torsdag 20. november 2014

Kvalitetsavvikling for barnehagene Budsjettet for 2015

Da det kuttes i barnehagebudsjettene flere steder i landet deler jeg her et innlegg jeg skrev til Ringerikes Blad.

Hver dag i flere timer overlater jeg ansvaret for mine fire småjenter til barnehagepersonalet i Løken barnehage i Hole. De elsker å være der. Der lærer de mye nytt, får den kosen de trenger, de er tørre, mette og fornøyde. Dessuten hjelper de voksne barna til å fungere i lek med andre barn, ser til at de har det godt med seg selv, og ikke minst er gode mot de andre. Jeg er trygg på at de blir godt tatt vare på av dyktig personale med en god pedagogisk plattform. Jeg er også trygg på at hvis det skulle være noe som skolen bør vite om når den tid kommer, så har personalet i barnehagen allerede plukket det opp, begynt å kartlegge, og gir barna et godt fundament for skolegangen. Jeg er glad for at barnehagen ikke "bare" er barnepass, men også en arena for læring av det viktigste et barn kan putte i ryggsekken sin, nemlig sosial kompetanse! Barnehagelærene har heldigvis ikke gått tre år på høgskole for å få tittelen "tante". Nei, den tid er forbi, vi har heldigvis kommet lenger, eller?

Så viser det seg at politikerne vil at vi skal ta fem skritt tilbake. Det jeg nettopp beskrev blir ikke lenger en selvfølge. Nå har det nemlig kommet meg for øre at Holebarnehagene nå forespeiles så vesentlige kutt i budsjettet (15 millioner kroner for hele kommunen) at dette i praksis vil bety reduksjon i bemanning. Reduksjon i en bemanning som allerede er så sårbar! Reduksjon i en bemanning som allerede i dag ikke tåler at noen blir sykmeldt?
Jeg reagerer med vanntro! Jeg trodde vi skulle satse på barna? Skulle man ikke øke kvaliteten i barnehagene og gi et barnehageløft?
Det går da ikke an å være med på noe kvalitetsøkning ved å kutte ned på stillinger! Personalmengden er først og fremst det som avgjør kvaliteten i barnehagene. Ved for lite personale vil pedagogiske opplegg settes til side, og dagen vil handle mer om å få hverdagen til å gå rundt. I ytterste konsekvens blir det uforsvarlig, både for små og store i barnehagen. 
Vil jeg være like trygg på å sende barna mine i barnehagen da? Har dere politikere prøvd å jobbe i barnehage? Har dere forsøkt å være på en avdeling med 18 barn alene? Får de ikke gå på tur lenger? Hvor lenge er det greit at lille Lise roper at hun er ferdig på do før det kommer en voksen? Hvor lenge skal Petter på 2 år, som ble bitt i armen av et annet barn gråte før han får trøst? "Vent litt med å ha vondt, lille venn. Jeg må bare skifte en bleie, tørke en på do og stryke et perlebrett først. Still deg i kø eller løp og finn et plaster selv er du grei!"

Det hjelper ikke med flere pedagoger om det blir for lite personale. Da blir utdannelsen til barnehagelærerene nærmest bortkastet, og de får hverken mulighet til å planlegge eller gjennomføre gode pedagogiske opplegg. Det blir også mindre tid til å veilede assistentene og de ufaglærte. Mange av barnehagelærerene mister motivasjonen. Hva er vitsen med å ta en treårig høgskoleutdanning når man ikke får brukt utdannelsen i praksis?
Det blir liten tid til kvalitetsarbeid med barn med spesielle behov, foreldresamarbeid, samarbeid med andre etater, og andre viktige ting som ikke bare handler om å få barnehagehverdagen til å gå rundt.
Man mister tid til oppfølging og ikke minst tid til refleksjon og evaluering av arbeidet. Jeg overdriver ikke. Jeg har selv jobbet flere år i barnehage og opplevd hvordan det er å stå der alene med 18 barn, fordi vi ikke fikk lov å bruke penger på vikar. Man har kun to armer. Her er det barna som blir taperne!

Kjære Holeværinger, småbarnsforeldre og andre som syns dette er viktig. Nå må vi sette ned foten! Dette går rett og slett ikke! 
Dette går ut over barna våre, vår fremtid, de kjæreste vi har. Det som foregår nå er ingen kvalitetssikring av barnehagene. Jeg kaller det heller kvalitetsavvikling!

Med vennlig hilsen
firebarnsmor, 
Ingvild Drange Tronhus

torsdag 30. januar 2014

Våkn opp og vis deg selv litt respekt, kvinne!

I dag er det et blogginnlegg fra bloggeren, Supermamman, som har dukket opp på Facebookfeeden min flere ganger. Tittelen på innlegget lyder: Våkn opp og sug mannen din, kvinne!!! Noen (få) på Facebook applauderer innlegget. Andre liker det ikke.

Til slutt ble jeg nysgjerrig og åpnet linken. Har du ikke lest det, så kan du lese det her:

http://supermamman.blogg.no/1390952396_vkn_opp_og_sug_mannen.html

Ok, så hun mener at hvis mannen min er så flink at han følger gamle kjønnsroller og skifter dekk, dropper å støvsuge, vaske opp, skifte bleier, vaske badet, smøre matpakker, lage middag osv. osv. ja da, da fortjener han at jeg er ekstra grei med han? Nei, vent, han må huske å måke snø (i de månedene det snør da) og skifte dekk (to ganger i året). Resten skal jeg gjøre, og etter endt arbeidsdag i hjemmet setter jeg meg gladelig ned på kne for å belønne mannsarbeidet. Not!

Jeg forstår at hun setter det på spissen, og jeg ser at hun mener det litt humoristisk. Men jeg ser også at mannlige "venner" av meg klapper i hendene, og det gjør meg bittelitt irritert. Jeg trodde vi var i 2014?
Mannfolk, really? Vil dere virkelig ha en partner som setter seg selv så lite i respekt?
Jeg ser hun mener han skal ta sin del under akten også, men det jeg ikke ser er hvordan i hule heiteste tradisjonelle kjønnsroller, likestilling- og arbeidsoppgaver i hjemmet har noe med sex å gjøre? Hold your horses Supermamman! Nå skal jeg, som hun, sette problemstillingen hennes litt på spissen.

Jeg våkner klokken 04.30 av to bablende babyer som ikke har planer om å sove mer denne natten. En time etterpå kommer to barn til hoppende ut av sine senger. Mannen min har allerede reist på jobb grytidlig. Vi står opp. Barna leker mens de ser litt barnetv, maser, roter, krangler og ler. Jeg kler på fire barn, lager frokost til 3-åringen og 4-åringen, mater tvillingene med grøt, pakker barnehagesekker, skifter bleier, tørker tårer på etterhvert alle sammen, inkludert meg selv, pakker oss inn i bilen, skraper snø og is, kjører og parkerer utenfor barnehagen. Jeg lemper fire barn ut av bilen. To av dem må jeg bære i bilseter fordi de bare er 7 måneder. Samtidig bærer jeg to poser med tørre rene klær (som jeg vasket og hang opp kvelden før), et par ski (4-åringen skal gå på ski i barnehagen), og i munnen har jeg bilnøklene mens jeg gjeter 3-åring og 4-åring inn porten med bena.

Hjemme igjen leker jeg med babyer mens jeg rydder opp etter morgenkaoset. Klokken er nå ca. 09.00. Jeg legger babyer i vognen og vugger vognen på verandaen til de sovner. Når de sover tar jeg babycallen inn på badet og dusjer. Hender jeg må ut av dusjen igjen med håndkle rundt meg fordi de våkner og må bysses i søvn igjen. Setter på en vaskemaskin, og rydder alt jeg ser på min vei, både opp og ned trappen. Babyer våkner igjen og jeg mater dem, skifter bleier, tørker gulp, koser og leker. Løper opp og ned og henger opp klær i puljer, mens jeg støvsuger osv. Etter noen timer er det soving igjen. Legger babyer og vugger vognen til de sovner. Klokken er nå ca. 14.00. Jeg spiser litt og begynner med middag. Babyer våkner, og de får mat, bleier, nye klær fordi de gulpet, og vips så kommer mannen og de to andre barna inn døren. Middagen er nesten ferdig. Jeg har håret til alle kanter, sminken rakk jeg ikke ta ordentlig på, og jeg har grøt og middagssøl på genseren.
Klokken er nå ca. 16.15.

Viser 2014-01-30_19.56.59.jpeg

Vi spiser middag, snakker sammen, leker og rydder til leggingen begynner. 17.30 begynner vi med grøtmating med babyene, og det går slag i slag med leggerutiner av fire barn frem til klokken 19.30.
21.30 våkner jeg oppå dynen min, med klærne på og nesen trøkkt inn i sprinkelsengen, og en av hendene mine i babyhånd gjennom sprinkelsengen. Jeg reiser meg opp. Rister liv i kroppen. Ser at genseren er full av grøt, og kommer på det. Oh, shit! Jeg må skynte meg opp i stuen å gi mannen min en velfortjent blowjob!! Eeeeh...

Heldigvis har jeg en mann som ikke ser det på den måten. Heldigvis ser ikke han det som min jobb å tilfredsstille ham bare fordi han er mann som kan skifte dekk. Heldigvis ser vi likt på dette, og gjør som vi har lyst NÅR vi har lyst. Ikke når vi føler vi MÅ. Det føles nemlig bedre for oss begge når vi viser hverandre respekt. Det er mye kjærlighet i et lite stykke likestilt respekt, nemlig.
Klokken er 22.00. I stede putter jeg tannbørsten i munnen, fordi det er det jeg helst vil ha i munnen akkurat nå. Drømmer om en helg med barnevakt og legger oss slitne, men likevel tilfredse.

Som sagt satt på spissen, men dog!

Viser 2014-01-30_19.56.59.jpeg



Hilsen Ingvild

søndag 8. september 2013

Farvel melkepumpe!

Det er snart tre måneder siden jeg fødte tvillinger. De første ukene fullpumpet jeg de. Altså pumpet morsmelk som de fikk på flaske, fordi ammingen ikke var så enkelt for den ene tvillingen. Ettervhert gikk det over til litt amming, litt morsmelkerstatning og MYE pumping. Jeg hører lyden av den elektriske tvillingpumpen i søvne. Jeg har hatt den med i bilen, på toaletter og på besøk både hit og dit. For det første ville jeg at babyene mine skulle få så mye morsmelk som jeg fikk til å gi de, men for det andre hadde jeg så mye melk at jeg måtte pumpe for at det ikke skulle... gå hull på melonene rett og slett.

4-åringen min og jeg var på stranden tidligere i sommer. Da vi skulle opp fra vannet rant det vann fra bikinioverdelen min, og hun uttaler med sin høye kraftige barnestemme: Mamma oioioi, nå må du pumpe, for nå renner det melk fra puppene dine! Jeg vet ikke om det var jeg eller fedrene omkring meg som rødmet mest. NEIDA, dette er bare VANN, sa jeg så høyt jeg kunne, og skyntet meg opp fra vannet.

Tilbakeblikk: Det er sen sommerkveld, nesten natt. Tvillingene har sovnet og jeg burde tømt meg for flere timer siden. Tvilingene er mette og klarer dessuten ikke ammingen særlig, så de kan ikke hjelpe meg med å få "luften ut av ballongene" for å si det på den måten. Nei, nå må jeg pumpe før de sprekker, sa jeg til mannen min. Mhhmmm, svarte han litt uinteressert. Mulig han er litt lei av hele meieriet for tiden. Han reiser seg fra sofaen....
DUNK!! Det blir heeeelt stille i huset. Det er som om hele verden går i svart. Han løfter min dyrebare elektriske tvillingpumpe opp fra gulvet. Jeg er totalt avhengig av den hvis jeg ikke vil ha nok en brystbetennelse, eller hvis jeg rett og slett ikke skal sprekke. Jeg er på tidspunktet mødrenes svar på melkespreng! Mannen min løfter pumpen opp fra gulvet. Han blir blek. Eh, jeg har viss ødelagt den. Yeah right, svarer jeg. Nei, det er ikke tull. Den er knekt her i festet til slangen...
Verden stopper opp en liten stund før jeg blir grepet av panikk. Hva i helvete skal jeg gjøre nå? Vi kan jo kjøpe ny, sier han mens han panisk finner en nettside som selger deler til denne pumpen.
Men i helvete jeg kan da ikke vente på at den skal sendes hit da for svarte. Ehhh, nei, kanskje du kan prøve å håndmelke litt, sånn som de jordmødrene på sykehuset viste deg? HÅNDMELKE!?! Hallo, er du helt fjern eller? Å håndmelke ti desiliter morsmelk, trokke det!



Du kan jo kanskje prøve å amme litt? AMME? De klarer jo ikke det. Du kan amme selv. Prøv å AMM tvillinger som ikke klarer det. Dessuten er disse puppene her så store nå at de er større enn hodene deres. De får jo ikke tak! Er jo derfor jeg pumper!
Det var ikke meningen, sier han mens han mumler noe om forsendelse fra nettsiden som han bestiller ny del til pumpen fra. Takk og lov klare jeg etter mye om og men å lime og tape pumpen til den ble sånn nogenlunde tett. Etter pumpingen veier jeg kanskje fem og en halv kilo mindre, vrir opp to søkkvåte ammeinnlegg, og ber om unnskydning for at jeg ble så sint. Sannheten var at jeg var panisk og stressa. Jeg så for meg at jeg måtte reise til føden og låne en pumpe midt på natten. 

Etter nesten en uke har delen til pumpen fortsatt ikke kommet. Jeg løper til postkassen hver dag fo å sjekke, for limet og tapen er i ferd med å takke for seg. Herregud, de har sikkert sendt det som brev, mumler jeg ironisk fra kjøkkenet. Idiotnettbutikk! Fra sofaen hører jeg at mannen min setter kaffen i halsen. Jeg valgte brevforsendelse sier han lavt. Jeg tenkte pakke ble dyrere, så valgte brev. Stakkars mann! Hvis blikk kunne drepe! Han ble tilgitt, pumpen fikk sin nye del og har nå pumpet og durt i nesten tre måneder.

Jeg har nå omsider blitt enig med meg selv om at pumpen og jeg er i ferd med å gå hver vår vei. Vi er lei hverandre rett og slett. Takk for alt kjære (eller jævla møkka) pumpe. Du har vært med meg i tykt og tynt. Du er sliten nå... Jeg er enda mer sliten. At vi nå går hver vår vei er litt tungt å svelge, men det blir best sånn. Det er ikke deg, det er meg. Jeg er sliten nå, og orker ikke høre lyden din mer, den er SÅ irriterende. Jeg orker ikke koke deg flere ganger, og jeg syns du er et ork å montere og demontere til alle døgnets tider. Takk for alt, min kjære kjære (jævla møkka) pumpe. Ikke vær lei deg, for jeg er lei deg for oss begge. Dritt lei deg faktisk! Men du har hjulpet mine dyrebare tvillinger i nesten tre måneder, og er jeg deg evig takknemlig. Farvel!

Hilsen Ingvild

onsdag 21. august 2013

Min dårlige barselsbesøksamvittighet

Egentlig er det ikke så dumt med babyshower. Jeg vet om flere som syns det er en amerikansk dumhet å dusje babyen i gavedryss FØR den har kommet til verden. På en måte er jeg enig, uforutsette ting kan skje osv., men samtidig er det egentlig en ganske fin tradisjon. I mitt tilfelle ble det ingen babyshower denne gangen, men de forrige to svangerskapene mine arrangerte venninner babyshower for meg. En babyshower gir mor og barn fred og ro rett etter fødselen, fordi man allerede har gitt en fødselsgave og feiret babyen. Selvfølgelig gjør man en barselvisitt etter at barnet er født, men det er ikke så bråhast med barselbesøk når man nettopp har hatt et babyselskap/babyshower.

Do not copy!


Min største fiende er dårlig samvittighet, og følelsen jeg har av at jeg bør gjøre alle til lags. Etter å ha født tvillinger nå i sommer bestemte jeg meg for at jeg måtte si litt mer nei til tidlige barselbesøk. Etter at tvillingene ble født har vi flyttet, pluss at vi har en toåring og en fireåring. I tillegg hadde vi min bonusdatter på 9 år på sommerferie i to uker. Altså FEM barn og to voksne...

I en måned etter at tvillingene ble født bodde vi to voksne og fem barn på under 80 kvadratmeter med alle våre eiendeler pakket i bananesker som fylte mesteparten av leiligheten vår. Jeg hadde betennelse i kroppen med høy feber etter fødselen, og da den var over fikk jeg en brystbetennelse fra helvete med over 40 i feber. Jeg kunne knapt komme borti brystet som var illrødt, uten at tårene sprutet. Samtidig krevde babyer amming og pumping av melk, pluss at de tre andre også måtte ha oppmerksomhet og stell.

Midt oppi dette kaoset (som vi igrunnen taklet ganske bra) tikket det inn melding på melding med spørsmål fra venner og familie som ville komme på besøk. Jeg forstår selvfølgelig at dette bare var godt ment, men denne gangen sa jeg nei. Jeg er egentlig et ja-menneske, men jeg orket ikke besøk. Vi hadde nok med oss selv, rett og slett. En liten leilighet full av flyttelass i esker, to nyfødte tvillinger, tre andre oppmerksomhetssyke barn, en far og en mor med 40 i feber er ikke hyggelig å besøke.

Men egentlig trengs det hverken flyttelass eller 40 i feber for at man vil ha litt space når man kommer hjem med nyfødt barn. Man er så sårbar og sliten etter en fødsel. Jeg har født tre ganger. Tre fine fødsler (joda det var vondt) uten skader på hverken meg eller barna, men den forferdelige ammetreningen, grusomme etterrier og nattevåkingen som kommer i ettertid er ikke for allmenheten. Jeg vil ha mine melkesprengte bryster som blør for meg selv, i alle fall i et par uker. Jeg orker ikke spørsmål om hun ikke tar brystet mens jeg svetter og har mest lyst til å grine mens ungen gaper som en fuglunge og jeg prøver å klemme brystet inn i munnen på ungen. Det hjelper ikke at noen sitter og følger med og kommer med velmenende råd ogvink. Man er ikke seg selv de første ukene etter en fødsel. Man er sårbar, hormonell og sliten. Derfor tok jeg denne gangen hensyn til meg selv (og familien) og styrte selv når jeg var klar for besøk.Jeg er supersosial og elsker besøk, men alt til sin tid.

Nå er tvillingene mine to måneder. Jeg er i en slags rutine, og syns det er koselig med besøk nå, og det har det vært en stund. Jeg tror det er mange som føler det på samme måte som meg? Er det ikke litt dumt at vi er så redd for hva andre skal føle hvis vi lukker døren og sier vi må få litt fred i et par uker før vi orker besøk? Man har jo tross alt gått gjennom det heftigste et menneske kan oppleve, nemlig å føde et (i mitt tilfelle to) barn. Man blør både her og der... Man vet ikke forskjell på dag og natt og prøver å bli kjent med den/de nyfødte. Alle spørsmål om besøk er jo bare koselige og velmenende! Men, sorry, midt oppi dette orket jeg ikke skåle med kaffekopper og smatte med kake, som jeg måtte bake innimellom bleieskift og melkepumping.

Vi har nå bodd i vårt nye hus i snart 1 mnd. Vi har fortsatt et stort antall bananesker som ikke er pakket ut osv. Med fire og til tider fem barn tar det tid å komme i orden. Jeg sa til meg selv at jeg ikke var en dårlig venninne eller slektning selv om jeg sa nei, men den dårlige samvittigheten plaget meg. Så til alle dere som følte dere avvist: Det hadde ingenting med dere å gjøre, og nå er det bare å renne ned døren hos oss. Vi er godt i gang allerede! Det er det vi til vanlig trives med, og nå er vi klare. Velkommen skal dere være alle sammen! Vi vil gjerne vise frem tvilligene våre, de er selvfølgelig verdens søteste babyer ;)

Klem fra Ingvild

onsdag 29. mai 2013

Ammemedaljens bakside

Jeg har noe på hjertet igjen...
Jeg er jo som tidligere nevnt gravid med eneggede tvillinger i uke 34 nå. Gjennomsnittet for tvillingfødsler er i svangerskapsuke 36, sa de til meg på sykehuset. Hodet på tvilling 1 har festet seg, så nå kan det skje når som helst for min del. Jeg syns det er så spennende! Samtidig er jeg ikke klar for dette i det hele tatt. Grunnen til at jeg gruer meg er ikke så mye at jeg ikke skal sove så mye fremover, eller at jeg skal føde to barn på en gang. Det har jeg funnet meg sånn passe til rette med. Det er noe helt annet som gjør at jeg gruer meg.

© Ann Sissel Holthe | All rights reserved |


Jeg vil snakke litt om noe som veldig få snakket om til meg for fire år siden da jeg fikk mitt første barn, nemlig amming. Jeg husker jordmoren på kontrolltimen på sykehuset spurte meg; hva tenker du om amming? Jeg skal amme, svarte jeg. Du skal amme ja, svarte hun og lo litt for seg selv. Jeg husker jeg syns det var ubehagelig og litt flaut at hun tok den tonen til meg. Hva mente hun?

Min lille pike ble født en uke før termin, var 2980 gram og 48 cm. Hun var altså ganske liten. Som jeg nå vet kan det ta noen dager før melken strømmer, men babyen må suge fra første stund likevel. Råmelken er viktig for barnet og jordmødrene hjalp meg masse for å få henne til å hekte seg på. Hun var som sagt liten og sovnet hele tiden ved puppen, glapp taket og fikk ikke til å ta ordentlig tak igjen. Gud vet hvor mange ganger jeg trakk i den røde snoren på sykehuset, og hvor mange jordmødre og barnepleiere som så og dro i mine melkesprengte bryster. Det var en "ut av seg selv opplevelse."

Vi fikk komme tilbake til sykehuset for ammehjelp etter at vi hadde reist hjem med henne, og de gjorde det de kunne for å hjelpe. Likevel var det så vanskelig. Jeg hadde masse melk og brukte all min tid og mine krefter på å prøve å få henne til å suge riktig og holde seg våken. Unnskyld informasjonen som nå kommer, men jeg blødde fra brystvortene, det ilte og stakk. Det var så vondt at tårene spratt hver gang hun tok nytt tak. Jeg spente hele kroppen, klemte kjæresten min i hånden, skrek til og ble både hvit og rød i ansiktet. Men så sovnet hun midt i måltidet, glapp det gode taket vi endelig hadde, og vi var like langt.

Vi gir henne morsmelkerstatning, sa kjæresten min. NEI! Jeg skal få det til, sa jeg. Jeg syns ikke man er en dårlig mor om man gjør det, jeg bare ville så inderlig at hun skulle ta det ordentlige sugetaket og forsyne seg av all den flotte melken jeg hadde. Jeg ble så sta! Det flommet jo over... Det var melkeflekker i hele stuen. Kjøleskapet var fullt av morsmelk i små bokser. Vi ga henne morsmelk med skje og med små medisinkopper. Det ble en fulltidsjobb både for meg og min samboer. Jeg pumpet og ammet, mens han matet henne mellom slagene med det jeg fikk ut. Jeg måtte skifte sengetøy hver morgen fordi det var fullt av melk. Jeg gråt, ammet og pumpet meg om en annen. Jeg leste alt jeg kunne om amming og satt for det meste i sofaen uten noe på overkroppen. Alle tanker, tårer og tid gikk de første ukene med til dette. Jeg leste alt jeg fant på nettet om amming. Til slutt sa mamma at nå ringer du helsestasjonen og forteller dette, og det gjorde jeg. En snill erfaren helsesøster ba meg bruke brystskjold (jeg hadde lest at det ikke var lurt) i noen dager, og så klippe litt og litt av de. For en lettelse! Endelig gikk det litt bedre! Jeg fullammet og pumpet til hun var tre måneder, og siden spedde vi på med morsmelkerstatning.

Da jeg fikk min andre datter gikk det litt trådt frem til melken kom ordentlig. Vondt og sårt, men så gikk det heldigvis fint og hun ble ammet til hun var et år. Det var så stor forskjell, og det hadde ingenting med meg å gjøre. Min andre datter var større og litt mer våken. Tok rett og slett bare for seg mer.
 Nå gruer jeg meg igjen. Alle som jeg kjenner med tvillinger anbefaler meg å bare ta frem flasken og erstatningen med en gang for at jeg ikke skal slite meg ut. Jeg vet jo det. Jeg ser det jo helt tydelig for meg, at det blir vanskelig. Men jeg finner meg ikke helt til ro med det. Jeg vil så gjerne amme. Jeg vil så veldig gjerne at de skal får morsmelken min, men jeg ser jo at å amme to babyer som sannsynligvis er små når de kommer til verden vil bli en fulltidsjobb, og med to små barn fra før blir det vanskelig. Jeg vil ikke føle det samme nederlaget på nytt. Jeg prøver derfor å si til meg selv at det er greit hvis det ikke går, men det er et men, som ikke helt vil slippe taket fra hodet mitt. Jeg skal i alle fall blø litt før jeg gir opp!

Mitt poeng med dette blogginnlegget er et ønske om at man ikke skal være så redd for å snakke med førstegangsmødre om at det slett ikke er en selvfølge for alle at babyen bare gaper, tar et godt tak rundt brystvorten og forsyner seg problemfritt av melken som flommer ned i den lille strupen. Man må forberede stakkars mødre på at amming er/kan være hardt arbeid som både gjør vondt, tar all tid og søvn de første månedene og at melken ikke kommer ordentlig før det har gått opp mot tre dager. Jeg har hørt om flere som har reist hjem fra sykehuset etter en dag, og som sier/tror at de ikke har melk, og heller begynner med erstatning og flaske. Det er så trist at ingen fortalte dem at det kommer kanskje ikke noe de første gangene du pumper, og at det kan ta noen dager før du får melk. Det er jo svært få som ikke har melk. Det er så mange misforståelser som burde vært oppklart FØR barnet blir født, slik at nybakte mødre tror de ikke har melk og gir opp før kranen er skrudd på. Mitt inntrykk er at mange mødre burde vært mer forberedt på hvordan det egentlig fungerer med denne ammingen. Er det så skummelt å fortelle dem det? Jeg fikk faktisk sjokk når det ikke gikk...

Så vil jeg bare legge til at jeg respekterer de som velger å ikke amme eller som gjør som jeg gjorde etter hvert med min første, sper på med morsmelkerstatning. Jeg snakker om de som egentlig vil, men som ikke opplyses nok om ammingens sanne ansikt, og må rulle inn puppen på grunn av misforståelser og lite opplysning omkring temaet. Ja, amming er bra og fra naturens side er det jo det som er meningen, men ikke til en hver pris kanskje. Jeg føler jeg har litt ammeerfaring på godt og vondt, og sier til meg selv at jeg skal gjøre mitt beste, men jeg lar det ikke gå så langt at jeg blir deprimert. Jeg har lagt amme-bhèr i baggen som skal være med til sykehuset, men jeg har også fylt kjøkkenskapet hjemme med morsmelkerstatning og tåteflasker. Jeg tar det som det kommer denne gangen. Nå er jeg i alle fall forberedt på at det kan bli vanskelig. Man trenger ikke svartmale selv om man forbereder noen på at det kan bli vanskelig. Jeg innrømmer nå at jeg grugleder meg til å være en levende melkepumpe igjen, men føler meg denne gangen mer opplyst og beredt!

tirsdag 28. mai 2013

Snart mamma til fire!

Tvillingmagen min er 34 uker i dag. Legene har sagt hele tiden at vi håper du går til uke 34, men setter deg i gang i uke 37. Nå kan de altså komme når som helst og godt er det. Man er jo litt redd tvillinger skal komme alt for tidlig. Med to små piker på 2 og 4 år fra før er det ikke bare enkelt å ta det med ro, så nå sier kroppen i fra at jeg må roe helt ned. Jeg har sagt til meg selv hundre ganger at dette, dette er det siste jeg gjør. Nå skal jeg bare slappe av. Så er det dette gulvet med smuler og melkesøl etter frokosten og skittentøyskurven som renner over, og barna som må leveres i barnehagen, og venninnene som vil møtes, og den bursdagen jeg skulle vært i osv. osv. Dessuten er ikke mannen min blekksprut. Han er fullbooket med barna og jobben sin, så noen tak må jeg ta.

© Ann Sissel Holthe | All rights reserved 


Men NÅ skal jeg faktisk si nei til alle som spør meg om avtaler. Nå skal jeg bare vente og syte og glede meg til de blir født. Jeg føler meg klar... Så klar som jeg kan bli. Jeg ser for meg en tøff periode med fire småbarn, men vi er rolige og har bestemt oss for å ta det som det kommer. Det skal i alle fall bli himmelsk å få kroppen tilbake.
- Du ser så bra ut med magen, sier noen til meg. Åh, det er så koselig å høre, for det er ikke slik det føles. Bekkenløsning, halsbrann, svangerskapskløe med høye leververdier, kvalme, bihulebetennelser og konstante vonde kynnere, har vært hverdagen i ukesvis nå. Jeg er på sykehuset en gang i uken på ultralyd, og veien fra parkeringsplassen blir tyngre og tyngre. Dessuten ble jeg utsultet og dehydrert og måtte legges inn etter tidenes omgangssyke. Og jeg fikk den to ganger med to uker mellom! Man må ha lov å klage bittelitt?

Heldigvis klarer man å komme seg gjennom alt når man tenker på grunnen til at man utsetter kroppen sin for dette gang på gang. I magen bor det to babyer. Tvillinger! For en gave vi har fått. Jeg trodde jeg skulle ha en baby til, og så ble det to! Noen ganger får jeg nesten dårlig samvittighet overfor de jeg allerede har. Jeg er så inderlig glad i de, og  håper jeg fortsatt klarer å gi de all  den oppmerksomheten de har behov for. I går lærte 4-åringen å sykle uten støttehjul, og jeg gikk glipp av det. Det var det første hun fortalte meg da vi stod opp i dag, så stolt! Jeg er stolt mamma, men gremmes av at jeg ikke fikk sett det. I dag har jeg lovet at jeg skal se på henne sykle etter barnehagen.

Jeg bekymrer meg for tvillingamming, for våkenetter, for kolikk og for tvillingfødsel. Jeg er litt bekymret for at ikke begge skal klare fødselen... Jeg gruer meg til å se hvordan strekkmerkene blir på den slappe magen jeg kommer til å få, og håper krøllene mine består. Det er mange tanker som svirrer i hodet, men mest av alt gleder jeg meg til å lukte på to helt like babyjenter! Vi har bestilt hvert sitt gullarmbånd med navn, så vi ikke skal blande dem. For en bukett av jenter vi snart har... Nicoline, Hermine, Henriette og Ulrikke, pluss at jeg er så heldig å ha en stedatter, Martine annenhver helg. (Ja, vi skal ha to bad i det nye huset)
Nei, nå skal jeg slappe av... skal bare rydde litt, skifte sengetøy, vaske badet, støvsuge, og SÅ skal jeg sove litt. Etter at jeg har handlet litt og laget middag. Da skal jeg i alle fall slappe av. Åå, er det det på tv nå... Får se litt på det først da, men SÅ!

Ingvild


onsdag 3. april 2013

Hormonforstyrret hurpe!

I går var jeg saklig og engasjert. I dag er jeg usaklig og sutrete. Jeg er gravid med tvillinger i uke 26. Jeg kan nesten ikke gå lenger. Har bekkenløsning og stor mage. Mannen min har vært på jobbreise, og jeg har hatt barna (2 og 4 år) alene.

Da han kom hjem nå i kveld var jeg  usaklig sur. Jeg har kynnere hele tiden og har fått beskjed om å ta det rolig. Det er ikke rolig med to smårollinger. Da mannen kom hjem så huset ut som et rottereir med pannekakerester på gulvet og melkesøl på hele bordet. Når mor ikke klarer å bøye seg eller komme seg opp når hun først setter seg på gulvet, så er det nemlig da de velter melkekoppen som er full. Da mannen min kom hjem satt mor å gråt sine modige tårer. Jeg hikstet og ristet. Magen var hard og barna ropte fra hvert sitt rom. Lettere sjokkert tok han saken i sine egne hender, ryddet kjøkkenet og roet barna.

Jeg vil ha kebab! Kebab? Ja, kebab i pita. Kebabtallerken? Nei i pita. Med masse dressing og alt på. ALT på! Og brus. Jeg syns kebab er litt ekkelt, men var altså det som falt meg inn nå. Gravid dame med magen hengende på gulvet og maskara i hele ansiktet får det som hun vil. Mannen hoppet i bilen (sikkert ikke helt motvillig å rømme litt unna uværet) og kom hjem med KEBABTALLERKEN!!

Jeg sa kebab i PITA!! Jeg ser meg selv utenfra. Usaklig er jeg. Urettferdig usaklig mot han som har tenkt at jeg er sulten og ville gi meg kebabtallerken UTEN pita. Men jeg klarer ikke la være. Jeg hylgriner mens jeg ser på tallerken. Ekkelt kjøtt, ti maiskorn, litt hakket kinakål og masse pommes frites. Wrææææl, jeg ville ikke ha sånn. Det er feil! Unnskyld, men jeg gledet meg til kebab og jeg er GRAVID og har vært alene i to dager. Det er urettferdig!  Buuuuhuuuuu... Jeg griner høyt, som et barn.

Heldigvis ser han antakeligvis det komiske i situasjonen. Voksen dame på nesten 35 år med stor mage hengene mellom bena i pysjbukse og singlet, og med maskara i hele ansiktet vræler fordi maten er feil. Det er jo sikkert komisk. Utenfra ser jeg at det er komisk og urettferdig mot han, men hormonene har tatt over i kveld. Det er hormonene som styrer meg nå. Det er de som gjør meg til en hurpe som vet hun oppfører seg som en hurpe, men som er så sliten og lei at hun ikke klarer å ta seg sammen. Jeg vil ikke ta meg sammen nå. Jeg må gå sånn her og vagge i 9 måneder. Nå vil jeg grine til øya blør!

Jeg liker ikke kebabtallerken... Tror alle vet det nå? Jeg liker egentlig ikke kebab så godt, men i kveld var det det eneste som kunne gjøre meg glad igjen. Kebab i pita. Æsj, samme det. Jeg åpner en pose Non Stop og styrter en flaske med Gaviscon mot halsbrann. Man får halsbrann av kebabtallerken... og av Non Stop. Å lykkelige gravide dame, gå og legg deg! Greit, jeg legger meg snart, og står opp med det andre benet først i morgen. Sov godt, sier mannen. Ja, sikkert. Tror du jeg sover godt?!? Jeg kan ikke ligge på ryggen, kan ikke ligge mer enn fem minutter på hver side, fordi hoftene er vonde, må opp å tisse to tre ganger og blir vekket av barna klokken seks når du skal på jobb. Jo takk, jeg skal sove så jævlig godt jeg!

Kremt, ups! Unnskyld... Jeg sier mye unnskyld. Jeg mener det og. Unnskyld for at jeg er proppet full av hormoner og er en hurpe. Hurpa tar kvelden!

God natt! ;)