Mamma? Pappa? Mammpapp?

Noen ganger blir jeg grepet av panikk i noen sekunder når jeg oppdager at jeg er alene i bilen, eller mangler en barnevogn å holde i. Wæææ, hvor er barna!? Men så husker jeg det... Jeg er alene på butikken for en gangs skyld. Ikke sjelden har jeg tatt meg selv i å stå og rugge handlevognen som en barnevogn. Melken skummer seg, fløten blir krem og eggene blir til eggerøre før jeg plutselig oppdager at barna ikke er med og at varene i vognen er i ferd med å sovne. 

Min første datter hadde en spiserørsykdom (Refluks) de første to årene av sitt liv, noe som gjorde at hun ikke ville ligge i sengen, og vognen måtte stort sett være i bevegelse. Jeg vugget og vugget med henne i armene. Hun fyller fire år snart, men fortsatt kan jeg ta meg selv i å stå med knebøy og vugge både klesvask og leker. Det har heldigvis avtatt noe med tiden. Husker spesielt en episode hvor jeg hadde henne med på Barnas Hus. Vi stod i kassen og jeg hadde henne på armen. (Hun ville stort sett ikke være i vognen) Samtidig som jeg hadde henne på armen stod jeg og kjørte en tom vogn hardt frem og tilbake. Jeg merket en mann stirret oppi vognen, og jeg ble flau da jeg innså hva jeg drev med. 

Nå er jeg snart i gang igjen med vugging og byssing. Denne gangen med tvillinger. Kommer jeg til å bli gal tro? Som mammaer flest sender jeg alle tanker og handlinger i barnas retning. Jeg må huske... Glemte jeg? Savner barna... Lurer på om tårene blir tørket når jeg ikke er der?

Man kaller det ofte ammetåke, men det ligger mer bak. Jeg beveger meg nå ut på farlig ulovlig territorium og påstår med dette at fra naturens side har vi mammaer stort sett tankene på barna i flere situasjoner enn pappaene. Jeg holder nå hodet i hendene for at jeg har skrevet den forrige setningen. Er redd jeg blir lynsjet nå, for dette er vel i 2013 ikke lov å påstå, men folkens, våkn opp! Det er jeg som har båret mine fire barn i magen. Det er jeg som blør fra puppene så nesten brystvortene faller av de første ukene med amming. Det var jeg som hadde brystbetennelse og infeksjon i livmoren etter fødselen. Det var jeg som bekymret meg og brukte de to timene jeg hadde med søvn til å drømme om hvilken dårlig mor jeg var som ikke fikk til ammingen perfekt med min første datter. Det er jeg som fra naturens side tvinges til å bruke alle mine krefter og tanker på dette lille barnet. Jeg får ikke kjangs til å koble det ut fordi det ligger i meg hele tiden. Det er slik vi er laget. 

Jeg vil hylle dagens fedre, og spesielt han jeg er gift med for at han er så "tilstede" og er en sånn "nær" far som han er. Dette er ikke ment som en kritikk av alle flinke gode pappaer. Det er en advarsel om at vi ikke skal glemme hvordan det egentlig er. Vi må ikke finne på å "blande kortene". Det er bare det at jeg er redd vi har blitt litt feige og fornektende i forhold til hvilke roller vi "får lov" å ha som foreldre. En pappa er ikke en mamma. Vi kan ikke sidestille rollene. Jeg kaller det hverken feminisme eller å ødelegge likestillingen å påstå at mor er viktigst for barnet i alle fall det første året. Jeg kaller det naturlig. Det betyr ikke at man skal klare seg uten far, men det betyr at fra naturens side er vi skapt slik at det er vi mammaer som ikke går en time i 40 uker uten å tenke på den lille i magen. Det er jeg som får melk i brystene mine og som føler like stor separasjonsangst som det lille barnet. Vi kan hverken forvente eller tvinge en mann til å føle alt det en mamma føler. La pappa føle pappafølelser og mamma føle mammafølelser. Når mine barn kommer til verden har jeg kjent dem inni meg i 9 måneder. Jeg har allerede en kontakt med dem. Denne kontakten må vi ikke tukle med. 

Jeg har utdannet meg innen samfunnsfag og journalistikk. Jeg har stort studielån og ganske gode karakterer fra høgskolen. Jeg var, og er, veldig interessert i journalistikk. Jeg er samfunnsinteressert, men jeg klarer ikke begge deler. Jeg klarer ikke gå hundre prosent inn i en slik jobb med hele min sjel og samtidig være den mammaen som jeg ønsker å være for mine barn. Jeg har ikke nok timer i døgnet, og heller ikke nok energi.  Jeg har ikke fått barna mine for å plassere de i barnehagen fra syv til fem hver bidige dag. Jeg vil se de mer enn som så, og jeg vil ikke slite de helt ut. Samtidig savner jeg å bruke hjernen min i innviklede journalistiske saker, men jeg vil ikke leve med konstant dårlig samvittighet. Jeg blir ikke på jobb i en time ekstra hvis det gjør at det går ut over barna. Jeg vil ikke ha konstant dårlig samvittighet for at jeg er for sliten og kjefter for mye på dem. Jeg vil ikke angre når de plutselig er fjortiser og lure på hva de drev med da de var to år? Jeg vil være sammen med dem mer enn en time før leggetid. Jeg ønsket meg barn for å være sammen med dem. Derfor ga jeg avkall på hele journalistjobben og fikk meg jobb som lå nærmere her hvor vi bor. I forhold til studielånet mitt og all tiden jeg har brukt på å utdanne meg tjener jeg for dårlig nå. Jeg ønsker meg mer penger. høyere lønn, men det er mammaen i meg som vinner over karrierekvinnen. 

Karrierekvinnen er ikke borte. Hun er i meg fortsatt, men det som er så synd er at når man tar en pause fra karrieren er den ikke like enkel å hente tilbake. Jeg er ikke lenger "ferskt kjøtt" på markedet fordi jeg ble borte noen år.  Men jeg ville aldri valgt annerledes, fordi det strider mot det som gjør meg mest fornøyd. Mulig jeg blir hengt nå, men jeg våger meg til å påstå at dette ligger lenger ut i huden på oss kvinner enn på menn. Det er ikke mulig å likestille menn og kvinner ved å gjøre mammaer til pappaer og pappaer til mammaer. Bare mamma er mamma og pappa er pappa. Vi har begge viktige roller, men jeg nekter å la noen tvinge meg til å være med på at mor og far er like. Ja, pappa skal trille barnevogn og skifte bleier og alt det der, men vi må for all del ikke undergrave den følelsesmessige kontakten mellom mor og barn og tvinge mannen inn i denne naturlige symbiosen! Ja, jeg er i ferd med å hisse meg opp nå. Vi må ta vare på mammarollen, og på papparollen som er minst like viktig. Det er så skummelt å si alt dette, for det er så "inn" i dag at vi kan erstatte hverandre. Ikke glem at vi er ikke like... Og det er jo egentlig en god ting, syns dere ikke?