Jeg er jo som tidligere nevnt gravid med eneggede tvillinger i uke 34 nå. Gjennomsnittet for tvillingfødsler er i svangerskapsuke 36, sa de til meg på sykehuset. Hodet på tvilling 1 har festet seg, så nå kan det skje når som helst for min del. Jeg syns det er så spennende! Samtidig er jeg ikke klar for dette i det hele tatt. Grunnen til at jeg gruer meg er ikke så mye at jeg ikke skal sove så mye fremover, eller at jeg skal føde to barn på en gang. Det har jeg funnet meg sånn passe til rette med. Det er noe helt annet som gjør at jeg gruer meg.
 |
| © Ann Sissel Holthe | All rights reserved | |
Jeg vil snakke litt om noe som veldig få snakket om til meg for fire år siden da jeg fikk mitt første barn, nemlig amming. Jeg husker jordmoren på kontrolltimen på sykehuset spurte meg; hva tenker du om amming? Jeg skal amme, svarte jeg. Du skal amme ja, svarte hun og lo litt for seg selv. Jeg husker jeg syns det var ubehagelig og litt flaut at hun tok den tonen til meg. Hva mente hun?
Min lille pike ble født en uke før termin, var 2980 gram og 48 cm. Hun var altså ganske liten. Som jeg nå vet kan det ta noen dager før melken strømmer, men babyen må suge fra første stund likevel. Råmelken er viktig for barnet og jordmødrene hjalp meg masse for å få henne til å hekte seg på. Hun var som sagt liten og sovnet hele tiden ved puppen, glapp taket og fikk ikke til å ta ordentlig tak igjen. Gud vet hvor mange ganger jeg trakk i den røde snoren på sykehuset, og hvor mange jordmødre og barnepleiere som så og dro i mine melkesprengte bryster. Det var en "ut av seg selv opplevelse."
Vi fikk komme tilbake til sykehuset for ammehjelp etter at vi hadde reist hjem med henne, og de gjorde det de kunne for å hjelpe. Likevel var det så vanskelig. Jeg hadde masse melk og brukte all min tid og mine krefter på å prøve å få henne til å suge riktig og holde seg våken. Unnskyld informasjonen som nå kommer, men jeg blødde fra brystvortene, det ilte og stakk. Det var så vondt at tårene spratt hver gang hun tok nytt tak. Jeg spente hele kroppen, klemte kjæresten min i hånden, skrek til og ble både hvit og rød i ansiktet. Men så sovnet hun midt i måltidet, glapp det gode taket vi endelig hadde, og vi var like langt.
Vi gir henne morsmelkerstatning, sa kjæresten min. NEI! Jeg skal få det til, sa jeg. Jeg syns ikke man er en dårlig mor om man gjør det, jeg bare ville så inderlig at hun skulle ta det ordentlige sugetaket og forsyne seg av all den flotte melken jeg hadde. Jeg ble så sta! Det flommet jo over... Det var melkeflekker i hele stuen. Kjøleskapet var fullt av morsmelk i små bokser. Vi ga henne morsmelk med skje og med små medisinkopper. Det ble en fulltidsjobb både for meg og min samboer. Jeg pumpet og ammet, mens han matet henne mellom slagene med det jeg fikk ut. Jeg måtte skifte sengetøy hver morgen fordi det var fullt av melk. Jeg gråt, ammet og pumpet meg om en annen. Jeg leste alt jeg kunne om amming og satt for det meste i sofaen uten noe på overkroppen. Alle tanker, tårer og tid gikk de første ukene med til dette. Jeg leste alt jeg fant på nettet om amming. Til slutt sa mamma at nå ringer du helsestasjonen og forteller dette, og det gjorde jeg. En snill erfaren helsesøster ba meg bruke brystskjold (jeg hadde lest at det ikke var lurt) i noen dager, og så klippe litt og litt av de. For en lettelse! Endelig gikk det litt bedre! Jeg fullammet og pumpet til hun var tre måneder, og siden spedde vi på med morsmelkerstatning.
Da jeg fikk min andre datter gikk det litt trådt frem til melken kom ordentlig. Vondt og sårt, men så gikk det heldigvis fint og hun ble ammet til hun var et år. Det var så stor forskjell, og det hadde ingenting med meg å gjøre. Min andre datter var større og litt mer våken. Tok rett og slett bare for seg mer.
Nå gruer jeg meg igjen. Alle som jeg kjenner med tvillinger anbefaler meg å bare ta frem flasken og erstatningen med en gang for at jeg ikke skal slite meg ut. Jeg vet jo det. Jeg ser det jo helt tydelig for meg, at det blir vanskelig. Men jeg finner meg ikke helt til ro med det. Jeg vil så gjerne amme. Jeg vil så veldig gjerne at de skal får morsmelken min, men jeg ser jo at å amme to babyer som sannsynligvis er små når de kommer til verden vil bli en fulltidsjobb, og med to små barn fra før blir det vanskelig. Jeg vil ikke føle det samme nederlaget på nytt. Jeg prøver derfor å si til meg selv at det er greit hvis det ikke går, men det er et men, som ikke helt vil slippe taket fra hodet mitt. Jeg skal i alle fall blø litt før jeg gir opp!
Mitt poeng med dette blogginnlegget er et ønske om at man ikke skal være så redd for å snakke med førstegangsmødre om at det slett ikke er en selvfølge for alle at babyen bare gaper, tar et godt tak rundt brystvorten og forsyner seg problemfritt av melken som flommer ned i den lille strupen. Man må forberede stakkars mødre på at amming er/kan være hardt arbeid som både gjør vondt, tar all tid og søvn de første månedene og at melken ikke kommer ordentlig før det har gått opp mot tre dager. Jeg har hørt om flere som har reist hjem fra sykehuset etter en dag, og som sier/tror at de ikke har melk, og heller begynner med erstatning og flaske. Det er så trist at ingen fortalte dem at det kommer kanskje ikke noe de første gangene du pumper, og at det kan ta noen dager før du får melk. Det er jo svært få som ikke har melk. Det er så mange misforståelser som burde vært oppklart FØR barnet blir født, slik at nybakte mødre tror de ikke har melk og gir opp før kranen er skrudd på. Mitt inntrykk er at mange mødre burde vært mer forberedt på hvordan det egentlig fungerer med denne ammingen. Er det så skummelt å fortelle dem det? Jeg fikk faktisk sjokk når det ikke gikk...
Så vil jeg bare legge til at jeg respekterer de som velger å ikke amme eller som gjør som jeg gjorde etter hvert med min første, sper på med morsmelkerstatning. Jeg snakker om de som egentlig vil, men som ikke opplyses nok om ammingens sanne ansikt, og må rulle inn puppen på grunn av misforståelser og lite opplysning omkring temaet. Ja, amming er bra og fra naturens side er det jo det som er meningen, men ikke til en hver pris kanskje. Jeg føler jeg har litt ammeerfaring på godt og vondt, og sier til meg selv at jeg skal gjøre mitt beste, men jeg lar det ikke gå så langt at jeg blir deprimert. Jeg har lagt amme-bhèr i baggen som skal være med til sykehuset, men jeg har også fylt kjøkkenskapet hjemme med morsmelkerstatning og tåteflasker. Jeg tar det som det kommer denne gangen. Nå er jeg i alle fall forberedt på at det kan bli vanskelig. Man trenger ikke svartmale selv om man forbereder noen på at det kan bli vanskelig. Jeg innrømmer nå at jeg grugleder meg til å være en levende melkepumpe igjen, men føler meg denne gangen mer opplyst og beredt!
