som var ment å være en hyggelig middagsvisitt hos besteforeldrene mine i Selbu dukker den illevarslende "siste nytt"-jinglen til P4 opp. "Det har skjedd en eksplosjon ved Regjeringskvartalet". Det var det eneste de sa. Prøvde frenetisk å søke opp mer om dette på telefonen og flere radiokanaler, uten resultat. Husker jeg sendte melding til far hvor jeg skrev "Eksplosjon i Regjeringskvartalet, skru på TV`n". Mor og far var også i Selbu på det tidspunktet. I det vi ankom Selbu var det første vi tenkte på å se på Nrk, prøvde å få et overblikk, samtidig som vi prøvde å skjerme ungene, (1,1 og 3 år)... Middagen ble amputert, TV-bildene tok all oppmerksomheten. Far hadde med seg sin bærbare PC, og jeg skrudde på den for å søke opp nyheter fra ulike kilder. Kikket kjapt innom Facebook; klokka 17.45 leste jeg følgende melding fra en sambygding; "Hva f... skjer på Utøya", hvorpå jeg repliserte med "??". Ett minutt senere kom det opp en ny melding fra en annen sambygding der det sto; "Vi hører skudd, og det ligger folk overalt i vannet". Jeg varslet far. Vi så ikke mer til ham i løpet av den kvelden, da han plutselig måtte inntre i rollen som leder for kriseteamet i kommunen.. Turen tilbake til Trondheim, hvor vi overnattet, ble veldig lang. Senere den natten (04.00) fikk far en telefon fra justisministeren hvor han fikk vite antallet omkomne, noe som førte til at han satte seg rett i bilen og kjørte hjem til Kroksund, bytta klær og dro rett på Sundvollen hotell. Mens alt dette skjedde prøvde vi å late som ingenting oppe i Trondheim for ikke å uroe ungene.. Byturen den lørdagen ble ikke helt som vi hadde tenkt. Informasjonshungeren var enorm, frykten for ytterligere aksjoner andre steder var til å ta og føle på. Det var et sjokk å komme hjem til den idylliske hjembygda vår med utsikt mot Utøya fra stuevinduet, 20 digre TV-biler med satelittdisker stående på Sundøya, (utsikten fra kjøkkenvinduet), og antiterrorpoliti ute på Sundvollenbrua, (utsikten fra stuevinduet)... Hjembygda vår blir nok aldri helt den samme som da vi vokste opp, Ingvild, til det er bevisstheten om det som skjedde de dagene i juli for stor. Tror mange her prøver å fortrenge det som har skjedd, det er jo ikke vondt ment, det er mer en beskyttelsesmekanisme som trer i kraft for at verden skal kunne gå si gang.

    Akkurat denne uka har det vonde kommet veldig nært igjen med rettssaken som ruller over skjermen, siteres i aviser og radio.

    4-åringen vår har nå begynt å forstå at noe har skjedd på ei øy i fjorden vår, og at mange unge døde der ute... Og jeg grep meg selv i å kikke på Utøya fra verandaen vår i stad og tenke på det grufulle som skjedde der en dag i fjor sommer.

    Mads

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Mads :)

      Takk for fin kommentar! Skjønner godt at du kikker bort på øya som nok aldri blir den samme igjen...

      Ingvild

      Slett