Jeg er en kvalm dame!

Hei folkens! Jeg har glimret med mitt fravær i lang tid, men jeg har en god grunn til det... Jeg har vært, og er en kvalm dame! Så kvalm og trøtt at det eneste jeg har orket, har vært å ta meg av lille vidunder (som nå har blitt 13 mnd.). Jeg hadde nesten glemt hvor kvalm man blir, hvor trøtt man blir, og ikke minst hvor sur man bare plutselig blir innimellom!


(Bildet er fra mitt forrige svangerskap)

Til dere som ikke har skjønt det enda: Jeg er i lykkelige omstendigheter. Selv om dette var en svært god nyhet her i familien, så har det vært tre tunge måneder. Til dere som syns jeg har fått rar stemme i telefonen, eller brukte litt lang tid på å svare, så beklager jeg. Jeg brakk meg bare litt i noen sekunder der. Til dere som har sett meg stoppe bilen og stikke hodet ut for å kaste opp; det var derfor!
Til naboer som har sett meg trille lille vidunder i vognen ekstremt mange ganger om dagen: Det var fordi jeg trengte frisk luft! Til naboer som har sett meg stå med bakenden opp og hodet ned i hekker, busker og trær: Det bare kom, og nå vet dere hvorfor og det pågår fortsatt!

- Nå gikk hun der forbi igjen... Hun som tydeligvis er glad i flaska(!)
Nei, jeg er gravid, ikke fyllesyk! Til dere jeg har vært kort mot og virket fraværende mot: Jeg er ikke uinteressert. Jeg var bare så inni granskauen kvalm at jeg bare måtte puste dypt og svelge i stede for å utdype svarene mine. Til dere venner som har klart å holde på hemmeligheten min: Tusen takk!


Nå som "nyheten" er ute av hiet, så merker jeg at folk reagerer veldig forskjellig...
- Ååå er du! Så...koselig da. Det blir jo to tette, så gøy, sier de, mens de rynker pannen og det ser ut som de tenker: Hun vet ikke hva hun går til. Stakkars, allerede!
Til dere, vil jeg bare si at jeg vet utmerket godt hva jeg går til, og for oss er dette det beste som kunne skjedd. Jeg bare forlenger søvnløsheten med et par ekstra år og sørger for at lille vidunder får en søster eller bror som hun kan krangle med og fnise med i baksetet når vi er på ferie.

Så nå vet dere hvorfor jeg noen dager ikke tar telefonen, svarer med en gang dere spør, står med hodet i naboens hekk, eller stopper på E6 for å kaste opp. Jeg blir rett og slett ikke kvalm av min egen kjøring, jeg er bare gravid ;-D Jeg prøver å tenke at det går over, at alt sammen er verdt følelsen av å være bilsyk og ha omgangssyke på en gang, dag ut og dag inn i ukesvis. Jeg prøver å le når lille vidunder henger i leggen min og later som hun brekker seg mens jeg snakker med porselenet. Jeg prøver å si til meg selv at om tre år kan du sove Ingvild. Du kan sove så lenge du vil en gang i tiden, bare ikke akkurat nå. Jeg gleder meg til en gang i tiden. Men jeg gleder meg mer til desember, for da kommer det enda et lite vidunder til familien vår. Jeg gleder meg til ultralyden hvor vi kan se om det er en lillebror eller en lillesøster som lager kvalme der innenifra.

I går fikk vi hilse på han eller hun på ultralyd for første gang. Der inne ligger det en liten skatt og spreller med to armer og to ben. En liten skatt som så helt velskapt og sunn ut. Ja, det er et slit å stå opp halv seks hver morgen og skifte bleier som ikke lukter blomster, og trøste og mate og kose et lite bustetroll på 13 mnd, mens man egentlig hadde trengt minst fire timer til med søvn, og mens man løper inn på toalettet mellom kos og lek. Men det man oppnår etter ni måneder med tårer, hormoner som løper løpsk og søvnløse netter, veier opp og vel så det.

Ja, så håper jeg min kjære er enig... gulp!
- Æsj, har du drukket kaffe?!?
- Har du spist peanøtter?!?
- Må du spise hvitløk når jeg er gravid?
- Ikke ta på meg!!
- Det er ikke noe galt, tårene bare triller ut av seg selv... Skjønner du ingenting eller??
- Vær så snill å se på dette fødeprogrammet sammen med meg!? Buuuhuuu, det er så fantastisk når babyens hode kommer til syne.
- Hææ?? Syns du det er ekkelt? Hva er galt med deg?!
- Jeg trenger koooos. Det var i ste jeg ikke ville ha kos. Nå vil jeg ha!
- Unnskyld! Det er hormoner...WRÆÆL!
- Du smatter ganske høyt nå altså!

I min svangerskapsbok står det at det koster krefter å bære frem et nytt liv, og at de første månedene for noen kan sammenliknes med en fjellklatringsekspedisjon. Jeg er noen og dette er min andre fjellklatringsekspedisjon. Jeg skal si jeg ser frem til kondisen tar seg opp, hvis dere skjønner hvor jeg vil!?

-- Ingvild --