Du, som vi koser oss!

"Koser du deg hjemme som mor? Du har vel god tid nå, til å gjøre det du har lyst til!?" Jeg svarer som regel; Ja, vet du vi koser oss så altså! Noe som forsåvidt ikke er milevis unna sannheten men heller ikke the truth, the hole truth and nothing but the truth. Skulle sannheten komme for en dag så hadde det tatt smertelig lang tid å høre på. Er vel derfor ingen gidder eller tør å snakke om det. Men gullmedaljen har alltid, alltid en bakside. Det betyr ikke at man er mindre glad i det lille vidunderet. Det betyr bare at man er et menneske som har fått snudd hele tilværelsen så til de grader på hodet.





"Joda, vi står opp mellom fem og seks på morgenkvisten en gang, morgenfriske og blide etter en natt med fjørti oppvåkninger, våking, byssing, mating og tårer både fra små og store. Jeg har ikke sovet sammenhengende mer enn to, kanskje tre, timer på snart et halvt år, men det er så koselig så! Joda, jada vi koser oss så vi altså. Hun er jo så søt vet du. " Og det er hun, selvfølgelig, den lille prinsessen. Den lille prinsessen på littt over en halvmeter som ikke veier stort mer enn en kasse med brus. Tenk at noe så lite kan sette i gang noe så stort...





"Ja, også etter amming og litt lek så er hun trøtt og da bysser jeg henne i søvn. Det hender det tar en time, men etter en time sover hun og da skynter jeg meg for å dusje. Når jeg nesten har skylt ut all shampoen så hyler hun gjennom babycallen og jeg hiver på meg klær og tuller et håndkle rundt håret...og sånn blir jeg gående frem til samboern min kommer hjem fra jobb. Men da er det så sent at da er det liksom ikke noe vits i å ordne håret, men det er jo rent da, og det er jo fint det. Er jo luksus med hårføning nå til dags vet du."



Hvorfor har ingen fortalt meg at man mister hår når man ammer? Etter en dusj ser det ut som at jeg har glemt å ta med meg parykken ut fra sluket. Første gang samboern min så det dro han rett på butikken for å kjøpe Plumbo. Han mumlet noe om at dette aldri ville gå bra, og hev seg i bilen mens jeg ble stående igjen og gape og så for meg at jeg skulle bli hårløs i en alder av 31 år. Jeg fikk etter hvert roet meg ned da jeg tvang meg selv inn på tanker om Gro Nylander som snakker om at mammaer strekker seg langt... Ja, det får`n si!



Vi strekker oss jammen langt vi mammaer. Blødende brystvorter, våkne netter, og livet på vent. Ja, for man setter virkelig sitt eget liv litt på vent for å sikre at det lille vindunderet får en så god start på livet som overhodet mulig. Så kan man kanskje spørre seg om man har noe valg...?