Ammemedaljens bakside

Jeg har noe på hjertet igjen...
Jeg er jo som tidligere nevnt gravid med eneggede tvillinger i uke 34 nå. Gjennomsnittet for tvillingfødsler er i svangerskapsuke 36, sa de til meg på sykehuset. Hodet på tvilling 1 har festet seg, så nå kan det skje når som helst for min del. Jeg syns det er så spennende! Samtidig er jeg ikke klar for dette i det hele tatt. Grunnen til at jeg gruer meg er ikke så mye at jeg ikke skal sove så mye fremover, eller at jeg skal føde to barn på en gang. Det har jeg funnet meg sånn passe til rette med. Det er noe helt annet som gjør at jeg gruer meg.

© Ann Sissel Holthe | All rights reserved |

Jeg vil snakke litt om noe som veldig få snakket om til meg for fire år siden da jeg fikk mitt første barn, nemlig amming. Jeg husker jordmoren på kontrolltimen på sykehuset spurte meg; hva tenker du om amming? Jeg skal amme, svarte jeg. Du skal amme ja, svarte hun og lo litt for seg selv. Jeg husker jeg syns det var ubehagelig og litt flaut at hun tok den tonen til meg. Hva mente hun?

Min lille pike ble født en uke før termin, var 2980 gram og 48 cm. Hun var altså ganske liten. Som jeg nå vet kan det ta noen dager før melken strømmer, men babyen må suge fra første stund likevel. Råmelken er viktig for barnet og jordmødrene hjalp meg masse for å få henne til å hekte seg på. Hun var som sagt liten og sovnet hele tiden ved puppen, glapp taket og fikk ikke til å ta ordentlig tak igjen. Gud vet hvor mange ganger jeg trakk i den røde snoren på sykehuset, og hvor mange jordmødre og barnepleiere som så og dro i mine melkesprengte bryster. Det var en "ut av seg selv opplevelse."

Vi fikk komme tilbake til sykehuset for ammehjelp etter at vi hadde reist hjem med henne, og de gjorde det de kunne for å hjelpe. Likevel var det så vanskelig. Jeg hadde masse melk og brukte all min tid og mine krefter på å prøve å få henne til å suge riktig og holde seg våken. Unnskyld informasjonen som nå kommer, men jeg blødde fra brystvortene, det ilte og stakk. Det var så vondt at tårene spratt hver gang hun tok nytt tak. Jeg spente hele kroppen, klemte kjæresten min i hånden, skrek til og ble både hvit og rød i ansiktet. Men så sovnet hun midt i måltidet, glapp det gode taket vi endelig hadde, og vi var like langt.

Vi gir henne morsmelkerstatning, sa kjæresten min. NEI! Jeg skal få det til, sa jeg. Jeg syns ikke man er en dårlig mor om man gjør det, jeg bare ville så inderlig at hun skulle ta det ordentlige sugetaket og forsyne seg av all den flotte melken jeg hadde. Jeg ble så sta! Det flommet jo over... Det var melkeflekker i hele stuen. Kjøleskapet var fullt av morsmelk i små bokser. Vi ga henne morsmelk med skje og med små medisinkopper. Det ble en fulltidsjobb både for meg og min samboer. Jeg pumpet og ammet, mens han matet henne mellom slagene med det jeg fikk ut. Jeg måtte skifte sengetøy hver morgen fordi det var fullt av melk. Jeg gråt, ammet og pumpet meg om en annen. Jeg leste alt jeg kunne om amming og satt for det meste i sofaen uten noe på overkroppen. Alle tanker, tårer og tid gikk de første ukene med til dette. Jeg leste alt jeg fant på nettet om amming. Til slutt sa mamma at nå ringer du helsestasjonen og forteller dette, og det gjorde jeg. En snill erfaren helsesøster ba meg bruke brystskjold (jeg hadde lest at det ikke var lurt) i noen dager, og så klippe litt og litt av de. For en lettelse! Endelig gikk det litt bedre! Jeg fullammet og pumpet til hun var tre måneder, og siden spedde vi på med morsmelkerstatning.

Da jeg fikk min andre datter gikk det litt trådt frem til melken kom ordentlig. Vondt og sårt, men så gikk det heldigvis fint og hun ble ammet til hun var et år. Det var så stor forskjell, og det hadde ingenting med meg å gjøre. Min andre datter var større og litt mer våken. Tok rett og slett bare for seg mer.
 Nå gruer jeg meg igjen. Alle som jeg kjenner med tvillinger anbefaler meg å bare ta frem flasken og erstatningen med en gang for at jeg ikke skal slite meg ut. Jeg vet jo det. Jeg ser det jo helt tydelig for meg, at det blir vanskelig. Men jeg finner meg ikke helt til ro med det. Jeg vil så gjerne amme. Jeg vil så veldig gjerne at de skal får morsmelken min, men jeg ser jo at å amme to babyer som sannsynligvis er små når de kommer til verden vil bli en fulltidsjobb, og med to små barn fra før blir det vanskelig. Jeg vil ikke føle det samme nederlaget på nytt. Jeg prøver derfor å si til meg selv at det er greit hvis det ikke går, men det er et men, som ikke helt vil slippe taket fra hodet mitt. Jeg skal i alle fall blø litt før jeg gir opp!

Mitt poeng med dette blogginnlegget er et ønske om at man ikke skal være så redd for å snakke med førstegangsmødre om at det slett ikke er en selvfølge for alle at babyen bare gaper, tar et godt tak rundt brystvorten og forsyner seg problemfritt av melken som flommer ned i den lille strupen. Man må forberede stakkars mødre på at amming er/kan være hardt arbeid som både gjør vondt, tar all tid og søvn de første månedene og at melken ikke kommer ordentlig før det har gått opp mot tre dager. Jeg har hørt om flere som har reist hjem fra sykehuset etter en dag, og som sier/tror at de ikke har melk, og heller begynner med erstatning og flaske. Det er så trist at ingen fortalte dem at det kommer kanskje ikke noe de første gangene du pumper, og at det kan ta noen dager før du får melk. Det er jo svært få som ikke har melk. Det er så mange misforståelser som burde vært oppklart FØR barnet blir født, slik at nybakte mødre tror de ikke har melk og gir opp før kranen er skrudd på. Mitt inntrykk er at mange mødre burde vært mer forberedt på hvordan det egentlig fungerer med denne ammingen. Er det så skummelt å fortelle dem det? Jeg fikk faktisk sjokk når det ikke gikk...

Så vil jeg bare legge til at jeg respekterer de som velger å ikke amme eller som gjør som jeg gjorde etter hvert med min første, sper på med morsmelkerstatning. Jeg snakker om de som egentlig vil, men som ikke opplyses nok om ammingens sanne ansikt, og må rulle inn puppen på grunn av misforståelser og lite opplysning omkring temaet. Ja, amming er bra og fra naturens side er det jo det som er meningen, men ikke til en hver pris kanskje. Jeg føler jeg har litt ammeerfaring på godt og vondt, og sier til meg selv at jeg skal gjøre mitt beste, men jeg lar det ikke gå så langt at jeg blir deprimert. Jeg har lagt amme-bhèr i baggen som skal være med til sykehuset, men jeg har også fylt kjøkkenskapet hjemme med morsmelkerstatning og tåteflasker. Jeg tar det som det kommer denne gangen. Nå er jeg i alle fall forberedt på at det kan bli vanskelig. Man trenger ikke svartmale selv om man forbereder noen på at det kan bli vanskelig. Jeg innrømmer nå at jeg grugleder meg til å være en levende melkepumpe igjen, men føler meg denne gangen mer opplyst og beredt!

Snart mamma til fire!

Tvillingmagen min er 34 uker i dag. Legene har sagt hele tiden at vi håper du går til uke 34, men setter deg i gang i uke 37. Nå kan de altså komme når som helst og godt er det. Man er jo litt redd tvillinger skal komme alt for tidlig. Med to små piker på 2 og 4 år fra før er det ikke bare enkelt å ta det med ro, så nå sier kroppen i fra at jeg må roe helt ned. Jeg har sagt til meg selv hundre ganger at dette, dette er det siste jeg gjør. Nå skal jeg bare slappe av. Så er det dette gulvet med smuler og melkesøl etter frokosten og skittentøyskurven som renner over, og barna som må leveres i barnehagen, og venninnene som vil møtes, og den bursdagen jeg skulle vært i osv. osv. Dessuten er ikke mannen min blekksprut. Han er fullbooket med barna og jobben sin, så noen tak må jeg ta.

© Ann Sissel Holthe | All rights reserved 

Men NÅ skal jeg faktisk si nei til alle som spør meg om avtaler. Nå skal jeg bare vente og syte og glede meg til de blir født. Jeg føler meg klar... Så klar som jeg kan bli. Jeg ser for meg en tøff periode med fire småbarn, men vi er rolige og har bestemt oss for å ta det som det kommer. Det skal i alle fall bli himmelsk å få kroppen tilbake.
- Du ser så bra ut med magen, sier noen til meg. Åh, det er så koselig å høre, for det er ikke slik det føles. Bekkenløsning, halsbrann, svangerskapskløe med høye leververdier, kvalme, bihulebetennelser og konstante vonde kynnere, har vært hverdagen i ukesvis nå. Jeg er på sykehuset en gang i uken på ultralyd, og veien fra parkeringsplassen blir tyngre og tyngre. Dessuten ble jeg utsultet og dehydrert og måtte legges inn etter tidenes omgangssyke. Og jeg fikk den to ganger med to uker mellom! Man må ha lov å klage bittelitt?

Heldigvis klarer man å komme seg gjennom alt når man tenker på grunnen til at man utsetter kroppen sin for dette gang på gang. I magen bor det to babyer. Tvillinger! For en gave vi har fått. Jeg trodde jeg skulle ha en baby til, og så ble det to! Noen ganger får jeg nesten dårlig samvittighet overfor de jeg allerede har. Jeg er så inderlig glad i de, og  håper jeg fortsatt klarer å gi de all  den oppmerksomheten de har behov for. I går lærte 4-åringen å sykle uten støttehjul, og jeg gikk glipp av det. Det var det første hun fortalte meg da vi stod opp i dag, så stolt! Jeg er stolt mamma, men gremmes av at jeg ikke fikk sett det. I dag har jeg lovet at jeg skal se på henne sykle etter barnehagen.

Jeg bekymrer meg for tvillingamming, for våkenetter, for kolikk og for tvillingfødsel. Jeg er litt bekymret for at ikke begge skal klare fødselen... Jeg gruer meg til å se hvordan strekkmerkene blir på den slappe magen jeg kommer til å få, og håper krøllene mine består. Det er mange tanker som svirrer i hodet, men mest av alt gleder jeg meg til å lukte på to helt like babyjenter! Vi har bestilt hvert sitt gullarmbånd med navn, så vi ikke skal blande dem. For en bukett av jenter vi snart har... Nicoline, Hermine, Henriette og Ulrikke, pluss at jeg er så heldig å ha en stedatter, Martine annenhver helg. (Ja, vi skal ha to bad i det nye huset)
Nei, nå skal jeg slappe av... skal bare rydde litt, skifte sengetøy, vaske badet, støvsuge, og SÅ skal jeg sove litt. Etter at jeg har handlet litt og laget middag. Da skal jeg i alle fall slappe av. Åå, er det det på tv nå... Får se litt på det først da, men SÅ!

Ingvild

Hormonforstyrret hurpe!

I går var jeg saklig og engasjert. I dag er jeg usaklig og sutrete. Jeg er gravid med tvillinger i uke 26. Jeg kan nesten ikke gå lenger. Har bekkenløsning og stor mage. Mannen min har vært på jobbreise, og jeg har hatt barna (2 og 4 år) alene.

Da han kom hjem nå i kveld var jeg  usaklig sur. Jeg har kynnere hele tiden og har fått beskjed om å ta det rolig. Det er ikke rolig med to smårollinger. Da mannen kom hjem så huset ut som et rottereir med pannekakerester på gulvet og melkesøl på hele bordet. Når mor ikke klarer å bøye seg eller komme seg opp når hun først setter seg på gulvet, så er det nemlig da de velter melkekoppen som er full. Da mannen min kom hjem satt mor å gråt sine modige tårer. Jeg hikstet og ristet. Magen var hard og barna ropte fra hvert sitt rom. Lettere sjokkert tok han saken i sine egne hender, ryddet kjøkkenet og roet barna.

Jeg vil ha kebab! Kebab? Ja, kebab i pita. Kebabtallerken? Nei i pita. Med masse dressing og alt på. ALT på! Og brus. Jeg syns kebab er litt ekkelt, men var altså det som falt meg inn nå. Gravid dame med magen hengende på gulvet og maskara i hele ansiktet får det som hun vil. Mannen hoppet i bilen (sikkert ikke helt motvillig å rømme litt unna uværet) og kom hjem med KEBABTALLERKEN!!

Jeg sa kebab i PITA!! Jeg ser meg selv utenfra. Usaklig er jeg. Urettferdig usaklig mot han som har tenkt at jeg er sulten og ville gi meg kebabtallerken UTEN pita. Men jeg klarer ikke la være. Jeg hylgriner mens jeg ser på tallerken. Ekkelt kjøtt, ti maiskorn, litt hakket kinakål og masse pommes frites. Wrææææl, jeg ville ikke ha sånn. Det er feil! Unnskyld, men jeg gledet meg til kebab og jeg er GRAVID og har vært alene i to dager. Det er urettferdig!  Buuuuhuuuuu... Jeg griner høyt, som et barn.

Heldigvis ser han antakeligvis det komiske i situasjonen. Voksen dame på nesten 35 år med stor mage hengene mellom bena i pysjbukse og singlet, og med maskara i hele ansiktet vræler fordi maten er feil. Det er jo sikkert komisk. Utenfra ser jeg at det er komisk og urettferdig mot han, men hormonene har tatt over i kveld. Det er hormonene som styrer meg nå. Det er de som gjør meg til en hurpe som vet hun oppfører seg som en hurpe, men som er så sliten og lei at hun ikke klarer å ta seg sammen. Jeg vil ikke ta meg sammen nå. Jeg må gå sånn her og vagge i 9 måneder. Nå vil jeg grine til øya blør!

Jeg liker ikke kebabtallerken... Tror alle vet det nå? Jeg liker egentlig ikke kebab så godt, men i kveld var det det eneste som kunne gjøre meg glad igjen. Kebab i pita. Æsj, samme det. Jeg åpner en pose Non Stop og styrter en flaske med Gaviscon mot halsbrann. Man får halsbrann av kebabtallerken... og av Non Stop. Å lykkelige gravide dame, gå og legg deg! Greit, jeg legger meg snart, og står opp med det andre benet først i morgen. Sov godt, sier mannen. Ja, sikkert. Tror du jeg sover godt?!? Jeg kan ikke ligge på ryggen, kan ikke ligge mer enn fem minutter på hver side, fordi hoftene er vonde, må opp å tisse to tre ganger og blir vekket av barna klokken seks når du skal på jobb. Jo takk, jeg skal sove så jævlig godt jeg!

Kremt, ups! Unnskyld... Jeg sier mye unnskyld. Jeg mener det og. Unnskyld for at jeg er proppet full av hormoner og er en hurpe. Hurpa tar kvelden!

God natt! ;)

Mamma? Pappa? Mammpapp?

Noen ganger blir jeg grepet av panikk i noen sekunder når jeg oppdager at jeg er alene i bilen, eller mangler en barnevogn å holde i. Wæææ, hvor er barna!? Men så husker jeg det... Jeg er alene på butikken for en gangs skyld. Ikke sjelden har jeg tatt meg selv i å stå og rugge handlevognen som en barnevogn. Melken skummer seg, fløten blir krem og eggene blir til eggerøre før jeg plutselig oppdager at barna ikke er med og at varene i vognen er i ferd med å sovne. 

Min første datter hadde en spiserørsykdom (Refluks) de første to årene av sitt liv, noe som gjorde at hun ikke ville ligge i sengen, og vognen måtte stort sett være i bevegelse. Jeg vugget og vugget med henne i armene. Hun fyller fire år snart, men fortsatt kan jeg ta meg selv i å stå med knebøy og vugge både klesvask og leker. Det har heldigvis avtatt noe med tiden. Husker spesielt en episode hvor jeg hadde henne med på Barnas Hus. Vi stod i kassen og jeg hadde henne på armen. (Hun ville stort sett ikke være i vognen) Samtidig som jeg hadde henne på armen stod jeg og kjørte en tom vogn hardt frem og tilbake. Jeg merket en mann stirret oppi vognen, og jeg ble flau da jeg innså hva jeg drev med. 

Nå er jeg snart i gang igjen med vugging og byssing. Denne gangen med tvillinger. Kommer jeg til å bli gal tro? Som mammaer flest sender jeg alle tanker og handlinger i barnas retning. Jeg må huske... Glemte jeg? Savner barna... Lurer på om tårene blir tørket når jeg ikke er der?

Man kaller det ofte ammetåke, men det ligger mer bak. Jeg beveger meg nå ut på farlig ulovlig territorium og påstår med dette at fra naturens side har vi mammaer stort sett tankene på barna i flere situasjoner enn pappaene. Jeg holder nå hodet i hendene for at jeg har skrevet den forrige setningen. Er redd jeg blir lynsjet nå, for dette er vel i 2013 ikke lov å påstå, men folkens, våkn opp! Det er jeg som har båret mine fire barn i magen. Det er jeg som blør fra puppene så nesten brystvortene faller av de første ukene med amming. Det var jeg som hadde brystbetennelse og infeksjon i livmoren etter fødselen. Det var jeg som bekymret meg og brukte de to timene jeg hadde med søvn til å drømme om hvilken dårlig mor jeg var som ikke fikk til ammingen perfekt med min første datter. Det er jeg som fra naturens side tvinges til å bruke alle mine krefter og tanker på dette lille barnet. Jeg får ikke kjangs til å koble det ut fordi det ligger i meg hele tiden. Det er slik vi er laget. 

Jeg vil hylle dagens fedre, og spesielt han jeg er gift med for at han er så "tilstede" og er en sånn "nær" far som han er. Dette er ikke ment som en kritikk av alle flinke gode pappaer. Det er en advarsel om at vi ikke skal glemme hvordan det egentlig er. Vi må ikke finne på å "blande kortene". Det er bare det at jeg er redd vi har blitt litt feige og fornektende i forhold til hvilke roller vi "får lov" å ha som foreldre. En pappa er ikke en mamma. Vi kan ikke sidestille rollene. Jeg kaller det hverken feminisme eller å ødelegge likestillingen å påstå at mor er viktigst for barnet i alle fall det første året. Jeg kaller det naturlig. Det betyr ikke at man skal klare seg uten far, men det betyr at fra naturens side er vi skapt slik at det er vi mammaer som ikke går en time i 40 uker uten å tenke på den lille i magen. Det er jeg som får melk i brystene mine og som føler like stor separasjonsangst som det lille barnet. Vi kan hverken forvente eller tvinge en mann til å føle alt det en mamma føler. La pappa føle pappafølelser og mamma føle mammafølelser. Når mine barn kommer til verden har jeg kjent dem inni meg i 9 måneder. Jeg har allerede en kontakt med dem. Denne kontakten må vi ikke tukle med. 

Jeg har utdannet meg innen samfunnsfag og journalistikk. Jeg har stort studielån og ganske gode karakterer fra høgskolen. Jeg var, og er, veldig interessert i journalistikk. Jeg er samfunnsinteressert, men jeg klarer ikke begge deler. Jeg klarer ikke gå hundre prosent inn i en slik jobb med hele min sjel og samtidig være den mammaen som jeg ønsker å være for mine barn. Jeg har ikke nok timer i døgnet, og heller ikke nok energi.  Jeg har ikke fått barna mine for å plassere de i barnehagen fra syv til fem hver bidige dag. Jeg vil se de mer enn som så, og jeg vil ikke slite de helt ut. Samtidig savner jeg å bruke hjernen min i innviklede journalistiske saker, men jeg vil ikke leve med konstant dårlig samvittighet. Jeg blir ikke på jobb i en time ekstra hvis det gjør at det går ut over barna. Jeg vil ikke ha konstant dårlig samvittighet for at jeg er for sliten og kjefter for mye på dem. Jeg vil ikke angre når de plutselig er fjortiser og lure på hva de drev med da de var to år? Jeg vil være sammen med dem mer enn en time før leggetid. Jeg ønsket meg barn for å være sammen med dem. Derfor ga jeg avkall på hele journalistjobben og fikk meg jobb som lå nærmere her hvor vi bor. I forhold til studielånet mitt og all tiden jeg har brukt på å utdanne meg tjener jeg for dårlig nå. Jeg ønsker meg mer penger. høyere lønn, men det er mammaen i meg som vinner over karrierekvinnen. 

Karrierekvinnen er ikke borte. Hun er i meg fortsatt, men det som er så synd er at når man tar en pause fra karrieren er den ikke like enkel å hente tilbake. Jeg er ikke lenger "ferskt kjøtt" på markedet fordi jeg ble borte noen år.  Men jeg ville aldri valgt annerledes, fordi det strider mot det som gjør meg mest fornøyd. Mulig jeg blir hengt nå, men jeg våger meg til å påstå at dette ligger lenger ut i huden på oss kvinner enn på menn. Det er ikke mulig å likestille menn og kvinner ved å gjøre mammaer til pappaer og pappaer til mammaer. Bare mamma er mamma og pappa er pappa. Vi har begge viktige roller, men jeg nekter å la noen tvinge meg til å være med på at mor og far er like. Ja, pappa skal trille barnevogn og skifte bleier og alt det der, men vi må for all del ikke undergrave den følelsesmessige kontakten mellom mor og barn og tvinge mannen inn i denne naturlige symbiosen! Ja, jeg er i ferd med å hisse meg opp nå. Vi må ta vare på mammarollen, og på papparollen som er minst like viktig. Det er så skummelt å si alt dette, for det er så "inn" i dag at vi kan erstatte hverandre. Ikke glem at vi er ikke like... Og det er jo egentlig en god ting, syns dere ikke?

- Oi, var det planlagt?

- Oi, var det planlagt?
- Eh, det har vel strengt tatt ikke du noe med!?
Det er det jeg har lyst å svare, men jeg får meg jo ikke til det. Når jeg forteller at jeg er gravid, smiler og er glad og fornøyd når jeg forteller det, så burde det da ikke være nødvendig å spørre meg om det var planlagt? Om mannen min og jeg har planlagt å bli gravid eller ikke hører privatlivet til. I alle falle i min verden. Er dere ikke enig?

Når det er sagt så vil jeg gjerne dele min historie med dere. Vi har to felles jenter fra før. 2 år og 3.5 år. Annenhver helg og i ferier har vi også min stedatter på 9 år boende hos oss. Jeg ga bort masse babyklær og solgte unna en del babyutstyr. Likevel har jeg hele tiden gjemt unna det jeg har likt aller best. Tatt vare på alle babytepper og de fineste babylekene. En liten stemme hvisket innimellom til meg at "du er ikke ferdig enda". Ettersom småjentene ble større, og vi ble feridg med babytiden begynte vi å snakke om vi skulle ha en til. Vi veide for og imot og ble igrunnen aldri helt enig med oss selv. Etter tre relativt søvnløse år er det tøft å begynne på`n igjen. Samtidig er det jo så berikende med mange barn.
Vi overlot det hele til skjebnen og "traff på første bom"!

Full av begeistring tisset jeg på pinner i flere uker før testen viste positiv. Jeg var kvalm fra unnfangelsen og det var ikke tvil. Likevel har jeg sørget for at Clearblue og apotekene på Skedsmokorset ikke går konkurs med det første. Jeg kjøpte mange tester. Så mange at jeg varierte hvilket apotek jeg gikk til, fordi det var flaut! Endelig, slo det ut på testen. Gravid! Hurra! Jeg prøvde å skjule det på jobb en liten stund, men toalettskålen ble etter hvert bedre kjent med ansiktet mitt enn med bakdelen min, så jeg valgte å fortelle det til mine kollegaer. Når man "roper på elgen" flere ganger i timen er det ok med en forklaring til omgivelsene rundt.

Redselen for at det skulle være noe med dette tredje barnet meldte seg. Når vi liksom skal ha nummer tre, er det fint å vite at alt er som det skal, tenkte jeg. Jeg booket meg derfor en time på Aleris for tidlig ultralyd.
- Greit å se hvor mange som er der inne, sa mannen min flere ganger. Du er litt anderledes enn de forrige svangerskapene. Jeg tror det er to.
Haha, tenkte jeg. Artig liksom!
Inne hos gynekologen som også er fødselslege sa jeg kjekt da jeg kledde av meg at det er jo greit med en liten opptelling.
Han humret litt og ba meg sette meg til rette i gyn.stolen. Jeg la hodet tilbake, og litt nervøst tittet jeg bort på skjermen.
- Her er det et lite hjerte som slår, sa han.

Jeg følte meg lettet! Fulgte med på skjermen mens legen undersøkte videre. Nakkefolden og nesebenet så fint ut. Men i alle dager, tenkte jeg. Var det en til der? Sikkert bare bildet som hoppet litt.
- Her er det to, sa han plutselig!
- TO!?
Jeg løftet hodet og tok nesten en "sit up" i stolen. La meg ned igjen, men reiste meg opp i "sit up" igjen.
- Du tuller med meg, sa jeg flere ganger til legen.
- Nei, jeg tuller ikke. Her er det to.

For et fantastisk sjokk! Vi lurte på om vi skulle ha en til og fikk to! Nå er jeg fjorten uker på vei med eneggede tvillinger. På sykehuset tror de det er jenter, men det er litt tidlig å si helt sikkert. Vi går en spennede tid i møte med tett oppfølging på sykehuset og en stor familie med fire og til tider fem barn! Det er mest gøy, men selvsagt også skremmende å tenke på at vi skal ha så mange barn. Vi må flytte og vi trenger større bil. Men mest av alt er det fint å tenke på det yrende livet mannen min og jeg kommer til å være omgitt av i mange mange år. Jeg ser for meg (etter alle trassalderne er over) koselige frokoster, deilig søskenkjærlighet og så mange myke barnekinn å stryke på. Kanskje puppene mine faller av under de grusomme første ukene med amming, eller jeg (mot formodning) mister noen kilo. Kanskje jeg ikke får sove på månedsvis og skirker ting til mannen min på natten, som jeg ikke husker dagen etter. Kanskje jeg glemmer hvem jeg er en liten stund, eller blir meget hardt rammet av ammetåke og fryktelig dårlig råd! Jeg ser med skrekk på barnehageregningen.
Kanskje det blir litt kø på badet men... Fire jenter i tenårene blir jo sikkert en egen histrorie, men  jeg kommer aldri til å bli ensom. Fire jenter å kose meg med resten av livet.

- Var det planlagt?
-Nei, man planlegger ikke å legge egg med to plommer... Men for en gave!

Hilsen Ingvild

Bomull i hodet

Barna mine er nå 3 år og 16 måneder. Jeg må vel nesten si at ammetåken har lagt seg nå. Likevel befinner jeg meg ikke i totalt klarvær, foreløpig. Jeg tar meg selv i å stille de dummeste spørsmål og bruker lang tid på å de enkleste ting på jobb.

Før jeg fikk barn satt jeg skjerpet på pressekonferanser i rådhuset i Oslo og på bydelsutvalgsmøter og noterte, stilte spørsmål, knipset bilder og svarte på meldinger med mobilen min samtidig. Jeg kunne huske sitater fra politikere i dagevis, og kunne ofte skrive artikkelen uten å kikke i notatblokken. Det var helt blå himmel og klar sikt!

Nå er det som om jeg har bomull i hodet.  Jeg er en levende A-plan. Jeg har tusen tanker i hodet på en gang. Jeg må bla opp uendelig mange ganger i A-planen (les:hodet mitt) fra jeg står opp om morgenen til barna er levert i barnehagen.

 

Mandag: 3-åringen skal ha med yoghurt til ettermiddagsmåltidet og begge skal ha med klær til skiftekurvene, nyvaskede parkdresser og regntøy. Støvler, luer, votter, halser, tykke sokker. Har jeg husket alt? Krysser fingrene for det. 

Tirsdag: 1-åringen skal ha med yoghurt til ettermiddagsmåltidet, tursekk med sitteunderlag og varm drikke.

Onsdag: 3-åringen skal ha med yoghurt til ettermiddagsmåltidet, tursekk med sitteuderlag og varm drikke. 

Torsdag: 3-åringen skal ha med tursekk med sitteuderlag, men bare annenhver torsdag. Men hvilken torsdag er det nå? Er det egentlig torsdag i dag? Ja, det var da onsdag i går!? Ja!

 1-åringen skal ha med tursekk med sitteunderlag og varm drikke. 

Fredag: Det er "Ha-med-dag" for 3-åringen som skal ha med seg en egen leke. Puh, husk å ta med alt vått og skittent tøy hjem til vask, drikkeflasker, ha-med-leke og glem for all del ikke barna. Nei, det er ikke jeg som henter i dag... Sender sms til samboer med alt han må huske å ta med hjem. 

I tillegg skal de omtrent hver dag ha med seg en spennende frokost i hver sin matboks. De skal helst ha på seg klær som passer, og som er riktig for været. Ikke nok med det. Jeg må dusje, kle på meg, sminke meg og ordne håret (hvis jeg rekker) mens jeg sleper to barn rundt på badet hengende i et bein hver.  Som om ikke det var nok må jeg minne samboer på alt han skal huske!

Når jeg endelig kommer meg på jobb har jeg hatt gjøremål på morgenkvisten, som jeg tidligere trodde man måtte bruke en hel dag på å rekke. Alt dette før klokken er åtte nullnull. 

Så får jeg et enkelt spørsmål av min kollega, og jeg klarer ikke tenke. Jeg skjønner ikke dette enkle spørsmålet. Jeg kopler ikke hva hun snakker om.

Etter å ha svart noe som ikke matcher spørsmålet over hodet, skjønner jeg plutselig at jeg er helt omgitt av bomull. Det går så tregt at jeg melder overskyet. Husket jeg bleiepakken som skulle leveres i barnehagen? Sluttet hun å gråte etter at jeg kysset henne farvel? Har hun varme nok sokker til å ha i støvlene sine i dag? Håper samboer rekker å hente dem litt tidlig, slik at de ikke blir helt utslitt, stakkars små. Å, nei! Jeg glemte å skrive oss opp på dugnaden i barnehagen og sette meg opp på foreldresamtale. Det MÅ jeg huske etterpå. Nei, det er ikke jeg som henter i dag. Må huske i morgen!

Hæ? Nå håper jeg snart klarværet er tilbake og at skyene trekker seg så smått bort. Jeg trenger mer lagringsplass mellom ørene, og jeg tror jeg får litt bedre plass av å blogge ut litt informasjon her! Er det flere enn meg som har det sånn?

Ingvild

Ps. Hva var det jeg skulle huske til i morgen igjen? 

- Jo, nå husker jeg det. Ta med yoghurt til dugnaden og legge gummistøvlene inn i kjøleskapet! Var det ikke det? Er det mandag eller tirsdag i dag?

En himmel full av stjerner

I forbindelse med rettsaken i disse dager, gjør jeg meg disse tankene... Når man får et barn skjønner man plutselig alt det de snakket om. Man vet at man blir så glad i det barnet at ingen kjærlighet kan måle seg med denne kjærligheten. Man vet det, men man skjønner det ikke helt før man står der med denne lille uskyldige kroppen i armene... Dette uskyldige lille livet som jeg har skapt, som er helt avhengig av meg. Samtidig merker jeg at jeg raskt blir helt avhengig av henne også! Det er godt, men samtidig så inderlig sårbart. Hvis dette lille livet skulle forsvinne for meg, hva skjer da? Det er en uutholdelig tanke. En tanke som gnager langt inn i sjelen. Hva skjer når jeg ikke kan beskytte barna mine lenger? Det er 22. juli 2011. Jeg er alene hjemme sammen med barna mine. Samboeren min er på jobb. Jeg får med meg eksplosjonen i Oslo gjennom nyhetene på tv, og reagerer med forferdelse som jeg prøver å skjule for jentene mine. De var bare 2 år og 7 mnd. Det kommer mer... Det skytes på Utøya og jeg føler dette kommer svært nært innpå meg. Utøya er i min hjemkommune. Her vokste jeg opp og nå skjer dette!? Jeg legger barna mine, men klarer ikke gå fra dem. Jeg blir sittende ved sengene deres og se på dem mens jeg skriver sms med min beste venninne. - Hva har vi gjort? Vi skulle aldri satt barn til denne verden. Nå er ikke Norge det samme lenger... og de er så små og uskyldige og må vokse opp med dette. Vi er helt enige og har de samme tankene med det samme. Det er tankene til en mor. En mor som gjør alt for å beskytte sitt barn... Så våknet vi opp dagen etter til smilende småjenter som ikke visste bedre, men med nyheter så grusomme og makabre at jeg fortsatt sliter med å forstå... Jeg tenker på mødre, fedre, søsken og besteforeldre som måtte våkne opp til noe helt annet. De mistet sine kjæreste sårbare barn. Det finnes ikke ord... Jeg blir fysisk dårlig av å prøve å kjenne på sorgen deres, og jeg er ikke i nærheten av hvordan de har det. Jeg har fulgt rettsaken i fem hele dager. I dag ble jeg kvalm... Jeg ser mødre og fedre som mistet barnet sitt på Utøya blir intervjuet. De ser ut som sterke mennesker, man får ikke noe valg, men hjertet er ikke lenger helt. Stjernen deres lyser ikke mer... En himmel full av stjerner, blått hav så langt du ser. En jord der blomster gror, kan du ønske mer... Sammen skal vi leve, hver søster og hver bror. Små barn av regnbuen og en frodig jord...