Jeg har forelsket meg igjen...

Jeg er forelsket igjen! Denne gangen i en ny baby. 27.desember fikk vi et nytt lite familiemedlem, så nå er vi fire og annenhver helg er vi fem! Lille jentebabyen vår er nå litt over syv uker, så vi begynner å bli godt kjent med henne. Hun smiler, bæsjer, drikker melk og gråter, og jeg er helt forelsket!

Likevel, når sant skal sies, er hverdagen her ikke helt den samme som den var. Det er ikke tull det der at to er som ti! Er forsåvidt ikke sant at en er som ingen heller da... Det er hektisk med to, til tider tre små som sloss om oppmerksonmheten. Med en på 22 månder, en på snart 2 måneder og en på syv år skal man være litt av en sjonglør for å gjøre alle tilfreds. Ja, og glem ikke det fjerde barnet, nemlig mannen i huset. Hadde ikke klart meg uten han selvfølgelig, men jeg må le litt av han for tiden. Jeg hører han snakke i telefonen og folk spør hvordan det går med den lille nye prinsessen.
- Joda, det går fint, men vi er jo litt slitne av å være oppe på nettene med henne, for hun spiser jo en del på natten. Vi, vi, VI er slitne?? Hmmm, jammen har jeg en medfølende mann som blir sliten på mine vegne...For det er da vel ikke han som er oppe og mater? Riktignok er han fortsatt oppe og putter smokk i munnen på hun som snart er to år, men ammingen kan han vel streng tatt ikke ta "æren" for!?

Hva er det med menn som alltid må ut med søppelet? Noen ganger er det akkurat som at han leter etter søppel.
- Skal disse kastes? Dette her er vel søppel, spør han med bedende øyne. Han vil rett og slett ut med søppel så ofte han kan. Må være et syndrom de har. Behovet for litt "luft" er vel igrunnen ikke noe bare menn har? Tror jeg skal begynne å kaste litt mer søppel jeg også. Vi jenter er så oppofrende at vi tror at verden stopper opp og faller sammen, hvis vi tar oss litt luft. Hver ettermiddag er jeg alene noen timer med jentene, mens vi venter på at min kjære skal komme hjem fra jobben. Jeg ammer den yngste mens hun på snart to klatrer på bordet, kaster telefonen min i gulvet og drar meg i armen for å få min oppmerksomhet. Det er et lite cirkus her til tider, men det er mitt cirkus, og artistene i cirkuset er min lille familie som jeg ikke ville vært foruten.
Ettermiddagen med en baby og en sliten liten barnehagejente er et skue for et hvert øye. Så kommer mannen hjem og jeg vil på butikken for å handle. Hva gjør jeg? Jo, jeg tar med meg babyen sånn at han ikke skal bli sliten av å ha begge to alene. Noen som kjenner seg igjen? Jeg vet jo at jeg gjør meg selv en bjørnetjeneste. Han kunne sikkert ha godt av å være cirkusdirektør i et par timer han også, så kanskje kunne han forstå bedre hvorfor jeg ringer og maser på han når han er fem minutter for sen...! Vi skulle vært blekkspruter begge to.

Er det sånn det er å være voksen? Plutselig er jeg mor til to og har en stedatter på lån annenhver helg. Jeg trives med det! Jeg bare skjønner ikke helt hvor det ble av 20-åringen? Jeg tror nemlig at jeg fortsatt er veldig ung...helt til jeg møter eller prater med en 20-åring. Da skjønner jeg det jo. Jeg er jo en gamlis i deres øyne. En venninne av meg som er "stemor" til en på 19, skjønte hvor "gammel" hun hadde blitt da stedatteren snakket om noen kjipe gamle kjerringer. Da min venninne spurte hvor gamle de var, fikk hun som svar at de var sånn 30 eller no!! Kremt!

Det gikk opp et lys for meg da jeg skulle besøke moren min og jeg plutselig fant meg selv midt i en planlagt brekksladd rundt svingen inn på mammas parkeringsplass, med to unger i bilen. En eldre mann (han var godt over 30!) snudde seg og så rart på meg. Hva glor du på da, sa jeg høyt, mens en liten stemme i baksetet ropte høyt: woooooiiii, gøøøøøy! Det var da jeg skjønte det. Jeg er for gammel for planlagt brekksladd. Jeg må skjerpe meg. Jeg er en oldis på snart 33 år, et forbilde for mine barn og andres barn som ser meg i trafikken, og det forventes at jeg oppfører meg på en viss måte, som slett ikke inneholder brekksladd... Heller ikke dansing på bordet på afterski. Må holde meg på gulvet nå. Hvis jeg i det hele tatt rekker afterski på en stund. Sånne gamle kjerringer danser ikke på bordet midt blant 20-åringer. Jeg har nemlig vært en sånn 20-åring selv, som baksnakket gamle kjerringer oppå bordet på afterski... Angrer!

Men etter nærmere ettertanke er jeg glad jeg ikke lenger er 22 år, student, full to ganger i uken og våkner hver eneste søndag med skallebank og telefoner fra venninner som trenger forkalring på hvorfor de våknet opp på Tåsen og ikke Frogner hvor de egentlig skulle vært. Eller at jeg selv trenger forklaring på hvor jeg er... Jeg er glad jeg kjenner mannen som ligger ved siden av meg og snorker. Jeg er glad jeg blir vekket av søte små og ikke vekkerklokken (de våkner nemlig alltid før vekkerklokken rekker å ringe, uansett hvor tidlig den er innstilt)Det eneste jeg syns er litt lumpent er at ingen kunne si til meg da jeg var i 20-årene at jeg måtte være mer fornøyd med meg selv. Noen kunne sagt til meg at hvis du tror det der er valker, at det der er store lår og at det der er bad hairday, så se her hvordan du kommer til å bli om bare ti år. Dette er valker med strekkmerker, dette er utrente lår, og det er dette her som er bad hairday, skulle noen si og vise meg bilder av meg selv ti år frem i tid etter at jeg hadde født to barn på under to år. Man setter rett og slett ikke pris på det man har før man ikke har det lenger. Heldigvis kan man gjøre noe med det... når man bare får tid til å orke;)

Men så har man så mye annet. Som en venninne av meg sa da vi snakket om babysvømming her om dagen:
- Jet er så glad det ikke er jeg som står i fokus når jeg skal i det bassenget. Nå er det liksom babyen som er i fokus. Jeg er enig, og jeg nyter det. Du skjønner at du har blitt småbarnsmor når du har fiskeboller til middag oftere enn du har sushi, når du lager hvitsaus fra bunnen av med en arm mens du ammer en baby på den andre armen. Du skjønner at du har blitt småbarnsmor når du sier; ååå som tiden flyr, oftere enn du sier; skal du på polet i dag? Kjøper du med to rødvin og en hvitvin til meg? Du skjønner at du har blitt småbarnsmor når du ikke lenger ønsker deg noe til jul, men til slutt kommer på at det kunne jo være kjekt med nye kjeler til kjøkkenet... Du vet du er småbarnsmor når du har konstant dårlig samvittighet for alt og ingenting...Du vet du er småbarnsmor når du begynner å gjespe før barnetv er ferdig. Du vet du er småbarnsmor når du ikke vet hvilken dag det er. Du vet du er småbarnsmor når du nesten føler deg forelsket i flere enn i mannen din, nemlig i den største kjærligheten av de alle, i barna dine! Du vet du er i ammetåke når du...nei, husker ikke hva jeg skulle si...hva var det vi snakket om igjen?

Jeg siterer en annen god venninne:
- Strekkmerkene mine på magen er min kvittering på at jeg har født to fantastiske barn!